Morsomt og velspilt om penger og statusjag

Persongalleriet i Tilnærma lik er lett gjenkjennbart: det ungvoksne paret Mani og Martine på den ene siden; Andrej, hans hardtarbeidende alenemor og hans naive lillebror på den andre. De drømmer om lykken i vår tids skandinaviske samfunn. Lykken her er lik penger og luksusforbruk. I denne konstellasjonen synes tiggeren Peter å være den eneste som har funnet formelen til å oppnå dette – å være god til å bedra andre.

Andrej drømmer om en lederstilling etter å ha tatt et kveldskurs i markedsføring. Mani vil bli professor i økonomisk historie, men klarer ikke å engasjere studentene, mens Martine sier hun drømmer om det enkle livet på en økologisk gård, mens hun prøver å stilne sin indre stemme, Martine 2, som forteller oss hvem hun faktisk er.

Hovedfigurene Andrej, Mani og Martine har alle ikke-vestlig bakgrunn, men dette er aldri en ensidig definisjonsfaktor i deres historier. De plasseres ikke i bås, selv om de er påfallende like. De er integrerte i en samfunnsordning der etniske og kulturelle identitetsaspekter må vike til fordel for blindt begjær etter status og materielle verdier. Det er der definisjonsmakten ligger. Du er hva du eier.

Tilnærma lik har en tilsynelatende enkel, men egentlig ganske sammensatt scenisk løsning som konsentrerer handlingen og samtidig bryter teatrets illusjon nesten umiddelbart etter at den er etablert. Det gir forestillingen god flyt og dynamikk, og lar Khemiris intelligente og betimelige tekst, i Maria Tryti Vennerøds nynorske oversettelse, stå suverent som bærende element.

Den komiske timingen er ivaretatt av sterke skuespillerprestasjoner, spesielt samspillet mellom Sara Khorami og Agnes Kittelsen, som Martine og Martine 2. De to leverer noen av de morsomste og mest velspilte scenene i hele forestillingen. Marianne Krogh treffer også som den grådige Freja og bærer forestillingens andre akt nesten alene.

Marianne Krogh. Foto: Dag Jenssen

Men i andre akt mister forestillingen en del av sin gode rytme, nettopp når komikken tones ned og vi konfronteres med det eneste som ikke kan styres av økonomi og markeder, nemlig livets ugjenkallelige gang og dets til tider tragiske tilfeldigheter. Her føles det hele noe langdrygt. Sluttscenen, som skulle være det forløsende elementet i dramaturgien, fungerer dessverre ikke så godt på premieren, der fremføringen av teksten forstyrres av usikkerhet rundt fysiske handlinger som aktørene skal utføre simultant. Dette vil forhåpentligvis jobbes med i de kommende forestillingene.

Penger sies å være roten til alt ondt, men hva er roten til penger, spørres det i Tilnærma lik. Dramatikeren prøver ikke å gi oss noe svar, kun stille nødvendige, brennaktuelle spørsmål.

Jonas Hassen Khemiri er en svensk-tunisisk forfatter som har fått stor oppmerksomhet siden han i 2003 ga ut sin første bok Ett öga rött. Han har vunnet en rekke litterære priser i Sverige, og hans verk har blitt oversatt til flere språk. Oppsetningen av hans stykke Vi som er hundre ved Rogaland teater fikk Heddaprisen som beste forestilling i 2010.

Det Norske Teatret har satt opp et annet stykke av Khemiri før, nemlig Eg ringer mine brør, i forbindelse med eksamensforestillingen til det første kullet i teatrets utdanningssatsing Det multinorske. To av disse nyutdannede elevene, Sara Khorami og Thomas Bipin Olsen, nå ansatte i teatrets ensemble, er også med i Tilnærma lik.

Blant de største institusjonene i landet har DNT markert seg som minoritetsteater siden det i 1912 ble stiftet av Bondeungdomslaget i Oslo (BUL), som til den dag i dag er teatrets hovedaksjonær. Det er derfor ikke unaturlig at DNT og BUL viderefører sin kulturpolitiske tradisjon og inkluderer andre minoriteter i sine prosjekter, som ovennevnte Det multinorske og Den mangfaldige scenen. Slike initiativer er etterlengtet og hjertelig velkommen. Måtte andre institusjoner følge i DNTs fotspor og satse på kulturelt mangfold, både når det gjelder dramatikk og rollebesetning.