Uforløst tørrfiskopera

Henning Sommerro og Ragnar Olsens opera Querini hadde premiere på Røst i 2012. Siden den gang har operaen blitt satt opp i 2014 og 2018. I forbindelse med at Bodø er utnevnt til Europeisk kulturhovedstad i 2024, settes operaen nå opp på nytt i en ny produksjon med regi av Lars Jacobsen. Etter førpremieren i Stormen konserthus i Bodø, reiser oppsetningen videre til Venezia, hvor den skal settes opp i et gammelt skipsverft. Siden venter en siste forestilling i Tromsø. Det er mye ved historien om Pietro Querini, den venetianske handelsmannen som drev i land på Røst på 1430-tallet, som burde passe operaformatet. Her finnes stor dramatikk, kulturforskjeller og grobunn for opptil flere kjærlighetshistorier. Ikke minst har materialet en solid lokal tilknytning, og i ettertid har historien blitt et bilde på nordnorsk og lofotsk gjestfrihet. Men til tross for fine musikalske og sceniske prestasjoner, med strålende samspill mellom profesjonelle og frivillige krefter, klarer ikke operaen helt å finne seg dramatisk til rette.

«100 dager i Paradisets første krets»

Operaen følger i stor grad Pietro Querinis egen beretning fra tiden på Røst. I 1431 la han ut fra Kreta – som den gang var del av Den venetianske republikken – med et skip fullastet med vin, krydder og andre luksusvarer. På vei til Flandern brygget det opp til storm, og Querini og mannskapet måtte gå i livbåtene. De få som overlevde ble drivende rundt på havet i flere uker, før de litt utpå nyåret 1432 ble skylt i land på Røst, ytterst i Lofoten. Her ble de tatt hånd om av lokalbefolkningen frem til det ble mulig å dra sørover igjen. Tiden på Røst skulle Querini senere omtale som «100 dager i paradisets første krets». Selv om røstværingene levde i barske omgivelser, langt unna den overfloden han selv omga seg med, skildret han et fromt folk som var tilfredse med det lille de hadde.

Operaen veksler mellom å skildre venetianernes tid på Røst og konene og barna som venter hjemme på Kreta, spesielt Fru Querini og Maria, kona til Bernardo, Querinis kaptein. Ofte glir disse scenene sammen og skaper et uklart og vakkert skille mellom drøm og virkelighet. Som en slags rød tråd i operaen har det også blitt lagt til en skarv som fungerer som en slags utenforstående kommentator.

Uforløst flerspråklighet

I forhåndsomtalen til denne oppsetningen – og i talen som sanger og initiativtaker Hildegunn Pettersen holdt før forestillingen i Bodø – legges hovedtyngden på møtet mellom to vidt forskjellige kulturer. Samtidig er dette noe som ikke belyses nok i selve operaen. I tillegg til koret, er bare to av solistrollene røstværinger. Det er selvfølgelig ikke noe galt i seg selv å fokusere på italienerne og deres dramatiske reise, men dette møtet mellom to kulturer som de snakker så fint om, får ikke nok plass i det sceniske verket. Etter at det etableres at velkomsten på Røst er åpen og gjestfri havner måten de blir mottatt på av lokalbefolkningen litt i bakgrunnen. Misforholdet mellom hva operaen faktisk handler om og det denne oppsetningen ønsker å trekke frem blir ekstra tydelig av at operaen foregår på tre språk, uten teksting. De italienske karakterene synger på italiensk, røstværingene på røstværing, og Skarven synger på engelsk. For mye av operaen foregår bare italienerne imellom, og for å vise hvordan man kan kommunisere på tvers av språklige og kulturelle barrierer, krever dette grepet mer kontakt mellom italienerne og røstværingene. I de scenene der de to gruppene faktisk må snakke sammen, fungerer derimot dette grepet ypperlig. Det er rørende når Querini foræres en liten dukke av de lokale barna og de synger sammen på en blanding av norsk og italiensk. Den gryende kjærligheten mellom Querinis tjener Nicolò og røstjenta Inga er også skildret på en fin måte, med tospråklige duetter og en følelse av et forhold som eksisterer utenfor språket. Det er i møtet mellom disse to kulturene at operaen er på sitt sterkeste.

En hjell på hjul

Scenografien av Reidar Richardsen domineres av en stor søylegang som deler scenen i to på tvers. Det er nærliggende å tenke at man har gjenskapt scenerommet i Italia, for der skal Querini oppføres i et gammelt skipsverft. Dette synes også å by på noen problemer for regissør Lars Jacobsen. Ofte blir regien i overkant statisk og tablå-preget, spesielt i større scener med fullt kor og flere solister. Når publikum holdes på avstand på grunn av de store mengdene utekstet italiensk, blir det forsterket av disse veldig oppstilte scenene. Samtidig er det flere fine scener som flyter fint. Spesielt det stiliserte skipbruddet i åpningen gjør inntrykk. Det samme gjør det store tørrfiskkoret, hvor ekte tørrfisk blir hengt opp på en enorm hjell på hjul. Kostymene, signert Tone Myskja, er et høydepunkt i produksjonen. Venetianernes prangende, fargerike drakter, sydd i glinsende silkestoffer og innviklede hodeplagg er en fin kontrast til røstboernes enklere ullklær i brunt og grått. At alt dette er sydd på frivillig basis, er imponerende, spesielt med tanke på hvor mange som står på scenen i denne produksjonen.

Fine musikalske prestasjoner

Henning Sommerros musikk spenner vidt, fra typisk samtidsmusikalske gester og dissonerende utbrudd til italiensk 1800-tallsopera. De ulike musikalske sjangrene klarer fint å skildre de kulturelle møtene og forskjellene i handlingen, selv om det musikalske uttrykket som helhet tidvis blir litt sprikende. Skarvens nedtonede visesang – sunget av Sissel Vera Pettersen – som ofte kommer mellom de ulike scenene, klarer ofte å samle det igjen. Orkesteret består av Arktisk Filharmonis Sinfonietta, under ledelse av Per Kristian Skalstad. De låter som om de er ganske mange flere, og Skalstad får ut fine, varierte klanger fra det relativt lille ensemblet. Også koret, som i stor grad består av lokalbefolkningen på Røst, gjør en fin figur med god og presis uttale, spesielt i det tidligere nevnte tørrfiskkoret. Solistrollene er også fint besatte, og Magne Fremmerlid er virkelig god i tittelrollen. Man får virkelig inntrykket av at tiden på Røst faktisk har endret Querini, og at han drar tilbake til Venezia som en ny mann. Stemmen er mørk, nærmest morsk i begynnelsen, og åpner seg opp og blir lysere etter hvert som oppholdet i Lofoten går mot slutten. Bernardo, kapteinen på Querinis skip, synges med tenoral kraft av Eivind Kandal. Querini og Bernardos respektive koner synges vakkert av sopran Anna Einarsson og mezzosopran Desirée Baraula-Massari, og spesielt Baraula-Massari imponerer med mørk, følelsesladd fylde i savnet etter mannen. Mezzosopran Hildegunn Pettersen synger med en direkte, nyanserik varme som Husfrua på Røst. Det er vanskelig ikke å bli imponert av hva man har fått til med Querini, og at operaen nå, elleve år etter urpremieren, skal fremføres i Venezia. Til tross for noen anmerkninger her og der, jobbes det på gjennomgående høyt nivå hos både amatører og profesjonelle. Det er dette som igjen og igjen utpeker seg som lokaloperaens store styrke – hvordan et lokalsamfunn kan forene krefter med et profesjonelt apparat, og hvor mye et slikt samarbeid kan utrette.