Beretningen om et varslet mord

Tidligere i sommer meldte Klassekampen at Jo Strømgren Kompani (JSK) står i fare for å måtte legge ned virksomheten etter å ha fått avslag på alle søknader om støtte fra Norsk Kulturråd. JSK har fått basisstøtte fra Kulturrådet i 12 år, og 12 år har vært ansett som grensen for hvor lenge man skal kunne få slik støtte, men tidligere har ingen nådd grensen. Det kommer av at hele ordningen ble innført i 2007 nettopp for å sikre drift av JSK av daværende kulturminister Trond Giske som uten så veldig armlengdes avstand bevilget penger til ordningen. Giskes forutsetning for å opprette ordningen var at et av kompaniene som skulle få motta tre millioner kroner hvert år i fire år skulle være JSK. Det andre kompaniet som fikk støtte i den første runden med basisfinansiering var Verdensteatret.

Senere har basisfinansieringsordningen bare økt, og i 2017 mottok 14 grupper til sammen 47 millioner kroner. Ordningen utgjør nå omkring halvparten av de årlige bevilgningene til scenekunst i Kulturrådet. 12-årsregelen, det at man kan søke fortsatt basisfinansiering i fireårsperioder tre ganger, har ligget til grunn for hver bevilgning, men mange har nok lurt på hva som vil skje etter at de 12 årene har gått. Tidligere i år lanserte Kulturrådet en evalueringsrapport om basisfinansieringsordningen gjort av Telemarksforsking. Rapporten, som for det meste handlet om hvor vellykket ordningen er, kommer også med en klar anbefaling om å gå bort fra 12-årsregelen. Alternativet som foreslås er at alle skal kunne søke så mange ganger de vil, men at de som mottar støtte skal gjennomgå en streng evaluering hvert fjerde år. Sånn som jeg leser rapporten vil det bety at det skal bli lettere å falle ut av ordningen etter først å ha kommet på, ikke nødvendigvis at det skal bli lettere å forbli på.

Når JSK nå faller ut av ordningen som offer for 12-årsregelen må det være mulig å påstå at de har visst om 12-årsregelen i nettopp 12 år. Det har også bevilgende myndigheter gjort. Der har det manglet en ordentlig plan for hva som skulle skje når de nærmest sagnomsuste 12 årene var omme. I Kulturrådets mandat ligger det at støtten skal være midlertidig. Når en midlertidig ordning blir permanent blir frigruppen en institusjon. Kulturrådet skal ikke finansiere permanente institusjoner. JSK har vært drevet som en nærmest permanent institusjon med et stort organisasjonsapparat og stor egeninntjening, men den offentlige finansieringen har vært midlertidig. Det har gjort hele prosjektet sårbart.

Hvis bevilgende myndigheter vil at JSK skal være en permanent institusjon må finanseringen legge til rette for det. Det vil imidlertid by på nye problemstillinger hvis produserende scenekunstkompanier skal inn under vingene til Kulturdepartementet og plasseres på statsbudsjettet. Hvem skal bestemme hvilke kompanier som skal gis en slik permanent status? Hvordan skal dette kvalitetsbedømmes? Hva skjer med armlengdes avstand-prinsippet? Hvor lenge skal denne ordningen vare? Helt til Jo Strømgren selv vil gi seg? Eller skal man se for seg en institusjon der den kunstneriske lederen kan byttes ut? Dette er faktisk ganske store scenekunstpolitiske spørsmål. Kanskje fordi disse spørsmålene i så stor grad går utover Kulturrådets mandat er ingen av spørsmålene stilt i evalueringsrapporten fra tidligere i år, men de var merkbart fraværende.

Basisfinansieringsordningen er fantastisk. Den gir muligheter og forutsigbarhet, men den har nødvendigvis sine begrensninger, og disse begrensningene må kanskje i større grad internaliseres i forståelsen av ordningen. For alle som har sitt hjerte i Jo Strømgren Kompani er det selvfølgelig leit hvis de må legge ned. De er også en viktig oppdragsgiver for dansere og andre kunstnere og bidrar sånn sett mye til miljøet. Jo Strømgren selv er huskoreograf i Nasjonalballetten, så hans kunstneriske virke forsvinner ikke over natten, men den skuffelsen avslagene nå bærer med seg må ses i en større kulturpolitisk sammenheng. JSK er imidlertid blitt reddet av statsråder før, og det blir spennende å se om redningen av Jo Strømgren igjen gir opphav til en ny finansieringsordning for norsk fri scenekunst.