Trøstens rekviem

Til forskjell fra en katolsk dødsmesse, som fungerer som en forbønn for de døde, er Johannes Brahms’ Ein deutsches Requiem et trøstens rekviem for de etterlatte. Komponisten hadde hatt ideen om å skrive en dødsmesse en stund, men morens død i 1865 kan ha vært den utløsende årsaken til at han startet arbeidet for alvor. Brahms valgte selv ut tekstene fra Luthers tyske bibel, og verket ble urfremført i Bremen på langfredag 1868. Tekstene handler om aksept for livets forgjengelighet og om trøsten som ligger i at den avdøde nå har fått fred. I større grad enn i et katolsk rekviem, understreker tekstutvalget troen på at det er mulig å overvinne døden. I flesteparten av de syv satsene beveger tematikken seg fra sorg og uro til trøst, mens fjerde og syvende sats beskriver hvordan de døde får salighet og evig hvile hos Gud. Sjette sats kulminerer i en triumferende tekst som utfordrer døden til å innrømme sitt nederlag.

Vilje til tekstformidling

I fremføringen i Oslo Konserthus den 23.november gis verket dessverre ikke tilstrekkelig dybde. Filharmoniens kor og orkester utviser likevel stor vilje til tekstformidling og uttrykksfullt spill under ledelse av dirigent Sebastian Weigle. Orkesterets flytende innledning av første sats skaper en vakker kontrast til den markante intensiteten under korets gledesutbrudd i andre sats (Ewige Freude). Den kontrollerte hurtige dynamiske tilbaketrekningen til roen og mørket i slutten av satsen viser orkesterets dynamiske fleksibilitet. Korets eierskap til verket formidles ved en nyansert tekstformidling der budskapet når ut i salen til tross for min litt uheldige seteplassering. Teksten om livets forgjengelighet i tredje sats er nesten umulig å høre, men er likevel helt distinkt, og beskrivelsen av en mors trøst i femte sats gjør at jeg føler meg omsluttet av omsorg.

Kor og orkester får vist seg fra sin beste side i den voldsomme sjette satsen selv om presisjonen i koret går litt over styr i pur musikkglede. I denne satsen får jeg nesten frysninger på ryggen både når kor og orkester sammen øker tempoet i tekstpartiet om hvordan de døde skal gjenoppstå og de levende forvandles (Zu der Zeit der letzte Posaune) og i det mektige partiet som ender med de utfordrende ordene til døden: "Død, hvor er din brodd? Helvete, hvor er din seier?" Med kant i slagene presser Weigle orkesteret gjennom ville tremoli. Musikken svinger tungt som om et enormt møllehjul dreier motvillig i vannets tyngde. Korets tekstformidling skaper et spenn av uttrykk gjennom satsen. Det begynner luftig og nesten skummelt i introduksjonen til hemmeligheten om dødens opphør (Wir werden nicht alles entschlafen) og fortsetter med et insisterende og markant uttrykk i overgangen til den siste kraftanstrengelsen (Zu der Zeit). Satsen avsluttes med en overstadig demonstrasjon av viljekraft i verkets eneste virkelige utbrudd (Denn es Wird die Posaune – Tod, wo ist dein Stackel). Av solistene må baryton Konstantin Krimmel spesielt trekkes frem for sin overbevisende tekstlige fortolkning og for en klang med kjerne og nerve som strakte seg gjennom tekstfrasene og over pausene.

Mangler dybde i kontrastene

Brahms' dødsmesse gjør kanskje inntrykk på oss lyttere fordi verket er komponert slik at det løfter frem flere aspekter av sorgen hos dem som blir igjen. Strykernes innledning skisserer det emosjonelle forløpet i flesteparten av satsene: Sorgfulle nedadgående kromatiske linjer får et trøstende motstykke i et trinnvis sirkelmotiv som overtas av lysere stemmegrupper. Vekslingen mellom sorg og trøst holdes sammen av et pulserende orgelpunkt i mørkeste leie i kontrabass og celli, som en stadig påminnelse om håpet – eller kanskje vissheten – om at døden til slutt vil miste sin makt. De tre musikalske karakterene i førstesatsens innledning finnes også i åpningen av andre sats: Alvoret i en mollstemt synkopert sarabande-rytme avløses av myke treklangsbevegelse over durakkorder. Samtidig kommer intensiteten og viljen til syne i den sakte marsjen som utspiller seg parallelt i bassinstrumentene og etter hvert i korets unisone linje om hvordan kroppen vender tilbake til jord. For meg må alle de tre elementene – sorg, trøst og insisterende håp – være til stede i det musikalske uttrykket, som parallelle spor eller etter hverandre, for å skape en virkelig god fremførelse av Brahms' tyske requiem. I denne fremføringen utmeisles imidlertid ikke den musikalske fraseringen tydelig nok til å forme selvstendige og kontrasterende følelsesuttrykk. Andresatsen egner seg godt som eksempel: Bølgene over durtreklanger kunne vært mykere i klangen og luftigere i frasens avslutning for å få frem den varsomme berøringen som finnes i trøsten. Mest savner jeg en sammenhengende musikalsk frasering og utholdenhet gjennom de lange frasene i verket. Korets unisone linje om kroppens forgjengelighet oppleves taktert og stampete, noe som gjør at tekstlinjen brytes opp. Uten den insisterende nerven, danner korstemmene heller ingen kontrast til den sørgende sarabanden i orkesteret. På samme måte som møtet med nye mennesker kan miste mening uten en opplevelse av en underliggende vilje eller nærvær hos den andre, kan vi bare tro på forløsningen i sjette sats hvis verket insisterer på muligheten om at det kan skje.

Solid, men med mangler

Weigles musikalske ledelse og direksjonsteknikk må nok ta mesteparten av skylden for manglene i frasering og kontraster. Jeg opplever at dirigenten nærmest løfter hendene etter spensten i nedslagene fremfor å bruke tyngdekraften og slå nedover. Dette skaper riktignok en eleganse i slagene, men gir også en kantete betoning av slagpunktene. Slagteknikken letter opp det musikalske uttrykket så mye at komposisjonens egen tyngde ikke finner sin plass. Videre har koret tidvis upresis tekstplassering og noen tekniske utfordringer som svekker uttrykket for sorg, trøst og håp i fremføringen: De gråtende sukkene i første sats (Sie gehen hin und weinen) kunne vært gjort tydeligere ved større kontroll over pusten. Omsorgen i de trøstende linjene kunne grepet oss mer med en enda mer homogen klang, særlig i lyst register. Ikke minst kunne verkets underliggende intensitet kommet tydeligere frem med mer retning og klanglig utholdenhet i de lange tekstfrasene og enda større støtte i sangernes kropp og pust. Tross en solid fremføring som helhet, ville konserten vært en større opplevelse om de tre sporene hadde fått utfolde seg tydeligere som kontraster mot hverandre, og slik få romme hele dybden av sorgen, trøsten og troen på dødens ende.