Snakkesalig dramatisering

Jeg sitter midt i salen på Det Norske Teatrets hovedscene og selv om det kun er ett – kanskje halvannet – år siden jeg leste Jonas Hassen Khemiris roman Søstrene, kan jeg ikke for mitt bare liv huske handlingen. I stedet for å vente på hvordan teatret har valgt å løse scener fra boka, kommer handlingen tilbake til meg mens jeg ser på. «Åja», tenker jeg; «stemmer – forfatteren er jo bokas fortellerstemme, og det handler om hans oppvekst i Sverige» Mer presist handler den om Jonas og de tre Mikkola-søstrene. Sistnevnte bor i samme nabolag som Jonas i en periode av livet hans, og i likhet med han selv har de én forelder fra Tunisia og én fra Sverige. Det er dramatiker Kristofer Grønskag som har dramatisert romanen, og forfatter Brynjulf Jung Tjønn har oversatt den til nynorsk. Både dramatiseringen av romangen og regissør Maren Bjørseths iscenesettelse har lagt seg tett opptil romanen både i kronologi og form. Skuespiller Nader Khademi har fått rollen som Jonas, og, akkurat som i romanen, er han vår inngang til fortellingen. Men på scenen får han hjelp av de andre skuespillerne til å fortelle. Scenen er dominert av et digert stillas som går over tre etasjer og er dekket av en slags metallvegg. Det er firkantede hull enkelte steder, som blir til dører og vinduer, og fasaden kan være transparent eller fremstå tett, avhengig av lysdesign. Når scenen dreier, kan stillaset trekkes bakover, og dette gir flere uttrykk og funksjoner. Scenograf Olav Myrtvedt gikk bort tidligere i år, og denne scenografien er hans siste arbeid. Det har blitt fullført av Norunn Standal, som i tillegg har lysdesignet på Søstrene.

Stort rollegalleri – få skuespillere

Samspillet mellom lys og scenografi er tydelig fra åpningsbilde til teppefall. Forestillingen åpner med sterkt baklys, og de tre Mikkola-søstrene kommer gående ned trappen inni stillaset. Eldste søster Ina (Elpida Stojcevska), mellomste søster Evelyn (Natalie Bjerke Roland) og yngstesøster Anastasia (Hibba Najeeb). «And so it was told», sier Evelyn; «At historia om Mikkola-søstrene byrja den siste dagen i desember. Siste dagen i tusenåret. Nyttårsaftan 1999». Med hjelp av Prodigys musikk som drønner over anlegget og skuespillere som danser med skarpe rave-bevegelser inni stillaset, forflyttes vi raskt til en festscene. De tre søstrene forteller frem handlingen og omtaler seg selv i tredjeperson. De fem andre skuespillerne veksler mellom et hav av roller, og i denne innledende scenen utgjør de sammen rollene som festdeltakere. Khemiris bok er 650 sider lang, og det er ambisiøst å insistere på å bevare helheten i fortellingen i en forestilling som strekker seg over 3,5 timer (inkludert pause). Ina skal møte sin fremtidige ektemann på nyttårsfesten, Jonas skal støte på Evelyn – som ikke kjenner ham igjen, Anastasia skal bli kastet ut av atelierfellesskapet der festen holdes. Og det er bare en brøkdel av de mange hendelsene Søstrene inneholder. For å rekke over det hele holder forestillingen et høyt tempo, og det er imponerende hvor godt de klarer å etablere rollefigurene. Innledningsvis er særlig karaktertrekkene til de tre søstrene noe overdrevne, nesten karikerte, som for å etablere dem for oss i publikum. Ettersom handlingen bukter seg fremover i tid, nyanseres de. Forestillingen forflytter seg, akkurat som romanen, mellom en rekke steder og tider. Fra allerede nevnte nyttårsfest i 1999, rykker vi tilbake i tid til 1984 og barndomshjemmet til Jonas. Foreldrene krangler fordi faren har møtt en gammel venn – Selima, mor til Mikkola-søstrene – og vi skjønner allerede her at de tidligere har vært elskere. Dette forstår derimot ikke Jonas før mange år senere når han møter Mikkola-søstrene for første gang i 1991. Da har søstrene flyttet til samme sted som Jonas, og det er særlig Evelyn han blir venn med. Livene til både de tre søstrene og Jonas – med karrierevalg, familiekonflikter, kjærlighetsrelasjoner, rusproblemer – spilles ut i høyt tempo. Ikke bare hopper handlingen i tid, den gir også frempek enda lengre frem i tid med replikker som «Eg forstår framleis ikkje heilt kvifor ho syntest synd i dei [Mikkola-søstrene], for mora deira var framleis i live på dette tidspunktet. Evelyn var framleis frisk og Anastasia var framleis rusfri». Det er en enorm mengde informasjon som nærmest kastes mot oss, og hjernen er hele tiden opptatt med å regne ut relasjoner og tidslinjer. De tre søstrene flytter rundt med sin mor gjennom hele oppveksten, og Jonas gjør mye mindre inntrykk på noen av dem, enn de gjør på ham. Det er han som gjør dem til et slags prisme for å forstå seg selv og sin oppvekst, og i boka er det også et underliggende – og etter hvert også eksplisitt – tema hvordan han nærmest fetisjerer dem. Når han gjør dem til hovedpersonene i sitt nyeste romanprosjekt, skriver han også seg selv inn som en hovedperson på linje med dem. Det skaper en spenning i boka som ikke fungerer like godt på scenen, hvor karakteren Jonas ikke har samme allvitende makt som fortellerstemmen i romanen.

Situasjonskomikk

Ane Dahl Torp spiller alles mødre. Hun er moren til både Jonas og Mikkola-søstrene i tillegg til moren til Inas kjæreste Hector, og hun løper bokstavelig talt mellom rollene. På et tidspunkt kommer hun joggende inn på scenen mens hun knepper igjen en bukse, på vei inn i rollen som mammaen til Jonas, etter nettopp å ha spilt en annen rolle. Gjennomsiktigheten skaper gemyttlig komikk, noe Khemiris tekst ikke er direkte spekket med. Det samme gjelder Khademi i rollen som Jonas. Gjennom enkle betoninger og små pauser mellom ord legger han inn forløsende komikk som gir publikum anledning til å le. Gard Skagestad spiller faren til Jonas, og i en scene blir Jonas gående etter faren sin og skryte av egne bragder, som et bilde på forholdet mellom dem der sønnen desperat søker sin unnvikende fars kjærlighet. Denne relasjonen blir stadig mer destruktiv for Jonas, med en far som snakker ham ned. På scenen hører vi ikke bare farens stemme, han er også fysisk til stede på scenen. Her er humoren litt i veien, for selv om tilstedeværelsen forsterker følelsen av å bli hjemsøkt, mister det raskt funksjon fordi spillet drar for mye veksel på komikk. Søstrene har blitt en teksttung forestilling, hvor det nesten konstant er noen som enten forteller frem handling eller spiller den ut. Mye av replikkene skjer i monologer eller dialoger, mens to skuespillere står stille og snakker i frontal spillestil. Det er et stort samarbeid å holde på oppmerksomheten til publikum når dette skjer i lengre scener. Her timingen til skuespillerne – og deres kommunikasjon med salen – en vesentlig grunn til at vi i publikum hele tiden inkluderes i samtalen. Men for at det ikke skal oppleves statisk, er det lyd- og lysarbeidet til Alf Lund Gobolt og Norunn Standal som hele tiden jobber i bakgrunnen. Søstrene er et veldig tydelig kollektivt arbeid, hvor det nettopp er mye bakgrunnsarbeid hele tiden. Ida Wigdels koreografi er et annet eksempel på dette, hvor skuespillere har replikkløse roller som er med på å skape stemninger og rom. Teaterprofessor Cathy Turner definerer i boka Dramaturgy and Architecture (2015) dramaturgi som «a construction in time and space», altså disponering av tid og rom. Jeg tror at dramaturgi i teatret i dag handler stadig mer om disponering av tid i kropp – altså mer om hvordan vi i publikum opplever tid enn om hvor lang tid en forestilling faktisk tar. Jeg vil at tiden skal sakke i teatersalen, at det skal være stillere, kanskje til og med stillestående. Dette er det i utgangspunktet vanskelig å få til, og sannsynligvis enda vanskeligere nå når fravær av handling utløser rastløshet i kroppene våre og fører til en dopaminlengsel i hjernen på en annen måte enn for ti-femten år siden. Når jeg synes Søstrene er altfor lang, handler det ikke så mye om klokketiden– selv om 3,5 time er betydelig med tid – det kommer av måten tiden disponeres på. På absurd vis oppleves Søstrene både som for rask og for sakte, samtidig. Det store omfanget av karakterer som skal etableres og relasjoner og handlinger som skal få utspille seg, skjer med imponerende timing. Det er så jeg nesten hører noen sitte og knipse et tempo som forestillingen følger og løper gjennom, og det smidige samspillet mellom regi, tekst, skuespillere, lys, lyd, kostymer, rom og koreografi skaper en forestilling med få dødpunkter. Men det er bare ikke så interessant. Forestillingen er altså ikke kjedelig på den måten at det er lite som skjer, det er tvert imot for mye som skjer. Fordi dramatiseringen legger seg så tett opptil det litterære forelegget i gjenfortellingen med mye handling, fører det til en forestilling med en masete dramaturgi hvor alt får lik verdi. Det handler dels om grepet med å imitere romanens fortellerstemme, altså at handlingene i så stor grad fortelles. Vi er jo på teater, hvorfor må jeg bli fortalt hva som skjer, hvorfor kan det ikke fortelles på andre måter? I stedet for å etterligne romanens form skulle jeg ønske at iscenesettelsen hadde tatt tydeligere valg som teater.