Bravissimo Røst!

Egentlig begynner kanskje forestillingen i det flyet letter fra Bodø lufthavn, og glir over den gråsvarte Vestfjorden. Eller når du kikker ut av vinduet, ned på de slake bølgetoppene, og du tenker på hvordan det er å bakse der nede når det er vinternatt og bølgene høye som hus. Eller begynner den kanskje når spredte øyflekker dukker opp i synsranden; knallgrønne og med tynne striper av stier etter dyr eller mennesker. Er det der Sandøya, kanskje? Øya der denne historien startet. Der den store handelsmannen Pietro Querini fra Venezia drev i land 5. januar 1431 sammen med en håndfull gjenlevende fra mannskapet. Etter 29 døgn ble de oppdaget og reddet av innbyggerne på Røst. Så ble to vidt forskjellige kulturer kjent med hverandre, før venezianerne reiste hjem igjen med tørrfisk og sterke minner, og skrev ned hele historien.

Det er disse nedskrevne historiene som er rammen omkring en opera som makter å forme en utrolig beretning til et kunstverk som fortjener stående ovasjoner. Det fikk det også, og dette er noe av grunnen:

Selvfølgelig er det helt utrolig hva et lite øysamfunn med bare 600 sjeler har klart å skape, og det attpåtil med en skjønn og velfungerende forening av profesjonelle og amatører. Opera- og konsertsanger Hildegunn Pettersen som opprinnelig er fra øya, har jobbet hardt i flere år for å realisere prosjektet, som blant annet har hentet ut millionstøtte fra Norsk Kulturråd, Nordland fylkeskommune og flere andre engasjerte.

Men det er ikke den lokale dugnadsånden jeg skal skryte så hemningsløst av. Jeg skryter fordi dette er svært god kunst. Bodø Sinfonietta, regissør, scenograf, og aktører skaper en helhet ut av komponist Henning Sommero og forfatter Ragnar Olsens flotte og poetiske arbeid. En helhet som gjør at forestillingen løser opp grenser, og resultatet blir større enn summen av delene. Det er det som kjennetegner god kunst. Og da glemmer du deg selv for en stund, og oppslukes av hendelsen. Men la oss se på delene:

Scenograf Gilles Berger og regissør Anne Marit Sæther jobber sammen til daglig ved Cirka Teater i Trondheim, og er helt tydelig vant til å skape forestillinger der scenografi og skuespill henger tett sammen. Dette er igjen nøye festet til Tone Myskjas videoarbeid som løfter det visuelle opp til imponerende høyder, og skaper et landskap som er større enn hallen vi er i.

Publikum tas inn og ut av faktisk geografi, men også emosjonelle og mangetydige rom som former en dypere opplevelse av mennesket og naturen, menneskelige relasjoner, og landskapets magiske kraft. Det synes at Myskja har arbeidet mye med visuell kunst, men her evner hun også å gi aktørene en ekstra dybde å spille på. Myskja står dessuten bak designet på det store antallet henrivende kostymer.

Så er det aktørene: Orkesteret bygger en musikalsk himmel over beretningen, og samspillet på scenen er allerede nevnt. Men to derfra må trekkes helt fram: Magne Fremmerlid (Querini) og Sissel Vera Pettersen (forteller). Fremmerlid har en mektig basstemme, men han klarer også å fylle karakteren han fremstiller med et sterkt og kjempende menneske. Det er til å tro på, og det er til å bli rørt av. Pettersen er en svært allsidig sanger med godt feste i jazzens sirkler. Her er hun den svarte skarven som binder scenene sammen med flaksende vingeslag og ord, men som også skriker ut menneskenes håp, uro, kjærlighetssorg og drøm med en vokal som trenger helt inn i hjertet.

Det blir gåsehud over hele kroppen. Og det kommer til å vare en lang stund.

Denne teksten har stått på trykk i Avisa Nordland i en kortere versjon. Bildene er fra queriniopera.no og produksjonens Facebookside.