Stivt om spedalskhet

Skuespiller, dramatiker og regissør Stig Amdam har gjennom en årrekke fordypet seg i historiske hendelser og brukt stoff fra virkeligheten som utgangspunkt for å lage teater. Amdam har gjerne ført publikum tett på skjebnen til én eller få karakterer samtidig som han har evnet å løfte blikket og belyse større historiske og samfunnsmessige temaer. Forestillingen Sytten somrar som ble spilt på Den Nationale Scene i 2023 fortalte for eksempel historien om sytten år gamle Solveig i lys av oppgjøret med tyskerjentene i etterkrigstidens Norge. I den nye forestillingen Doktor Armauer Hansen er Amdam både dramatiker og regissør, og han maler med bred pensel når han formidler historien om den bergenske legen og patologen Gerhard Armauer Hansen (1841-1912) som etter mange års forskning, oppdaget leprabakterien i 1873. Handlingen er lagt til pleiestiftelsen for de spedalske der Hansen var ansatt, og vi følger både legen og de spedalske pasientene hans fra han ble ansatt, gjennom forskningsgjennombruddet og til tiden like etterpå. I programbladet beskriver teateret det hele som intet mindre enn «et nyskrevet og gripende teaterstykke om kampen mot lepra, og om vitenskapens pris og menneskets verdi».

Pleiestiftelsen for spedalske No. 1

I den gamle verkstedshallen Marinehagen på Marineholmen på Møhlenpris i Bergen tar Tora Troes scenografi oss rett inn i sykehusliknende omgivelser: Scenografien forestiller Pleiestiftelsen for spedalske No. 1, som var et av Bergens store sykehus for spedalske fra midten av 1800-tallet. Restene av den gamle trebygningen finnes fortsatt i dag i Kalfarveien 31. Scenerommet er enkelt og luftig og består av en hvit bakvegg med to avlange bokhyller på hver side, samt to store rektangulære gjennomskinnelige vinduer som lyssettes i ulike farger underveis. I midten av bakveggen er det en åpning med hvite skyvedører der skuespillerne går inn og ut. Et lite platå med to trappetrinn går langs den samme veggen. Et par stoler og flere trebenker og krakker står på det store, hvite scenegulvet, og publikumsamfiene omslutter spilleplassen helt med publikum plassert både på høyre og venstre side av scenen og frontalt. Arne Kambestads lysdesign gir mye liv til scenerommet med sine kalde farger og en finstemt veksling mellom lys og mørke. Dette får effektivt frem skillet mellom forgrunn og bakgrunn på scenen. Når jeg finner plassen min i salen, er skuespillerne allerede på scenen. Flere skikkelser kledd i enkle, brunfargede jakker, skjørt og bukser sitter rundt på krakkene på scenen, og på scenegulvet er det projisert et stort verdenskart med en rekke røde og rosa områder. Langs de lukkede skyvedørene på scenens bakvegg projiseres tekst som risser den historiske konteksten raskt opp: «1863: Spedalskhet er på det nærmeste utryddet i Europa, men ikke i Norge. Her er flere tusen spedalske, de fleste på Vestlandet. Myndighetene frykter en nasjonal epidemi. Lidelsen er ikke smittsom, men arvelig. Skal sykdommen stanses må staten hindre de spedalske i å formere seg. De som har symptomer og er i forplantningsdyktig alder blir ført til nybygde institusjoner. Her skal de isoleres livet ut». En stemme over høyttalerne sier at «aftens serveres kl.19.30 og man skal være i seng kl. 21.00» og at «det er ikke anledning til å forlate området uten skriftlig innvilget permisjon». Med andre ord etableres det et inntrykk av en dyster og institusjonalisert tilværelse for de som var rammet av sykdommen. På 1800-tallet trodde man lenge at lepra gikk i arv, og blant mange rådet en oppfatning om at sykdommen var en straff fra Gud, men Armauer Hansen fant ut at bakterien smitter via dråpesmitte.

Overflatisk og ufokusert

Amdam vil fortelle oss mye, og resultatet er at Doktor Armauer Hansen blir en ufokusert forestilling som favner om for mange karakterer og hendelser. Selv om vekslingen mellom tablåer, tilbakeblikk og nåtid utvilsomt fungerer fint rent scenisk og visuelt, er det i det hele tatt likevel en merkelig opplevelse å følge handlingen i Doktor Armauer Hansen. Underveis får vi servert en kronologisk gjennomgang av hendelser uten noen tydelig dramatisk kurve eller dramatiske høydepunkt. Snarere er det som om alt som fortelles er like viktig og befinner seg på samme nivå. Spesielt før pause tar scenene form som en eneste lang og presenterende eksposisjon som viser oss alle karakterene og risser opp en verden i en rekke kjappe, underholdende øyeblikk. Det hele spretter av gårde uten hvileskjær, og den dramatiske teksten er kvalitetsmessig mer som et førsteutkast enn et gjennomarbeidet materiale for scenen. Et problem med det raske tempoet i regien og dramaturgien er dessuten at jeg ikke får tid til å komme i dybden av karakterene, og motivasjonen deres fremstår som uklar. Bare i løpet av stykkets innledning beveger vi oss fra en monolog der den unge jenta Kari Spidsøy (Stine Robin Eskildsen) forteller om hvordan hun ble syk våren hun skulle konfirmere seg til en ny scene i forestillingens nåtid i 1867 der hun ankommer pleiestiftelsen og møter den eldre søsteren Brita (Irene Waage) som allerede er hardt rammet av spedalskhet. Så kommer en hel haug med spedalske pasienter inn mens de lavt synger en salme. Doktor Daniel Danielsen (Tormod Løvold) som leder institusjonen, entrer scenen. Han vil ha med alle de spedalske på en spøk under Gerhard Armauer Hansens (Karl-Vidar Lende) ansettelsesintervju. De skal se hvor lang tid det tar før han brekker seg av den særegne lukten av råttent kjøtt som hører til sykdomstilstanden. Deretter følger scene på scene med veldig mye handling som mangler tydelig motivasjon: Hansen pleier pasientene, opererer Kari i foten, diskuterer lepra med Danielsen på nytt og krangler med sykepleier Victoria Selmer om medisinske metoder. Den spedalske Olav dør, og det er begravelse. De spedalske trer fram i korte øyeblikk og forteller om hvordan de ble syke, de spedalske blir sinte på Hansen som vil obdusere Olav, to personer i frakk og dress dukker plutselig opp i publikumsamfiet og diskuterer spedalskhet. Berit sier til Kari at hun ikke må bli forelsket i legen, Danielsen sier opp Hansen, men tar ham tilbake, Danielsens voksne datter Fanny og Hansen blir forelsket og gifter seg, men like etter dør hun i sykesengen av tuberkulose. Et sted inne i alt dette kommer det også ganske vilkårlig fram at Hansen har fått et barn utenfor ekteskap med den prostituerte Theodora – noe vi får vite gjennom en scene der han blir truet av Prost Grønvold til å vedkjenne seg farskapet. Og selvsagt oppdager Hansen leprabakterien i mikroskopet sitt og konkluderer med at sykdommen er smittsom.

«Ikke et ord til om bakterier, ellers så tar jeg og obduserer deg her og nå!»

Skuespillerensemblet, som teller hele elleve personer inkludert to statister, gjør imidlertid en iherdig og dedikert jobb med rolletolkningene i en oppsetning som ellers lider sterkt under sprikende tekst og haltende dramaturgi. Karl-Vidar Lende portretterer en nysgjerrig, empatisk og litt sosialt klønete Hansen det er lett å få medfølelse for, og Stine Robin Eskildsen og Irene Waage er overbevisende i rollene som søstrene Kari og Brita. Verdt å trekke frem er også Lars Henrik Aarnes som har en intens tilstedeværelse i rollen som den dypt religiøse pasienten Sverre Hauge. Likevel er det vanskelig selv for den mest rutinerte skuespiller å hanskes med dette manuset. Det renner over av stive replikkvekslinger som blir stående i stampe og kjappe spøker med billige poenger som i kombinasjon med regien tidvis gir forestillingen et farseaktig preg som er fullstendig på kollisjonskurs med alvoret i flere av scenene med de spedalske. En plump replikk som blir stående for meg i ettertid er blant annet Danielsens tøysete kjefting på Hansen når Hansen vil innføre strengere hygienerutiner ved pleiestifelsen – han utbryter i liksom oppgitt affekt «Ikke et ord til om bakterier, ellers så tar jeg og obduserer deg her og nå!». I forestillingens andre del strammer det seg til og konfliktlinjene blir tydeligere når den store krisen inntreffer, men det er for lite og for sent. Når Hansen til slutt ofrer alt for forskningen for å bevise smitteteorien og smitter pasienten Kari med den dødeligste formen for lepra uten hennes samtykke, blir motsetningene mellom vitenskap, fremskritt og gammeldags gudstro virkelig satt på spissen. Hansen får alle pasientene mot seg før det ender med rettssak og oppsigelse. Jeg får på følelsen av at materialets nerve egentlig befinner seg her. Til tross for dette, forblir det et mysterium hva som motiverer handlingen og karakterene i denne oppsetningen. Hva Amdam vil fortelle oss vet jeg ikke, og hvordan han har bearbeidet historiske kilder finner jeg ingen informasjon om i programbladet. Doktor Armauer Hansen er til syvende og sist verken spesielt vellykket som teater eller interessant som historieformidling.