Trippel skuffelse

Bergen Nasjonale Opera (BNO) setter årlig opp to storproduksjoner i Grieghallen. I november står Mozarts Tryllefløyten på programmet, med Mari Eriksmoen i rollen som Pamina. Men hva driver det kunstneriske teamet hos BNO med resten av året? Halvannen måned før premieren arrangerte de to konserter med tittelen Trippel Mozart på Den Nationale Scene (DNS), som en slags opptakt til Tryllefløyten.

Publikum fikk høre arier fra Figaros bryllup, Don Giovanni og Tryllefløyten i et arrangement som i forhåndsomtalen ble presentert som en konsert med kåserende innslag. På scenen sto fem unge, relativt nyutdannede sangsolister, en fløytist og nitten sangere fra kremen av bergenske barnekor, Edvard Grieg Guttekor og Edvard Grieg Ungdomskor. Disse koristene skal også ta del i Tryllefløyten-produksjonen i november.

Slapt rammeverk De tre operaene er takknemlig materiale. Verkene er såpass kjente og kjære – og så lette i karakteren – at det ikke skal mye til for å gi et trofast operapublikum nok innganger til musikken og handlingen. Det burde dessuten finnes mange måter å gjøre dem scenisk interessante på, også i intimformat der en kun fremfører utdrag. Likevel føltes BNOs oppvarmingskonsert skuffende slapp.

Pianist Frode Skag Storheim hadde fått i oppgave å binde sammen det hele, og titulerte seg selv som «knusktørr, kåserende pianist». Om vitsene hans tidvis var bløte, var spillet nokså tørt og påfallende slurvete. Fremføringen bar preg av lite øving, og det fremsto nærmest som om Storheim var på jobb som repetitør snarere enn på konsert. Manglende samstemthet mellom pianisten og de fem sangerne tydet også på lite prøvetid.

Da hjalp det ikke at dramaturgien for kvelden var forutsigbar og kjedelig. Pianisten vandret litt mellom pianokrakken og midten av scenen, og prateinnslagene hans innledet som regel et par-tre arier før han holdt et nytt muntlig innstikk. Solistene hadde lite regi og koreografi. Bortsett fra Papageno i spraglete skjorte gikk de mannlige sangerne i dress, og kvinnene hadde kun enkle kostymer.

Storheim serverte en blanding av musikkhistoriske anekdoter om Mozart, sammendrag av handlingen i de tre operaene og noen personlige betraktninger. Et problem var at han ikke ga tilstrekkelig introduksjon til selve librettoen. Uten teksting (som hadde vært teknisk mulig på DNS) ble jobben med å formidle italiensk og tysk sangtekst ekstra krevende for sangerne. Selv om en antagelig kunne forvente litt kjennskap til verkene fra publikums side, hadde det trengtes noen enkle grep for å gjøre det lettere å henge med underveis i ariene for den som ikke er flytende i italiensk. Kåsøren kunne gjerne gitt publikum flere konkrete sitater fra tekstene og litt færre manusbundne vitser og gamle historier fra Griegakademiet.

Utydelig fortelling og vill billedbruk Iblant forble det utydelig hva vi faktisk skulle få se og høre. I en presentasjon av Don Giovanni snakket Storheim for eksempel om den avsluttende scenen der spøkelset dukker opp og Don Giovanni slukes av helvetes flammer. Denne fikk vi imidlertid ikke se utspilt. I et forsøk på å skape liv på scenen hadde koristene mer koreografi enn solistene. Ofte var det imidlertid uklart hvem koret skulle forestille idet barna vandret rundt på scenen og dannet ulike formasjoner.

I tillegg til at regi og manus ga inntrykk av sparebluss, var det visuelle bakgrunnsmaterialet som illustrerte musikken til tider nesten ufrivillig komisk. Et slide-show på scenens bakvegg besto av en vill blanding av bilder, uten noen tekst eller muntlig forklaring som kunne skape sammenheng. Noe av materialet kunne sies å bidra med tidskoloritt og fungere som illustrasjon til Storheims anekdoter, for eksempel fotografier av gamle programblad fra premierer på de ulike operaene eller tegninger av gateliv i datidens Wien.

Etter hvert dukket det imidlertid opp flere portretter, uten at vi fikk forklart hvem de forestilte. Stilleben og landskapsbilder var pene å se på, men hva skulle de fortelle oss som musikken ikke kunne? Mens sangerne fremførte ariene fra Tryllefløyten, ble bilder fra en egyptologisk museumssamling avløst av abstrakte, fargerike kunstverk. Jeg opplevde denne mangelen på kontekstualisering som banaliserende for både billedkunsten og musikken.

I programheftet var det ikke oppgitt hvem som har stått bak konseptutvikling, regi, utvalg av musikk og bilder, teknisk gjennomføring eller andre «usynlige» sider ved konserten. Dette forsterket inntrykket av at BNO har brukt et minimum av tid og ressurser på produksjonen. Til en intimkonsert må en ikke nødvendigvis sette inn enorme økonomiske midler for å gi publikum store, musikalske opplevelser. Litt mer menneskelig forhåndsinnsats hadde vært nok til å skape en adskillig mer inspirerende konsertopplevelse.

Dårlige vilkår for unge solister Det er selvfølgelig prisverdig at BNO gir unge sangere en scene. Det hadde imidlertid vært en fordel om en ga utøverne bedre rammer for å skape noe interessant og virkelig vise hva de er gode for. Hadde solistene vært mer kjente, hadde BNO kanskje til og med tatt seg bryet med å sørge for at Papagenos tryllefløyte var stemt i forhold til flygelet? Når den scenetekniske og formidlingsmessige innsatsen fra BNOs team var så minimal, var det ingenting å undres over at helheten fremsto halvhjertet. Når publikum ikke fikk nok innganger til stoffet var det heller ingen overraskelse at det ble vanskelig for sangerne å trollbinde oss kun gjennom skjønnsang.

Eva Langeland Gjerde klarte tidvis å imponere gjennom nyanser i stemmebruk, frasering og spill, for eksempel som Pamina. Alle de fem sangerne hadde gode øyeblikk og viste potensial. Annika Beinnes har som regel overskudd av sjarme når hun opptrer, og Jacob Abel hadde fin fylde som Sarastro. Generelt var det imidlertid for sjelden at solistene nådde ut over scenekanten og virkelig fanget publikum. Forrest på scenen var det dessuten plassert en lav mikrofon som medførte et underlig ekko mot bakscenen. Dette ødela for den intime stemningen en la opp til ved å velge DNS som lokale.

Skoleavslutning? I forkant av Trippel Mozart var jeg forventningsfull til formatet kåserikonsert. Arrangementer der muntlig formidling av klassisk musikk kombineres med klingende eksempler er fremdeles overraskende sjeldne i Norge. I forhåndsomtalen kunne det virke som om BNO under den nye operasjefen Eivind Gullberg Jensen ville sette musikken mer i sentrum og dermed heve det faglige ambisjonsnivået et hakk fra tidligere arrangementer som «tapasmiddag med høydepunkter fra Carmen».

En tung institusjon som BNO har mulighet til å gå i bresjen og sette standarden for hvordan en formidler klassisk musikk i Norge. Ambisjonene for Trippel Mozart vitnet imidlertid om at arrangørene undervurderte publikum. Billettprisen og forhåndsomtalen skulle tilsi et høyere nivå enn det BNO bød på denne kvelden. Litt for ofte føltes det som om jeg var vitne til en skoleavslutning og ikke en profesjonell produksjon. Og dette skyldtes slett ikke barna på scenen, som gjorde en solid jobb sammenlignet med den innsatsen BNO-teamet bak Trippel Mozart kan ha lagt ned i forarbeidet sitt.