Zombieland

Ved Nybrua, rett nedenfor minigolfbanen på Grünerløkka, venter jeg på at Tigerstadsteatrets forestillng Elva skal begynne, sammen med en klasse fra Hersleb videregående skole. Forestillingen er laget for elever i videregående skole og handler om en mindre omtalt del av Oslo historie. Vi får noen raske instruksjoner fra en representant for teatret for hvordan vi skal bevege oss nedover langs elven, før vi får utdelt hodetelefoner. I hodetelefonene hører vi stemmen til skuespiller Numa Edema Norderhaug, som også har skrevet teksten til forestillingen. Han er også fysisk til stede, ønsker velkommen og vandrer sammen med oss, men han bidrar ikke i forestillingen utover det. Gjennom hodetelefonene får vi høre ham fortelle om elvens plass i livet hans. Han introduserer seg og forteller om hvordan han som ung gutt fra forstads-Oslo reiste inn til sentrum og fant et miljø rundt Akerselva der det var både samhold og spenning. Men det var også et miljø der det ble brukt og solgt dop, et miljø som ødela noen mer enn andre, og som enkelte aldri kom seg ut av.

Guder og mennesker

Norderhaug har skrevet en rammefortelling som henter inspirasjon fra de virkelige miljøene langs elven både fra da han selv hang der og fra historiske perioder. I tillegg har han lagt til noen fantasifulle myter. Mens vi går, kommer vi til ulike stasjoner der vi møter forskjellige rollefigurer fra hver sin tidsepoke. På første stasjon sitter elveguden Akeris på stammen til et tre som står i vannkanten. Han sitter med ryggen til oss, og på bakhodet har han en slags maske sånn at det på figurteateraktig vis ser ut som han ser på oss uten å ha øyne. Det får ham til å fremstå som et vesen fra en annen dimensjon. Akeris er en slags lederskikkelse ved elven og kan på den måten minne litt om Fagin fra Charles Dickens’ Oliver Twist. Fagin styrer guttene som blir lommetyver i det viktorianske London og er både en omsorgsperson og en som kynisk utnytter dem han passer på og som har endt opp i hans sfære fordi de mangler både foreldre og penger. De neste rollefigurene vi møter, er alle Akeris’ ofre: unge mennesker som søker samhold, rus og holdepunkter i en verden uten stabile omsorgspersoner. Den første heter Thea og stammer fra 1980-tallet. En som kalles Jamal har tilhørighet nærmere vår egen tid, og en som heter Jonas vokser opp på Vaterland på midten av 1800-tallet. De to første dukker opp blant trærne langs elva, særlig rundt treet som har tilnavnet «Eika» til tross for at det er en bøk, kjent som stedet der Oslos åpne rusmiljø holdt til i lang tid. Jonas treffer vi inni en container ved Elgsletta. Innsiden av containeren er omgjort til et arbeiderklassehjem fra Jonas’ tid, og vi blir fortalt om hvordan faren hans mister jobben, drikker laddevin og ender i slagsmål før han forsvinner fra familien. Den siste personen på ruta heter Sander. Han har tilhold under Hausmanns bru og er et tegneserieaktig vesen med fjær på ryggen, også han fra et Oslo tettere på nåtiden. Dramaturgisk foregår vandringen prikkfritt, flere av aktørene danser også, og det styrker opplevelsen av at ungdommene vi møter er døde og tilfører et abstraksjonsnivå som har noe underliggjørende ved seg. Jeg synes også bruken av hodetelefoner og lydarbeidet som er gjort, fungerer godt. Jeg har egentlig møtt en slags metning på hodetelefonbasert vandreteater, en form som ble så vanlig i årene rundt pandemien at det sluttet å fremstå kreativt og gikk over til å bli fantasiløst. Her har hodetelefonene imidlertid en praktisk funksjon, og det er fint å slippe skuespilleres roping over elvebruset og tilfeldige forbipasserende. Lydarbeidet underbygger også noe fiksjonelt og åpner for en naturlighet i at det finnes dansende spøkelser rundt trærne på turstien. 

For enkle konklusjoner

Alle rollefigurene ser ut som en form for spøkelser eller levende døde. Det er sånn sett en ganske dramatisk historie Norderhaug vil fortelle, og som ungdomsteater er den hele tiden ganske nær å bikke over i en formanende tone om at veien gjennom rus begynner i det små og ender med den sikre overdosedød. Det er som jeg kan høre politidamen fra Majorstua politistasjon som kom til ungdomsskolen min for å fortelle oss om alle farene ved rus og som gjorde mest inntrykk fordi jeg aldri trodde helt på henne. Når Norderhaugs fortelling allikevel ikke bikker over i skremselspropaganda, er det fordi det ligger et menneskelig perspektiv til grunn, og gjenfortellingene har et islag av realisme blandet med eventyrlighet. Dette siste skaper spenning i fortellingen. Det er allikevel noe som skurrer med forestillingens litt for bastante konklusjoner. Norderhaug vil fortelle om ungdommer som har manglet fedre og har begitt seg ut på leting etter farsfigurer og maskuline fellesskap, som de så har funnet på feil sted. Jeg tviler ikke på at Norderhaug med sine erfaringer fra rusmiljøet rundt Akerselva har møtt en del gutter som ikke har hatt nærværende fedre, og jeg forstår hvordan mangelen på et trygt og sunt maskulint forbilde kan føre til at guttene søker etter rus og samhold. Jeg synes allikevel at det er en for enkel diagnose på et komplekst problem. Om Jamals far blir det sagt at han bruker hele dagen på å tygge khat. I likhet med alle andre som ruser seg, sies det, fører khaten ham etter en stund til «Aldriland» – Peter Pans hjem, der gutter ikke blir voksne. Å nekte å bli voksen og ta ansvar er dermed ikke noe som bare skjer med de unge, men også med fedrene deres, og på den måten går de destruktive handlingene i arv. Selv om en av rollefigurene vi møter er jente, opplever jeg at forestillingen helst vil si noe om gutter og menn. Thea blir gravid og må oppgi sønnen sin, men hun dukker opp igjen mot slutten fordi hun aldri har kunnet slippe barnet hun måtte gi fra seg. Dette etterlater et inntrykk av at fedre ikke til å stole på, mens mødre alltid gjør sitt beste selv når livet går dem i mot. Premisset med de manglende fedrene blir gjentatt mange ganger, noe som også gjør konklusjonen overtydelig. Jeg liker når Norderhaug sier «fuck svenske tilstander, dette er norske tilstander», for problemstillingene har eksistert mye lengre enn Foxtrot-nettverket. Derfor skulle jeg ønske at ungdommene selv ble oppfordret til å reflektere rundt både årsaker og virkninger. Selv tenker jeg at det vokser opp barn uten fedre hele tiden uten at det nødvendigvis betyr en vei rett ut i rus og kriminalitet. For problemene forestillingen skisserer, handler ikke bare om antall foreldre eller disse foreldrenes kjønn, men også om klasse, økonomi, rasisme, oppvekster i vold og rus og storsamfunnets vilje til å ta vare på de som faller utenfor eller har behov for ekstra omsorg. Særlig gjør det inntrykk på meg når Norderhaug på hodetelefonene sier at en overvekt av ungdommene ved elva har afrikansk bakgrunn. Hva sier det om oss som samfunn og fellesskap at vi ikke tar bedre vare på gutter med minoritetsbakgrunn? Guttene ender ikke i rus og utenforskap bare fordi de ikke har fedre, men på grunn av svikt i storsamfunnet, barnevernet og skoler, og det handler om en eksplosiv kombinasjon av klasseforakt og rasisme. Elva er en forestilling for ungdom, og måten ungdommene får innsyn i en del av byen sin som ellers ofte holdes skjult for dem, er prisverdig. Jeg tenker på da jeg så Erlik Oslo-spelet i fjor på omtrent samme tid, som også handlet om et rusmiljø ved Akerselva, og om hvordan de åpne rusmiljøene er blitt drevet fra skanse til skanse, alltid til sjenanse for det stadig voksende borgerskapet som overtar arbeiderklassebydelene. Men det gjør det ikke til en mindre del av den byen vi deler, og kunnskap om og empati for problemstillingene som oppstår i møte med ungdom og rus, er viktig for å bygge de fellesskapene vi trenger. Jeg setter også pris på viljen til å løfte spørsmål om maskulinitet og hvordan vi lar så mange unge gutter finne seg så dårlige maskuline forbilder. Jeg tror forestillingen ønsker å fortelle ungdommene i publikum at de selv kan ta ansvar og bryte de destruktive generasjonssirklene om de vil, men jeg savner en større utforskning av fellesskapets ansvar. Det krever som kjent en landsby å oppdra et barn.