En utvidet stemme?

VårFEST 2021 er en del av foreningen VoxLABs arbeid for å skape og formidle nyskrevet opera og vokal samtidsmusikk samt bygge ferdigheter innen utvidet vokalteknikk og komposisjon for stemmer. Årets festival, The Extended Voice, den utvidede stemme, skilter med en applausverdig kuratering av et høyt antall kvinnelige komponister og utøvere, herunder internasjonale navn som Franziska Baumann og Natasha Barrett. Selv om festivalen markedsfører seg som en musikkteaterfestival, var festivalens tredje kveld – The Extended Story – overraskende konsertant i form, da fem nyskrevede verk ble presentert på Salt konsertscene i Oslo. Fem verk, som alle tok mål av seg å bruke forskjellige vokale tradisjoner, klang og tekst for å skape – implisitte og eksplisitte – fortellinger og identiteter.

Kveldens første verk, Trina Colemans komposisjon I Dream a World – etter et dikt av den afroamerikanske dikteren Langston Huges – ble vokalisert og kroppsliggjort av Siv Misunds dramatiske mezzo-sopran. Verket fremstod som en dagsaktuell appell midt i pågående dønninger av Black Lives Matter, som et historisk tidsvitne og som en kommentar på en ofte usynliggjort, svart klassisk musikktradisjon. Vokalt sett, er det noe forfriskende med klassiske kvinnestemmer som jobber i dybden. Den metalliske klangen og stemmebåndenes svingningsmønster i det lavere registeret, forplanter seg i høyden og ga i dette tilfellet Misund et raust og rikt instrument å spille med og på. Klangen vekket assosiasjoner til sanglige verdier som ‘forankret’ og ‘full av kjerne’ og unngikk en ‘ovenfra og ned’ vokalteknisk tankegang som Colemans komposisjon både kler og krever.

Visobel Black og Maryna Koseckas Obscurus og Tejaswinee Kelkar og Çağrı Erdems Two Body Problem utforsket begge gester som del av verkenes utvidede historie. Black og Kosecka bruker fiolin, stemme og synthesizer for å lage det de beskriver som et språk utviklet i møtet mellom personlighet og bevegelsesmønstre, former, linjer og improvisasjon. Til tross for at Black og Kosecka skriver at de strekker seg mot publikum og deler et personlig landskap av minner og motiver fra egne liv, forble verket skjult – dekket, tåkelagt – som det latinske obscurus bærer i seg. Gestene var små i form, og utøvernes kropper var rettet mot hverandre. Ordløse stemmer fremstod mer som lydflater enn utsagn og gester konstituert gjennom impuls eller intensjon. Verket virket likevel hjemme på Salt. Omsluttet av tømmervegger og svak eim av sjø, vekket det interessante assosiasjoner og tanker om forholdet natur og kultur.

Two Body Problem startet med en eksplisitt intensjon, ikke bare for verkets innhold, men for hvorfor det gjøres: Uansett hvor mangfoldig og ulik ens musikalske referanser og påvirkninger er i musikkøyeblikket, er det møtet mellom involverte kropper som dominerer. En tematikk forsterket og tydeliggjort ved Erdems Myo-armbånd som fanget opp bio-elektriske muskelsignaler og omgjorde dem til lyd i samtid, i tillegg brukte han en rekke maskinlærings- og lydsynteseteknikker for å behandle Tejaswinees stemme. Two Body Problem var både interessant og teknologisk innovativ, men mest av alt var det et sjarmerende og rørende øyeblikk, som – i disse pandemitider – minte meg på privilegiet det er å få ta del i, og være vitne til, noe så intimt som mennesker i musikalsk samspill.

Idin Samimi Mofakhams Deylamān – for voice and electroics er skrevet for Siv Misund, inspirert av iranske tradisjoner og beskrives av komponisten som en musikalsk reise gjennom de mørkeste, men også de vakreste og lyseste øyeblikkene i hans barndom. Møtet mellom klassisk vestlig operatradisjon og mikrotonalitet er virkningsfullt, og det blir implisitt stående som en estetisk vakker kommentar til vestens historiske ‘behov’ for å renskrive alt som ikke passer inn i vårt tonale system. Denne praksisen har også forplantet seg i lytterens øre og krever omstilling og fokus i møte med kombinasjonen Mofakhams musikk og Misunds operatiske stemme, noe som gjorde verket komplekst på en utfordrende god måte.

Kveldens siste verk, Something is Coming, fra Kristin Nordervals opera under utvikling The Sailmaker’s Wife, har libretto av Julian Crouch og ble sunget av baryton Halvor F. Melien, sopran Silje Aker Johnsen og Norderval selv. En fattig seilmaker redder en trane fra et fiskesnøre. Samme kveld møter han en mystisk kvinne som søker tilflukt. De blir et par, og kvinnen spinner et magisk seil som redder dem fra trange tider, men samtidig åpner opp for fristelse, grådighet, svik og tap. Kammeroperaformatets rike muligheter blir spesielt tydelig gjennom de to perkusjonistene Sigrun Rogstad Gomnæs og Rob Waring som både interagerer med en rekke instrumenter, med rommet – lyd av visper i møte med luft, er virkelig verdt å trekke frem – og med egne stemmer. Gestene gjør lyd til en del av scenografien og plasserer den i både tid, rom og sosiokulturelle omgivelser.

Kammermusikk for stemmer, instrumenter og konsertscenen Salt Festivalkvelden The Extended Story fremstår romlig kuratert. Eksperimentell vokalmusikk på uformelle Salt er et forventningsmessig brudd av det vellykkede slaget. Takhøyden er fysisk og mentalt stor, folk kom med lave skuldre og åpne ører. Salt har dog begrensinger som konsertscene i form av kronisk lydlekkasje fra uteliv og andre kulturarrangementer. I verste fall som kilde til irritasjon og forstyrrelse, i beste fall som skaper av poetiske øyeblikk, eksempelvis da Oslos første høststorm synkroniserte seg med Misunds lange utpust, eller da lommer av stillhet i Deylamān amplifiserte et mylder av menneskestemmer utenfra og vekket nysgjerrighet på hvilke historier de har å fortelle. I tillegg brakte Salt et snev av humor, for eksempel trodde enkelte publikummere at Black og Koseckas Obscurushadde startet da lyden av en motorsykkel brummet utenfra. Til tross for at utøverne ikke merkbart åpnet, endret eller utvidet fremførelsene med lyden av Salt, ble denne ekstra utøveren i høyeste grad tatt inn av publikum og understreker at musikk, også i møte med utvidet elektronikk, er øyeblikkets kunstart.

Den menneskelige stemme Sett under ett, innviet og inviterte verkene i The Extended Story oss inn i VoxLABs pågående arbeidsrom, i en dialog og kunstnerisk lekegrind om hva den menneskelige stemmen gjør og dermed er, og kan være. Likevel står ikke det som stemmemessig ble presentert, som særlig utvidet eller utforskende. Hos Black og Kosecka, Kelkar og Erdem spilte det vokale kun en mindre rolle i verkenes helhet. Hos Coleman, Mofakham og Nordeval er stemmen i forgrunnen, men en klassisk vokalskolering tar stramt grep om verkene og fører tidvis til det en annen VårFEST 2021 utøver og komponist, Ruth Willhelmine Meyer, beskriver som et potensielt “egalitetens fengsel”, hvor søken etter en jevn, storslagen klang og lange linjer trumfer alt annet. Tekst blir (forsøkt) gjort viktig ved at samtlige ord betones like mye, og overdreven artikulering av samtlige konsonanter forsøker å kompensere for stilens forlengede vokaler. Med andre ord, talens meningsbærende talemelodi glitrer med sitt fravær.

Dette blir tydeligst hos Melien i The Sailmaker’s Wife hvor både stemme og kropp fremstår stramt innbundet i en forventing og tradisjon om hva og hvordan en operasanger, og operasang, er og kan være, uaffisert av karakteren eller det musikalske og fysiske rommet han trådde inn i. Men også i Misunds møte med fariseisk språk, hvor en operatradisjon for å modifisere vokaler – gjøre dem likere hverandre – får de resiterte delene i verket til å fremstå som unødig monotone. Unntaket er kanskje Aker Johnsen som kroppsliggjør og utøver en spesiell evne til å pådra seg fokus og oppmerksomhet. Selv når hun sitter helt stille på scenen i The Sailmaker’s Wife vekkes nysgjerrighet. Er hun en trane? Er hun den mystiske kvinnen? Aker Johnsen står også for kveldens mest integrerte og utvidede øyeblikk hvor hun spinner det magiske seilet med en tråd av metall, og stemme, kropp, bevegelse og fysiske artefakter er en sømløs del av det kompositoriske materialet. Men, selv hun, blir vingeklippet når tekst legges til. Det impulsive, levende, pustende vibrerer hovedsakelig i fravær av konkrete ord. Bruk av tekst blir derfor gjennomgående stående, ikke som utvidende, men begrensende, denne kvelden.

Stående ble også en slags transhumanisme, mennesket i møte med en elektronikk som forbedrer, utvider, fikser eller kompenserer menneskelig materie med tekniske løsninger. Det akustiske utgangspunktet derimot, altså stemmen selv, forble denne kvelden stående som ‘u-utvidet’ eller ‘ikke-ekspandert’, som om den har innfridd og nådd sitt evolusjonære og kulturelle potensial. Derunder vaket også en ide om at stemme er en ting – vi har en ‘sann’, ‘autentisk’ stemme og den klinger på denne ene måten, uansett. Utelatt ble tanker om stemmen som like mangfoldig som mennesket og menneskets – implisitte og eksplisitte – historier. En stemme, som kan endres, varieres, knas og utvides gjennom hele livet, i møte med andre og annet. Også i møte med teknologi.