Ungarske kunstnere under politisk dobbeltpress

Hva skjer med kunstnerrollen i land som beveger seg i illiberale retninger? Den politiske utviklingen i Ungarn har fått stor internasjonal oppmerksomhet de siste årene under statsminister Viktor Orbán og hans høyrekonservative parti Fidesz’ regime. Det frie kunstfeltets idealer om autonomi står i direkte kontrast til den ungarske regjeringens politiske visjon. Historien har vist at når politiske regimer blir mer autoritære så kan såkalte autonome kunstnere, altså kunstnere som er opptatt av å jobbe basert på kunstfeltets egne prinsipper og logikker, bli mer politiske, og idealer om autonomi kombineres gjerne med et sosialt engasjement.

Likevel er det mange kunstnere som holder fast på skillet mellom kunstnerisk arbeid og politisk aktivisme og som også i krisetider etterstreber at selve kunsten skal baseres på kunstfeltets såkalte interne kriterier og logikker. Men oppstår det et press på kunstnere i repressive regimer om å være politisk engasjerte, og kan internasjonale forventninger også representere et press på kunstnernes autonomi? Ved å se på kunstneres forhold i Ungarn i dag og i tillegg hvordan de opplever sin rolle internasjonalt, kan vi få et komplekst innblikk i hvordan kunstnerroller påvirkes og forandres når stater blir mer autoritære.

En ny kulturell æra Den kulturpolitiske utviklingen i Ungarn de siste årene er først og fremst et problem for de kunstnerne som definerer seg som frie, progressive, sosialt engasjerte og/eller regjeringskritiske. Mulighetene for denne typen kunst og kunstnere har det siste tiåret mer eller mindre forsvunnet i ‘Viktator’ Orbáns illiberale demokrati. For de konservative, kristne og patriotisk orienterte kunstnerne, derimot, har termen de glade 20-årene fått en ny aktualitet. Dette er fordi Orbán med sitt kristne og høyrekonservative parti siden 2010 gradvis har fremmet en omorganisering i kunstfeltet som bygger opp under nasjonale, tradisjonelle og kristne verdier. Høyrepopulistiske regimer i en rekke europeiske land har de siste årene bidratt til et økt press på det frie kunstfeltet. I land som Belgia og Nederland har vi sett kraftige kutt i statsstøtten, slik som Mariken Lauvstad tidligere har beskrevet, mens i Ungarn har strategien heller vært en radikal omorganisering og styring av kunstfeltet i retning av en høyrekonservativ ideologi.

Ungarn er det landet i Europa som gir mest penger til kultur om man sammenligner med størrelsen på økonomien i landet. Grunnen til at Orbán legger så mye penger i kulturen kan ses i lys av hans syn på kunst og kulturfeltet som en viktig samfunnsinstitusjon. I en mye omtalt tale fra 2018 poengterer han hvor viktig det er å forankre det politiske systemet i kulturen for å sikre en mer stabil og langvarig politisk innflytelse. Slik kan det illiberale politiske systemets status opphøyes til en ny ‘æra’ for å bruke Orbáns egne beskrivelser. Bakgrunnen for Orbáns økte fokus på kulturfeltet fra 2010, med en opptrapping de siste årene, kan ses i lys av hans valgnederlag i 2002, som han tolket som et resultat av mangelen på politisk forankring i kunst- og kulturfeltet (Kristof 2017). De siste årenes radikale endringer viser at Orbán tar kunst- og kulturfeltets innflytelse på høyeste alvor.

Kunstfeltet i Ungarn har tradisjonelt forholdt seg til egne kriterier for tildelingen av posisjoner og statlige midler, relativt upåvirket av politikken. Posisjonene i det ungarske kulturlivet har tradisjonelt vært mer stabile enn posisjonene i politikken. Det har likevel alltid skjedd endringer i kulturfeltet som har speilet den politiske utviklingen, for eksempel utskiftninger i sjefsposisjoner ved regionale teatre. Det Orbán har gjort de siste årene derimot er blitt beskrevet som en omstrukturering av hele det kulturpolitiske systemet.

Orbán har jobbet for å styrke og etablere høyrekonservative parallellorganisasjoner til de mer liberalt orienterte som har eksistert, og han har skapt det sosiologen Luca Kristof beskriver som en dobbeltstruktur i kulturen. Der de liberale aktørene i feltet tidligere hadde hegemoni er det nå de konservative aktørene og deres organisasjoner som får mer makt og midler (Kristof 2017).

En av de mest inngripende endringene er den økte innflytelsen regjeringen har tildelt Det ungarske kunstakademiet (MMA). MMA er en konservativ, såkalt uavhengig organisasjon med ‘nasjonale forpliktelser’, men har tydelige koblinger og sympatier med Orbán og regjeringen. Den tidligere presidenten for MMA, György Fekete (som døde i år), var et symbol for den anti-liberale linjen til regjeringen. Mellom 2011 og 2016 økte statsstøtten til MMA fra 330 000 til 22 millioner Euro. I tillegg har MMA fått tre statlige institusjoner flyttet til dem, blant annet Kunsthalle (Mücsarnok), som er den største institusjonen for samtidskunst i Ungarn. Regjeringen endret til og med grunnloven for å gi MMA større innflytelse i det nasjonale kulturfondet som står for de fleste tildelingene av statlige midler til kunst og kulturfeltet. Denne endringen omstrukturerte helt hvordan statlige midler blir tildelt.

Den økte innflytelsen til MMA er ifølge kritikere et klart brudd på ideen om armlengdes avstand-prinsippet. Regjeringens økte innflytelse over kulturinstitusjoner som MMA har skapt nye etiske dilemmaer og press på kunstnere i det frie kunstfeltet. Mange kunstnere har valgt å boikotte kulturfondet. For å opprettholde idealer om autonomi og kanskje sitt rykte som kunstnere må de ta avstand fra slike statlig styrte institusjoner, men i en presset økonomisk situasjon kan dette være utfordrende, og mange mener denne type individuelt ansvar ikke bør legges på den enkelte kunstneren. Å opprettholde autonomi i Ungarns illiberale demokrati blir et spørsmål om privilegier. Kommer du fra en privilegert sosial bakgrunn og/eller har et godt internasjonalt nettverk, er det lettere å ta denne typen etiske funderte valg.

Usikkerhetskultur Høsten 2019 utførte jeg feltarbeid i Budapest i forbindelse med arbeidet med masteroppgaven min. Jeg undersøkte hvordan kunstnere konstituerer sin forståelse av sin autonomi i lys av den politiske utviklingen i Ungarn fra 2010. Jeg utførte 11 individuelle intervjuer med kunstnere og kuratorer innenfor det frie teater-, dans-, billedkunst- og litteraturfeltet. Kunstnerne og kuratorene jeg snakket med poengterte at det ikke er noen åpen form for sensur i Ungarn, og det er lov til å ytre seg i offentligheten, men kanalene og plattformene for en slik mulighet til å ytre seg, blir stadig færre. Regjeringen opererer i det skjulte, og i kulissene blir ledere ved kunstinstitusjoner kalt inn på teppet om de programmerer regjeringskritisk kunst, små kunstbedrifter får trusler om skattegranskning om de ikke stenger ned bedriftene. Kritiske kunstnere blir hengt ut i media eller ekskludert fra offentlige plattformer. Det kunstnerne beskrev tolket jeg dithen at regjeringens metoder skaper en form for usikkerhetskultur som fører til utbredt selvsensur blant mellomaktører, slik som kuratorer og ledere ved kunstinstitusjoner som er avhengige av statlig støtte. Kunstnere beskrev at de ble påvirket indirekte når mellomaktører blir motvillige til å programmere regjeringskritisk kunst.

Bildet som tegnes er at kunstfeltet selv begrenser seg og hverandre. Teoretikere som Judith Butler og Pierre Bourdieu har påpekt hvordan indirekte former for sensur ofte er de mest effektive. Skjult sensur opptrer som et såpestykke i møte med kritikk og kan derfor utvikle seg gradvis og mer usynlig. En kunstner jeg snakket med påpekte at regjeringen i Ungarn vil, så langt det er mulig, unngå å skape helter og martyrer. Likevel finnes det enkelteksempler der spesielt kritiske og innflytelsesrike kunstnere er blitt slått ned på av regjeringen. I 2017 ble den anerkjente teaterregissøren Arpád Schilling tilkalt til høring ved parlamentets nasjonale sikkerhetskomité for sin kritikk av regjeringen. Regjeringen hadde reagert på Schillings uttalelse om at det politiske systemet i Ungarn hadde endret seg såpass drastisk at det ikke lenger var mulig å påvirke politisk gjennom demokratiske virkemidler. Han ble stemplet som en trussel mot den nasjonale sikkerheten, mistet statlig støtte og endte senere opp med å forlate Ungarn.

#free SzFE I 2018 ble Det sentraleuropeiske universitetet (CEU) i Budapest utvist fra landet og måtte flytte sitt hovedkvarter til Østerrike. CEU er et tverrnasjonalt universitet, med campus både i Budapest og Wien, og er akkreditert i USA. En slik utvisning av et universitet mangler sidestykke i europeisk eller amerikansk sammenheng. CEU betraktes som landets mest liberale og internasjonale universitet og ble grunnlagt av et av Fidesz-regjerningens hatobjekter: filantropen Georg Soros. Soros har lenge støttet sivilsamfunnet i Ungarn gjennom Open Society Foundation og representerer alt det regjeringen i Ungarn forsøker å motvirke. Regjeringen har til og med oppkalt en lov etter Soros: Stop Soros-loven, som gjør det straffbart å hjelpe ‘illegale’ flyktninger i landet. I kampanjen om loven brukte Fidesz bilde av Soros med teksten: Don’t let Soros have the last laugh.

Regjeringen har gjort mye de siste årene for å endre organiseringen ved en rekke universitetene. Siden 1. september i år har det pågått demonstrasjoner og blokader ved og rundt Universitetet for teater og film (SzFE) i Budapest. Studenter, ansatte, kjente ungarske skuespillere og til og med borgermesteren i Budapest (som er fra opposisjonen) skal angivelig ha vært til stede. De protesterer mot regjeringens beslutning om å flytte lederansvaret for skolen til en privat stiftelse, nedsatt av regjeringen. Ifølge kritikerne innebærer privatiseringen at universitet mister sin selvstendighet og vil gå fra å være et progressivt liberalt universitet til en å bli en konservativ institusjon, fordi aktørene som tiltrer er regjeringens allierte. Ved utgangen av 2020 vil angivelig totalt åtte universiteter ha blitt privatisert på samme måte som SzFE. Lederstillingen for SzFE er blitt tildelt Atilla Vidnyánszky, som også er lederen for Nasjonalteateret og for det konservative Ungarske teatersamfunnet. Han blir betraktet for å være Fidesz-alliert.

I likhet med andre kontroversielle hendelser i det ungarske kulturlivet de siste årene har saken rundt SzFE fått omfattende internasjonal oppmerksomhet. Skuespillere som Cate Blanchett, Ian McKellen og forfatteren Salman Rushdie har vist sin støtte til SzFE-demonstrantene i sosiale medier. Et slikt internasjonalt engasjement er viktigfor de frie kunstnerne i Ungarn. Utover den verdien moralsk støtte og litt stjerneglans fra Hollywood kan representere, er mange kunstnere i Ungarn avhengige av økonomisk støtte fra internasjonale aktører og organisasjoner. Lokale internasjonale støtteordninger som Open society foundation og EØS-midler (også kalt Norsk fond), har vært avgjørende for enkelte ungarske kunstnere med en progressiv tilnærming. I tillegg eksisterer det mange internasjonale støtteordninger, EU-midler og samarbeidsprosjekter, som det kanskje har blitt enda viktigere for frie ungarske kunstnere å rette seg mot. Men hvordan opplever ungarske kunstnere internasjonale relasjoner og omverdenens oppmerksomhet mot den politiske situasjonen? Bringer det internasjonale miljøet også med seg bestemte forventninger?

Dobbeltpress for kunstnerne I tillegg til at det eksisterer et press i kunstmiljøet i Ungarn om å være politisk engasjert og for eksempel boikotte statlige institusjoner, beskriver ungarske kunstnere jeg har snakket med hvordan den politiske utviklingen i Ungarn har fått en mesterstatus i omverdenens forståelse av deres rolle som kunstnere. De opplever en forventning internasjonalt, fra journalister, kolleger og støtteordninger, om å være regjeringskritiske og politiske. Til forskjell fra kunstnere fra vest-europeiske land opplever de som kunstnere fra Øst-Europa at de ikke har samme muligheter til å jobbe autonomt eller ‘nøytralt’. For å være attraktive internasjonalt opplever de en forventning om at de må jobbe med ‘sin kultur’, som i dag er blitt ensbetydende med å være politisk og opposisjonell til regjeringen.Det er et historisk tilbakevendende trekk at liberale vestlige aktører interesserer seg for regjeringskritisk kunst i repressive regimer. Sosiologen Jaqueline Adams (2005) brukte begrepet solidarity market for å beskrive hvordan det internasjonale samfunnet under diktaturet i Chile fra 1973-1990 støttet en bestemt type kunst som sto i opposisjon til diktaturet. På et generelt plan kan begrepet brukes for å beskrive hvordan liberale vestlige internasjonale aktører kan ha et ønske om å fremme kunst som er politisk og i tydelig opposisjon med regjeringer i repressive kontekster fordi denne type kunst passer med deres egne oppfatninger og ønsker om å støtte opp om liberale demokratiske prosesser. Men slike prosesser kan også legge press på kunstnerne om å jobbe politisk på bestemte måter for å vinne internasjonal solidaritet.

Forfatter og journalist Gergely Nagy har hevdet at ungarske kunstnere har blitt mer sosialt engasjert etter at Fidesz kom til makten (Nagy 2015). Kunstnere som tidligere ikke kunne fordra politisk teater har endret innstilling. Å tilhøre den autonome delen av det ungarske kunstfeltet i dag har kanskje blitt ensbetydende med å engasjere seg politisk. Men hvordan man engasjerer seg politisk virker å være en viktig distinksjon blant kunstnerne. Må det politiske engasjementet nødvendigvis være gjennom kunsten? Når jobber man politisk på en autonom måte, og når har man en genuin interesse for å gjøre dette? Ideen om å følge et indre driv er kanskje maks utfordret i en kontekst hvor det nasjonale og internasjonale feltet sammen representerer et politisk (om enn asymmetrisk) dobbeltpress. Situasjonen i Ungarn har vekket et sosialt engasjement som selvfølgelig er ektefølt blant mange kunstnerne. Men det man som et internasjonalt miljø kan bidra med er kanskje å unngå å legge bestemte forventninger om politisk engasjement eller gjøre det til et kriterium for å gi økonomisk støtte til kunstnere i repressive kontekster.