Spar meg for skandalen

I forrige uke kom nyheten om at scenekunstkompaniet Verdensteatret legger ned etter 40 år. Før sommeren fikk de avslag på søknader til Kulturrådet på ordningene for kunstnerskapsstøtte og støtte til etablerte scenekunstvirksomheter. Verdensteatret ble etablert av kunstnerne Asle Nielsen og Lisbeth Bodd i 1986, og i løpet av de 40 årene de har vært aktive, har de markert seg som et av Norges mest sentrale og unike scenekunstkompanier. Forestillingen deres Konsert for Grønland fra 2004 var på Shakespearetidsskriftets liste over de 25 viktigste teaterforestillingene i Norge i dette århundret som ble offentliggjort tidligere i år, noe som er så fortjent at jeg ikke tror noen ble overrasket. Lisbeth Bodd døde i 2014. I tillegg har finansieringen av kompaniet kommet og gått, men Verdensteatret har allikevel holdt det gående. Jeg vet ikke hva som ligger bak den endelige avgjørelsen om å avvikle virksomheten. Selvfølgelig spiller de siste avslagene en viktig rolle, men avslag har ikke ført til avvikling før, og selv om jeg ikke vil underspille de kulturpolitiske strukturenes uforutsigbarhet som grunn, har jeg heller ikke lyst til at de siste avslagene skal bestemme hvilken måte vi minnes et av Norges viktigste scenekunstkompanier på. Etter 40 år må det være lov til å nyte sitt otium. Dessuten kan ikke alt være galt med et system som har gitt et kompani muligheten til å holde på med utforskning av estetiske detaljer og konsepter kontinuerlig helt siden Kåre Willoch var statsminister. Det er ingen god løsning at kompanier plutselig mister all støtte. Jeg mener vi trenger nye strukturer for fri scenekunst. Men vi må bevare det frie feltets egenart og styrken ved prosjektfinansieringen. Dersom vi ønsker at dette feltet skal ivaretas ved hjelp av armlengdes avstand, fagfellevurdering og sterk kunstnerisk frihet, må vi erkjenne at det vil komme avslag vi personlig ikke alltid vil like. 

Kulturpolitiske frontfigurer og moralske implikasjoner

Den scenekunstpolitiske virkeligheten har utviklet seg mye siden 1986. Verdensteatret og Jo Strømgren Kompani (JSK) var de første kompaniene som fikk basisfinansiering fra Kulturrådet etter at ordningen ble innført i 2007. På ordningen fikk kompaniene støtte i fire år av gangen, men det fulgte en regel som tilsa at man ikke skulle kunne få støtte på ordningen i mer enn 12 år til sammen. Hva som skulle skje når perioden gikk ut, var det ikke planlagt for, men etter ti år ble ordningen evaluert, og evalueringen anbefalte både å fjerne regelen om makstid og å gjøre det enklere å falle ut av ordningen. Da jeg kommenterte rapporten i 2018, la jeg vekt på at ingen sa noe om hva som skulle skje med de kompaniene som falt ut av ordningen. Basisfinansieringen ble endret til den mer fleksible kunstnerskapsstøtten, og Verdensteatret og JSK fikk i en periode støtte direkte over statsbudsjettet. Deretter ble det bevilget friske, øremerkede midler til en ny ordning for etablerte kunstnerskap. Da Verdensteatret i fjor fikk avslag på søknad om støtte til etablerte kunstnere, ble det igjen funnet plass til dem på statsbudsjettet. Kulturrådets søknadsbaserte ordninger vil nødvendigvis føre til både tilslag og avslag. Også kompanier som har vellykkede produksjoner bak seg, vil kunne få avslag. Det er mange om benet, og fagutvalgene har mange hensyn de skal ta. De fleste vet at dette er en del av gamet, men det har ikke hindret at avslag gang på gang har ført til furore i offentligheten. Organisasjoner og politikere har kastet seg på, og det har vært gjennomført redningsaksjoner som ikke alltid har vært gjort i tråd med prinsippet om armlengdes avstand. I 2024 publiserte Sigrid Røyseng (NMH) og Erik Henningsen (OsloMet) en artikkel der de viser hvordan norsk kulturpolitikk hviler på moralske forståelser av ansvar, og at kulturorganisasjonene utøver et moralsk press på politikerne. Jeg ble oppmerksom på denne forskningen nylig fordi den skal diskuteres på Arendalsuka, men konklusjonene stemmer godt med min forståelse av kulturfeltet. Mer enn andre politikkfelt består kulturpolitikken i all hovedsak om pengefordeling. I tillegg har jeg inntrykk av at mange av politikerne som havner i Familie- og kulturkomiteen på Stortinget, egentlig ikke har så stor kompetanse på kunstfeltet. Kulturorganisasjonene er derfor nødt til å drive opplæring overfor politikere og myndigheter og snakke varmt om sine behov for å få oppmerksomhet rundt sine områder. Siden kulturfeltets selvforståelse med rette ikke handler om målbare resultater, men om estetikk og om tilgang og demokratiutøvelse, vil retorikken kanskje nødvendigvis bli mer moralsk enn i andre politikkfelt. Og også i den siste ukens utspill i både sosiale og redigerte medier om Verdensteatret kan man ane en moralsk undertone der det er emosjonelle grunner til at de burde fått støtte og at det burde være mer penger i potten. De moralske argumentene har vist seg effektive før. Kompanier er blitt tatt inn på statsbudsjettet eller det er blitt opprettet en ny ordning oppå de gamle. Men problemene er ikke blitt løst. Jeg er selvfølgelig enig i at det burde vært mer penger til fordeling, men det alene løser ikke utfordringene. Med mindre man bevilger så mye penger at ingen noen gang vil få avslag igjen, vil noen kompanier fortsatt komme til å stå uten støtte. Dersom man også ønsker at ordningene skal gi rom for nye kunstnerskap og at noen skal kunne ta steget opp til å bli «etablerte», må noen ut. Det er kanskje ikke så rart at både organisasjoner og enkeltaktører benytter seg av de virkemidlene de har tilgjengelig, men resultatet av politikken har vært ordninger som vokser uten at vi har fått bedre strukturer. Det kan føre til at de som roper høyest og har de fremste ambassadørene, er de som ender med å få støtte, noe som i seg selv utfordrer prinsippet om armlengdes avstand.

Nødvendighet med forbedringspotensial

Både representant for MDG i familie- og kulturkomiteen på Stortinget, Siren Jensen, og SVs kulturnettverk, har uttrykt behov for mer langsiktige strukturer i forbindelse med Verdensteatrets beslutning. Det er det ikke så kontroversielt å mene, men spørsmålet om hvordan vi skal legge til rette for dette innenfor de eksisterende strukturene uten at det går på bekostning av maktfordeling og kvalitetsvurderinger, er mye mer eksistensielt. Så lenge vi ønsker oss et system med armlengdes avstand mellom myndigheter og mottakere, som er basert på fagfellevurdering og kvalitetsbedømmelser, vil det nødvendigvis måtte forekomme avslag. Hvis vi skal bygge strukturer for langsiktighet og forutsigbarhet, må man ta innover seg avslagsvirkeligheten, ikke henge seg opp i enkeltkompanier. Det er ikke bare Verdensteatret som må gjøre om på prioriteringene sine etter de siste søknadsrundene. I innleggene til Jensen og medlemmene i SVs kulturnettverk brukes ordet «institusjon» om Verdensteatret. Begrepet innebærer ellers at en institusjons kunstneriske leder er utbyttbar og at det er avstand mellom kunstnerisk leder og de som skaper kunsten. Dette er ikke tilfelle med Verdensteatret. Jeg vet ikke om begrepet brukes for at det skal høres mer alvorlig ut at kompaniet avvikler seg selv eller om det er for å skape avstand til kompanier med mindre fartstid i feltet, men å oppgradere kompanier som Verdensteatret til «institusjon», kan bidra til at vi ikke ser det frie scenekunstfeltet som en helhet, men som noen enkeltorganisasjoner politikere har makt til å redde. Vi må også være forsiktige med å tro at institusjoner er noe mer opphøyet enn et kompani. Det norske scenekunstfeltet er helt avhengig av vekselvirkningen mellom institusjoner og fritt felt, og vi må se det kunstnerdrevne frie scenekunstfeltet som den styrken det er i seg selv, ikke som institusjonenes lillebror.

Livsløpet

Selv om avslag er en del av virkeligheten og spørsmålet om strukturer er grunnleggende og mer eksistensielt enn spørsmålet om hvem som skal få støtte, mener også jeg at vi skal tilrettelegge for langsiktighet og forutsigbarhet og for at det skal gå an å bli gammel i kunsten. Man kan argumentere for at det er den vellykkede politikken ved Kulturrådets ordninger som har skapt den gjentakende situasjonen der kunstnerisk sett betydningsfulle kompanier står uten videre støtte. Kunstnerskapsfinansieringen gir kompanier mulighet til å bygge organisasjon. De kan for eksempel ansette en produsent som kan ta seg av praktiske og administrative oppgaver, knytte til seg flere kunstnere, være en mer attraktiv samarbeidspartner, bidra økonomisk i turnésamarbeid, betale for kontorer og prøvelokaler, og de kan betale både seg selv og andre fornuftige honorarer. Når de i neste runde ikke mottar den samme støtten, er de i mange tilfeller nødt til å bygge ned det de har brukt de foregående årene på å bygge opp. Det er en lite hensiktsmessig bruk av ressurser at det som er blitt bygget opp må bygges ned igjen etter bare noen få år. Dette er en av grunnene til at disse ordningene ikke fungerer. Jeg har tidligere tatt til orde for avvikling av kunstnerskapsstøtten, og jeg tror det samme vil være riktig med støtten til etablerte kunstnere. Istedenfor burde disse midlene brukes på å styrke prosjektstøtteordningen og å opprette en driftstøtteordning for scenekunstkompanier og en produsentstøtteordning. Man bør også se på å styrke arrangørstøtteordningen og reisestøtteordningene. Jeg innser at dette kan føre til et søknadsregime der kunstnere bruker mye tid på å søke ulike ordninger, men også i dag er det mulig å få flerårig prosjektstøtte, og dette vil det være naturlig for mer etablerte kompanier og enkeltkunstnere å søke på. Med flere av midlene knyttet opp i prosjektstøtteordningen vil dette også kunne gjelde enda flere. I tillegg bør man kunne søke penger til drift. Disse ordningene bør være langsiktige, og som annen driftsstøtte skal man ikke bli fratatt støtte uten først å ha fått et utfasingsvedtak. Dette vil bety at et avslag på prosjektstøtte ikke nødvendigvis fører til at man må si opp leieavtaler og ansatte så fort som mulig, men at man har mulighet til å opprettholde infrastruktur mens man forbereder neste søknad. En styrket økonomi for arrangører vil gjøre at scenene kan spille en større rolle i den helhetlige finansieringen, og at makten over hva som blir vist, fordeles over flere aktører. Formålet med dette er å gi kunstnerne flere ben å stå på sånn at ett avslag ikke knekker alle bena på én gang. Det vil også gi muligheten til å bygge en mer naturlig trapp fra debutant til etablert, og økonomien kan utvikles i takt med kunsten og de administrative behovene. De aller fleste kunstnere og kompanier har en lappeteppeøkonomi. Noen har kanskje en deltidsstilling eller jobber som utøver for andre samtidig som de gjennomfører egne prosjekter. Noen har kunstnerstipend eller regional støtte, og de siste årene har andelen som tar doktorgrader i kunstnerisk utviklingsarbeid økt. Alt dette kan skje samtidig som man mottar støtte fra Kulturrådet. Kulturrådet fullfinansierer ingenting, og å få et prosjekt til å gå rundt vil alltid innebære ulike inntektskilder og metoder for gjennomføring. Jeg tror vi må omfavne lappeteppeøkonomien og se hvordan den kan gjøres mer bærekraftig, ikke prøve å utslette den. Det er ikke sikkert jeg sitter på den endelige løsningen for hvordan fri scenekunst skal finansieres og hvordan vi skal kunne sikre en viss grad av langsiktighet og forutsigbarhet i et prosjektorientert felt, men jeg begynner å bli ganske sikker på at hverken kunstnerskapsfinansieringen eller støtten til etablerte kunstnere fungerer etter hensikten. Den prosjektorienterte kunsten er knyttet til enkeltmennesker. Konstellasjoner vil endres, og alt skal ikke vare evig. La oss hylle Verdensteatret for det de har skapt og takke dem for det de har bidratt med til den norske scenekunsten. Arven fra dem er en berikelse, og nedleggelsen er vemodig, men den er også naturlig. La oss gi dem den teaterhistoriske posisjonen de fortjener og la oss inspireres til å skape strukturer som sikrer et levende fritt scenekunstfelt i fremtiden.