Tranesang

VårFest er vokalkunstorganisasjonen VoxLabs årlige internasjonale festival for nye vokalverk og finner sted på forskjellige konsertsteder rundt omkring i hovedstaden, spredd over tre dager. Årets festivaltema er Crossing Boarders og setter fokus på marginaliserte stemmer og stemmer som søker nye utrykk for endring og frihet. Festivalen har en imponerende andel kvinnelige komponister og utøvere og inneholdt i år blant annet en musikalsk markering i Tøyen kirke av den pågående iranske revolusjonen. Lørdag 2. september ble festivalen avsluttet med verdenspremieren på samtidsoperaen Crane Reflects on a Favor. Stykket er skrevet av festivalsjef Kristin Norderval, i samarbeid med et sterkt ensemble bestående av Flora Ångman, Viktoria Nikolova, Viktor Bomstad, Miguel Frasconi, Peter Van Bergen og Rob Waring.

En øko-opera

Narrativet i Crane Reflects on a Favor er løst basert på det japanske folkeeventyret Tsuru no Ongaeshi, om tranen som spinner magiske seil av fjær fra egen kropp. Seilene bringer rikdom og velvære til den som kjøper det. Likevel, ved å bruke sine egne fjær i veven blir tranen tragisk drevet til utslettelse og undergang av menneskelig grådighet og hybris.

Norderval kaller forestillingen et diptykon – en todelt billedfremstilling som innholdsmessig er knyttet sammen og danner et hele, og som ikke nødvendigvis må leses i kronologisk rekkefølge. Crane Reflects on a Favor starter likevel med at tre fortellere setter oss inn i historien: En fattig seilmaker redder en trane fra et fiskesnøre. Samme kveld møter han en mystisk kvinne på flukt. De to blir et par, og kvinnen spinner et magisk seil som redder dem fra trange tider, men som samtidig åpner opp for fristelse, grådighet, svik og tap. Kvinnen forbyr sin mann å se henne arbeide med veven. Men i en impuls av grådighet og maktutøvelse bryter seilmakeren løftet sitt og ser at kvinnen er tranen han reddet. Til slutt blir vi opplyst om at det vi nå skal få oppleve, er tranens egne refleksjoner rundt det fatale som har skjedd. Historien fortelles simultant av de tre fortellerne, én plassert oppe langs lysriggen, de to andre på hver sin side av salen. Med et par sekunders forsinkelse eller mellomrom mellom stemmene skaper de et naturlig ekko, og et frampek mot det elektroniske bidraget som vil prege forestillingen videre.

I programmet tilbyr Norderval oss historien om tranen og seilmakeren som en metafor på relasjonen mellom menneskeheten og «moder jord» og gir forestillingen undertittelen «en øko-opera». Traner er – som resten av fuglebestanden vår – nålevende dinosaurer og sies å være over ti millioner år gamle. Tranefossiler – som andre fossiler – er i dag grobunn for rikdom og velstandsmakt gjennom olje og gassutvinning. Ironisk nok fostrer ikke bare denne kraften menneskeheten, men den truer nå også vår og klodens eksistens. Norderval inviterer derfor til en kollektiv sørgeprosess rundt disse komplekse og sammenflettede mekanismene.

Lyden av seil som veves

Crane Reflects on a Favor er også et stedspesifikt stykke moderne musikkteater, skrevet til gamle Christiania Seildugsfabrik (1856-1960), bygningen som nå huser Kunsthøyskolen i Oslo. Ved første øyekast kan man lure på hva som er stedsspesifikt ved en blackbox/tradisjonell konsertsal, men alt fra sideganger til snorloft tas kjapt og konsistent i bruk. Scenen er stor og åpen med en fargepalett hentet fra tranen selv: sorte antrekk hos musikerne, et sort heldekkende bakteppe lyssatt med kalde, hvite lys, hvite, nesten papiraktige drakter som omsvøper de tre sangerne. Paletten er kun brutt opp av enkelte røde elementer – en sko, et bånd – fargen som preger traneryggen i hekketid. Lokalet blir også fargelagt med lydminner hentet fra den gamle seilduksfabrikken, samt opptak av ekte tranesang og lyden av Rosanna Vibes store vevstol, som står på scenen og som hun vever på gjennom hele forestillingen. På denne måten tar stykket form av en hybrid mellom et mer tradisjonelt dramaturgisk teaterforløp og en drømmelignende lydinstallasjon.

I programmet står alle instrumentalistene oppført som seilmakere, men på mange måter står de også frem som en del av tranen og naturens vrede. Rundt i hele rommet henger Jon Halvor Bjørnseths «Long string»-instrumenter fra det høye taket. Lyden av cello-buer som spilles mot stålstrengene gnager langt inn i kroppen. Lyden av glass som gnis på, knitres med eller knuses av glassmusiker Miguel Frasconi, skaper også en kombinasjon av skjønnhet og ubehag. Det er ikke en hyggelig historie som fortelles denne kvelden. Gjennomgående er det stor åpenhet for improvisasjon i forestillingen, og lydmessig gir Viktor Bomstad på elgitar, Peter Van Bergens kontrabassklarinett og Rob Waring på perkusjon assosiasjoner til Sidsel Endresen, Christian Wallumrød og Helge Stens plate Merriwinkle på Jazzland Recordings fra 2003, eller Endresens live-samarbeide med gitarist Stian Westerhus. Kombinasjonen av dette frijazz-inspirerte lydbildet sammensmeltet med de tre klassiske sopranene er interessant. Minnet om for eksempel Van Bergers solopartier spilt fra høyt oppe på teknikker-broa dukker fortsatt opp hos meg.

Konkret fabel eller abstrakte følelser?

Jeg har tidligere skrevet om den første diptykonet av The Sailmaker’s Wife – Something is Coming her på Scenekunst. Da leste jeg forestillingen i lys av VårFestfest 2021 sitt festivaltema Extended Voices. Jeg stilte meg den gang kritisk til hvordan utøvernes stemmer stod frem som u-utvidet i deres konstante søken etter en jevn, storslagen klang og lange linjer som trumfet alle andre musikalske initiativ, og at talens meningsbærende talemelodi derfor glimret med sitt fravær. Denne gangen nyter jeg i større grad det vokale premisset som tilbys meg; mest fordi så mye av sangen er ordløs. Tonespråket, fraseringene og tekstbehandlingen er fortsatt tydelig forankret i den klassiske operatradisjonen, men det vokale vingespennet fremføres med så mye inderlighet og dedikasjon at det skaper både troverdighet og gåsehud.

De tre sopranene, Flora Ångman, Viktoria Nikolova og Kristin Norderval fyller rommet med sterk kroppslig tilstedeværelse og med vokal dramatikk der de en etter en inntar tranens refleksjoner og beveger seg danseaktig rundt på scenen og i sidegangene. Den ene i takknemlighet. Den neste med tretthet. Den tredje som et ferdigkonsumert vesen. Kveldens høydepunkt skapes likevel når de tre samles i tranens fjerde refleksjon, flukt. Plassert bakerst i salen skaper de en vegg av kraft som fremkaller både kroppslige reaksjoner og vokal beundring. Jeg tar meg selv i å nistirre på de tre kroppene som mobiliserer hver celle for å kunne produsere volum, sinne og samspill. Synet av sangernes pustemuskler i aksjon fremstår like sterkt og meningsfullt som selve lyden. Vi hører lenge ekkoet av denne triosatsen ute i gangen etter at sangerne syngende forlater lokalet og stykket langsomt tar slutt. Et ekko som gir et løfte, og et håp, om at det ikke er siste gang vi hører fra denne tranen.

Resonans og ringer i vann

Crane Reflects on a Favor er det siste kunstneriske bidraget til Nordervals Ph.D.-prosjekt Electrifying Opera, Amplifying Agency: Designing a performer-controlled interactive audio system for opera singers ved Kunsthøyskolen i Oslo. I prosjektet tar Norderval mål av seg til å designe, utvikle og teste et interaktivt vokalsystem for sampling og prosessering av opera-stemmen. Et system som skal undersøke og understreke den klassiske sangers forhold til og interaksjon med det akustiske rommet, den ikke forsterkede, akustiske stemmen og et mer digitalisert, ikke kroppsliggjort uttrykk fra samme kropp.

I Crane Reflects on a Favor får vi se teknologien i praksis. Formet som to smykkeringer ble stemmene til de tre sangerne prosessert gjennom gester. Gester som igjen la sterke føringer for utøvernes sceniske tilstedeværelse og koreograferte bevegelser. Lydprosesseringene tar for det mest form som forlengelser: ekko, klang og toner som fikk klinge lenge i det store, nesten tomme scenerommet. Til tider var det vanskelig, men interessant å orientere seg etter hvor kilden av lyd kom fra. Som ringer i vann var det ikke alltid lett å se steinen som traff. Men det vi forholdt oss til var etterdønningene, som fikk leve lenge i rommet.

Forestillingen fikk meg til å tenke på den tyske filosofen Hartmut Rosa som jobber i skjæringspunktet mellom filosofi og sosiologi. Rosa skriver om menneskets forhold til verden rundt seg. Det moderne samfunnet er bygget på akselerasjon, skriver han, akselerasjon av livstempoet. Ifølge Rosa er resonans nøkkelen til et godt (og bærekraftig?) liv. Vi skal ikke lengte mot noe som eksisterte før det moderne, vi skal i stedet koble oss på det som faktisk skjer rundt oss akkurat nå. Slik kan vi bremse akselerasjonen. Resonans er for Rosa gjenlyd, eller gjenklang. Noe sender ut bølger, som treffer noe annet. Det oppstår vibrasjoner, noe sendes ut, noe kommer tilbake. Men alle involverte blir beveget. For meg var forestillingen lørdag et stykke resonans. Tempoet var sakte, seigt, invaderende og forløsende på samme tid. Selv om fiksjonskontrakten til tider var uklar – om jeg skulle koble meg på en intellektuell formidling av en konkret fabel eller la meg lede av et mer abstrakt, ordløst følelsesregister – ble jeg koblet på. Det fantes ingen spor av svanesang på KHiO denne kvelden, verken hos komponisten, verket, den gamle seilduksfabrikken eller de brilliante utøverne. Men det var tranesang.