Verdens beste dramatiker

Den bergensbaserte, australske koreografen, danseren, skuespilleren, dramatikeren og regissøren Nicola Gunn lager forestillinger som ligger et sted mellom danseteater og taleteater. I den nye forestillingen The Chekhov, som hadde premiere på Festspillene i Bergen og like etterpå ble spilt på Dansens hus, står språket sentralt. Den består av en utforskning av menneskelig kommunikasjon og hva det er å fortelle historier og fremføre dem. Forestillingen er tekstbasert, og rollefigurene snakker til hverandre innenfor et presentert univers, men den er også strengt koreografert og inneholder danseriske elementer. Som tittelen tilsier, handler forestillingen om den russiske dramatikeren Anton Tsjekhov. Gunn har tatt utgangspunkt i hans skuespill Tre søstre og laget det som er blitt en blanding av en egen versjon, en hommage og noe helt nytt. Forestillingen følger en del av handlingen og dramaturgien i Tre søstre, men koblingen til Tsjekhovs dramatikk fungerer primært som referanse og tematisk overbygning. The Chekhov tar form av en hverdagslig, monologisk samtale som Gunn har med publikum i tillegg til at enkelte scener, danseriske sekvenser og dialoger spilles ut mellom aktørene. Danserne Ida Wigdel og Caroline Eckly er også til stede på scenen. Wigdel er kledd i et smått formelt, men avslappet kostyme, med en blå, litt stor blazer. Eckly på sin side har på seg et kort, sort skjørt og singlet. Innledningsvis holder hun seg i utkanten av scenen der hun er opptatt med sin egen dans, med store bevegelser og hopp. På et tidspunkt er hun også plutselig på gaten utenfor og står på toppen av trappen ned mot Vulkan, og vi ser henne gjennom vinduene som ikke er dekket til. Publikum sitter på stoler rundt scenegulvet. Midt i rommet står det et stort, sort bord med pinnestoler rundt. I et hjørne står det noen hyller som er fylt med hverdagsobjekter, som glass, tallerkener, lysestaker og planter. De fremstår uviktige. På et bord står det en liten, gammeldags «tykk» tv som viser en blass film av pardans på skøyter.

Læreraktig

Gunn innleder med å si at hun vil fortelle oss om verdens beste dramatiker. Talen har noe læreraktig ved seg. Jeg lurer på om det er påtatt eller om det er fordi hun tenker at publikum ikke kan noe om Tsjekhov fra før. Det er noe ironisk og lett overspilt ved sekvensen, men hun bruker den til å sette stemningen og til å etablere et helt uironisk forhold til Tsjekhov og Tre søstre. Tsjekhovs Tre Søstre følger søstrene Olga, Masja og Irina og deres bror Andrej. Etter å ha vokst opp i Moskva, har de endt opp i en provinsby med en militærforlegning. Der får de dagene til å gå ved å klage over kjedsomhet, små intriger og ved å holde liv i den store drømmen om å reise tilbake til Moskva. Dramaets særegenheter ligger i hvor lite som skjer og i brytningene mellom det absurde og eksistensielle. Livsleden står i sentrum, men sårbarheten som ligger i karakterenes veksling mellom kjedsomhet og håp, skaper både absurd komikk og empati. Gjennom vekslingen mellom det dramatiske og det stillestående, og gjennom poengterte karakterskildringer, klarer Tsjekhov å se noe sant hos mennesket, og det er ikke kontroversielt å påstå at det gjør ham til tidenes beste dramatiker. Gunn skaper en direkte kobling når hun forteller om hvordan søstrene bor i provinsbyen og drømmer om den store byen de kommer fra. Byen de bor i må være litt som Bergen, der Gunn bor nå, mener hun. Hun kommer selv egentlig fra en større by, og med det følger en lett harselering med norsk og bergensk liv. Wigdels rollefigur sitter på en stol med teposer over øynene. Det blir sagt at hun er konstituert rektor på Arkitekthøyskolen, overarbeidet og utbrent. Om Ecklys karakter blir det sagt at hun har et forhold til en mann som ikke er hennes mann. Det inviteres og gjøres i stand til et middagsselskap i en scene der hverdagsobjektene fra hjørnet kommer til sin rett. Alt dette er handlingselementer hentet direkte fra skuespillet, men refereringen gjøres skånsomt, og som Gunn også sier innledningsvis, er det ikke nødvendig å kjenne skuespillet inngående for å få utbytte av forestillingen. Tsjekhovs forhold til teater og til regissøren og teaterfornyeren Konstantin Stanislavskij blir også forklart inngående nok, og det er festlig når Gunn i begynnelsen sier at Tsjekhov ville motsette seg alle former for pyroeffekter mens forestillingen etter hvert tar i bruk slike effekter av den enkleste typen. På denne måten går forestillingen både inn i Tsjekhovs verden, men viser hvor uærbødig de vil at estetikken skal være.

Påskrudd

Gunn forteller om sitt forhold til komponisten Maurice Ravels stykke Bolero. Musikkstykket inneholder en sekvens som repeteres mens den øker i intensitet og tempo. Gunn mimrer tilbake til første gang hun hørte stykket, da det akkompagnerte et isdansende par i et mesterskap. Når hun sier dette, gir det plutselig mening at tv-en hjørnet viser kunstløp. Aktørene dekker bordet til musikken med tidenes laissez-faire-holdning. Med bøyde, koreograferte kropper, kaster de duk og dekketøy på bordet. Gunn kommer inn med et stort brett fylt med rå poteter og gulrøtter som nærmest heller ut på bordet, og tempoet øker og presisjonen minker i takt med musikken. Handlingene fremstår absurde, og bevegelsene får både en forhøyet mening og avgir en aura av at ingenting betyr noe. Her synes jeg de gjør en god lesning av Tsjekhovs verk, samtidig som det skapes en imøtekommende letthet som gjør scenerommet godt å være i.

Jeg setter også pris på koreografiene som er godt inkorporert i helheten og som brukes til å bygge opp under både rollefigurer og dramaturgi. Denne formen for dans, som er til stede i rommet på en både uanstrengt og presis måte, krever en egen form for virtuositet. Det ser nesten ikke ut som de jobber, men det er også åpenbart at dette uttrykket krever en egen form for påskruddhet. Det er allikevel en fare for at det hele blir for lett, imøtekommende og koselig. Det er så trivelig i rommet at det mer alvorlige forblir underkommunisert, og de mer eksistensielle partiene blir formidlet med en komisk undertone som gjør uttrykket festlig heller enn ettertenksomt. Forestillingen oppleves også strengt regissert og koreografert, og det skapes derfor ikke noen følelse av risiko eller publikumsutfordring. Gunn, Wigdel og Eckly vet alle sammen hvor de har oss, og vi får fort en forståelse av hvor vi har dem. Forholdet mellom scene og sal er omsorgsfullt, men avklart. Forestillingen er laget med glede og glimt i øyet, og Gunn er åpenbart en god dramaturg, for forestillingen er intelligent tenkt og den glir lett av gårde, men denne lettheten gjør også at det blir litt motstandsløst og at uttrykket får noe innøvd og forsiktig ved seg.