Intensiv ekspresjonisme og kjølig struktur

Ser man opptak av den franske modernisten Pierre Boulez på dirigentpulten, risikerer man å få alle fordommene mot den musikalske modernismen bekreftet: Boulez virker kjølig og avmålt; han har teknisk stålkontroll, men emosjonell distanse. Men om man lukker øynene, er sjansen stor for at nye sider ved verket trer frem. Strukturen blir tydelig, de overflødige faktene er renset vekk, likevel gjør musikken et mektig inntrykk. Og om jeg ikke husker feil, sa Boulez selv om sin egen dirigering at det først og fremst gjaldt å forløse musikkens energi, ikke hans egen.

Men gir dette mening? Spørsmålet er naturligvis hvordan forløsningen av musikkens energi henger sammen med det utøveren selv investerer av sin egen i fremføringen. Svaret er ikke gitt: For dels kan selv det mest formfullendte mesterverk knapt vekkes til live bare gjennom iskald kalkyle, dels er inspirasjon og energi på egne vegne langt fra tilstrekkelig for virkelig å få det til å svinge. I tillegg kommer personlige preferanser: Noen foretrekker kjølig klarhet, om enn sitrende av intensitet, andre bryr seg mindre om helheten, for heller å gi seg hen til gløden i øyeblikkets gester.

Jeg kom til å tenke på denne balansen – for det er selvsagt en balanse, og ikke noe enten/eller – under Oslo-Filharmoniens konsert torsdag forrige uke. Og den kom til uttrykk både i verkene og i fremføringen.

Verket før pause, fiolinkonserten Offertorium av den russiske komponisten Sofia Gubaidulina (f. 1931), er tydelig ekspresjonistisk, det vil si uttrykksfullt på en måte som er direkte knyttet til selve det musikalske materialets overflate. Konserten åpner med et sitat fra J. S. Bachs Ein musikalisches Opfer, en underlig skjev melodi, som ender med en nedadgående linje av små sekunder. Og nettopp den lille sekunden, et halvtonetrinn, griper komponisten tak i idet solisten – den latviske fiolinisten Baiba Skride – trer inn. Som et smertefullt lite tegn, energisk tolket av Skride, utvikler Gubaidulina dette motivet, som etter hvert kommer igjen i stadig dypere strykere. Men før vi kommer så langt, brettes teksturen ut i dels lyriske, dels insisterende dissonante tablåer. Tonespråket er dels krast atonalt, dels brutt henimot ulike støy-effekter, glissando-formasjoner i strykerne, støt og repeterte signaler i blåserne. I mellomsjiktet smyger solistens ensomme tone seg, om enn over store sprang, og konserten har åpenbart virtuose trekk, inkludert en bredt anlagt solo-kadens, muligens med inspirasjon fra de store romantiske solo-konsertene til Brahms eller Tsjajkovskij.

Romantisk, og en smule utbrukt, låter det også når verket ebber ut i en korallignende, tonalt harmonisert melodi, riktignok brutt mot kyndig distanserte treklangsfigurer i harpe – ikke ulikt den berømte Bach-bearbeidingen mot slutten av Alban Bergs store fiolinkonsert fra 1935. Skride gjør igjen et solid inntrykk, fiolinspillet er dyktig og følsomt lyttende inn mot Gubaidulinas emosjonelle kast, både det lyriske og det mørkt drivende kommer tydelig gjennom i denne solistens uttrykksfulle fortolkning. Hun blir også godt hjulpet av den minst like uttrykksfulle dirigenten Han-Na Chang, hvis musikalitet forplanter seg lik et elektrisk støt gjennom kroppen og helt ut til pinnens syltynne tupp.

Samtidig blir helhetsinntrykket, og da primært basert på verket, for min del preget av en ikke alltid like forløst spenning mellom emosjonell umiddelbarhet – et slags ekspressivt dybdedrama som ofte slår ut i skrikende effekter – og formal stringens. Ikke at Gubaidulinas fiolinkonsert mangler det siste. Verkets strekk på snaue 40 minutter etterlater utvilsomt et mektig inntrykk. Like fullt er det som om effektenes umiddelbare ekspressivitet tidvis står i fare for å svekke gjennomslaget av den musikalske energien, noe som også gir verket en svak, baktung slagside.

Da Beethovens store ”Eroica”-symfoni (Symfoni nr. 3 i Ess-dur, urfremført i 1805) sto på programmet etter pause, var tiden kommet for den unge, sør-koreanske dirigenten Han-Na Chang. Beethovens verk er med på å danne selve navet i den vestlige symfoniske tradisjonen og står som en påle – man hadde nær sagt uansett hva slags fortolkningsmessig ideal som legges til grunn.

Chang besitter, som nevnt over, en musikalitet til fingerspissene, og det skulle vi også merke i denne fremføringen, som i alle fall begynte smittende energisk. Det er imidlertid grunn til å stoppe opp et øyeblikk ved Changs tilnærming. For selv om det skal noe til å vippe Beethoven av pinnen, kan Changs særegne angrepsmåte sies å tematisere noe av den spenningen mellom ekspresjonisme og struktur jeg var inne på innledningsvis. Om vi tar utgangspunkt i Boulez-eksempelet, fremstår det som hevet over tvil at Chang legger utpreget vekt på egen inspirasjon og egen, personlig involvering i stoffet og fremføringen. Hun har et utpreget intenst, aktivt og engasjert kroppsspråk, noe som frembringer en forfriskende energi og intensitet, særlig i de utadvendte partiene. Samtidig kommer ekspressiviteten også til uttrykk gjennom utsøkte detaljer i mer lavmælte fraser, hvor Chang tegner med nennsom hånd, sirlig og nøyaktig – og på sitt vis, ikke mindre energisk.

Det skal også sies at Chang vet å trekke seg ut og gi rom for musikerne på utvalgte, strategiske punkter. Og her aner vi noe av dirigentkunstens hemmelighet; det handler nemlig ikke bare om å vekke og inspirere, trekke orkesteret etter hårene, og øse på med inspirasjon fra egen kropp når energien synes å glippe. Det handler også om å slippe ensemblet løs og la orkestermotoren gå for egen maskin.

Og ved nærmere ettertanke er det nettopp her det forløsende potensialet tidvis blir overkjørt, når den personlige involveringen blir for overdreven og ensidig. Man kunne kanskje snakke om et ideal om direkte oversettelse av musikkens energi i dirigentens kropp, eventuelt fornemmelsen av et slags dirigentens, svakt overdrevne, eneansvar for formidlingen av denne energien. Og her er vi kanskje tilbake ved noe av det Boulez mente med dirigentens forløsning av musikkens kraft, heller enn hans egen. Dirigenten kan nemlig ikke være en selvtilstrekkelig inkarnasjon av musikkens kraft, det kan – underlig nok – virke mot sin hensikt.

For om dirigenten, riktignok med de beste hensikter, i praksis setter sin egen inspirasjon i sentrum, og med en voldsom kraft for alt i verden ikke vil miste grepet om musikkens energi, ligger faren for utmattelse ofte nær. Det gjelder for både orkester og publikum.

Changs Beethoven åpnet som nevnt gnistrende, og det var lange partier med fine detaljer, dyktig balansert i en fortolkning som åpenbart var gjennomarbeidet. Samtidig måtte Chang flere ganger slite med å holde tempoet oppe i orkesteret, mens vi som publikum tidvis måtte hive etter pusten. Så til tross for en imponerende innsats og en tydelig uttrykksvilje, en ekspresjonisme i så vel verk som fremføring, ville nok denne lytteren ha foretrukket en hakket strammere struktur.