Skal vi gjenreise teatret?

ABE-reformen og pandemien har hatt vidtrekkende konsekvenser for norsk teater. Teateråret 2023 har gjort meg bekymret. Til tross for at det har vært massevis av gode produksjoner i en stor bredde av sjangre (se Scenekunst.nos høydepunkter her), har den overordnede tendensen vært mindre å skryte av. Dårligere økonomi fører ikke bare med seg organisatoriske problemer, men påvirker i stor grad den kunstneriske kvaliteten og mulighetene for nybrottsarbeid. Kort sagt handler spørsmålet om finansiering også om hva vi kollektivt ønsker at scenekunsten skal være. I mars 2020 trodde jeg at nedstengningen av teatrene på sikt ville føre til en ny giv. Jeg trodde at behovet for samhold og performativitet ville få kunsten til å blomstre bare restriksjonene ble fjernet. Det jeg ikke visste da, var hvor lenge restriksjonene skulle gjelde og hvordan det ville påvirke teatrene på lang sikt. Solberg-regjeringens ABE-reform trådde i kraft allerede i 2015, og teatrene har fått dårligere råd hvert år siden det. Dette var alvorlig allerede i 2020, men i pandemiårene ble det allikevel, til tross for alle regler, nedstengninger og usikre tilstander, laget veldig mye godt teater. Årene som ledet opp til pandemien hadde vært produktive, og teatrene hadde vært risikovillige, noe som bar frukter under restriksjonsperioden. Kanskje var det også et pågangsmot, en vilje til å skape og formidle til tross for regler som fremstod stadig mer absurde, meningsløse og etter hvert direkte skadelige.

Kunst i tall

Kulturdirektoratets rapport Kunst i tall 2022 utført av Rambøll, som ble lansert mot slutten av 2023, viser en stor økning i inntekter på scenekunstfeltet fra 2021 til 2022. Rapporten ser på inntekter utenfor offentlige tilskudd, og disse er faktisk tredoblet fra det ene året til det andre. Dette kommer først og fremst av at 2021 var et pandemiår, men sammenligner man 2022 med 2019 er det også en økning på 24%. Tatt i betraktning at vi hadde restriksjoner også i begynnelsen av 2022 og at deler av året var preget av streik i teatersektoren, er det en betydelig økning. Den klare hovedvekten av disse inntektene kommer fra billettsalg. En annen rapport fra Kulturdirektoratet om musikk- og scenekunstvirksomheter som blir finansiert over statsbusjettet viser nemlig at det ble solgt færre billetter i 2022 enn i 2019 og at det var en nedgang fra 2,1 millioner solgte billetter i 2019 til 1,6 millioner i 2022. Sett i sammenheng er det derfor sannsynlig at de økte inntektene i 2022 kommer av høyere priser, men, som Kunst i tall selv også foreslår, kan veksten de viser til derfor ligge utenfor de statsfinansierte organisasjonene. Teatrene har relativt sett gradvis fått lavere tilskudd fra det offentlige over tid. Selv om statsbudsjettet for 2024 viser noen økninger til sektoren totalt, er det fremdeles en underkompensasjon for pris- og lønnsvekst. Denne langvarige negative utviklingen har gjort flere av teatrene mer avhengige av billettinntekter enn før. Publikumssuksesser er allikevel ikke nok til å holde dem flytende alene. I 2023 har Nationaltheatret solgt flere billetter enn noen gang, men allikevel har de satt i gang en nedbemanningsprosess. Det sier seg selv at når ikke engang publikumsrekorder kan trygge økonomien, er det svært lite handlingsrom igjen. Det viser også hvor avhengige et bredt, sterkt og betydningsfullt teater er av offentlig finansiering. Det Norske Teatret har på sin side satt i gang en kronerullingskampanje. Dette handler mye om å sende et politisk signal, men det kommer også av at situasjonen er kritisk. Noe enklere ser det ut til å være på regionteatrene og de programmerende teatrene som alltid har vært mindre avhengige av billettinntekter for å få det til å gå rundt. Der hovedscenebilletter i Oslo nå koster opp mot 800 kroner i fullpris, er det fremdeles betydelig rimeligere andre steder i landet.

Teaterprogrammer i dyrtid

Det er åpenbart at økonomien påvirker programmene. I Kunst i tall siteres Rogaland Teater som sier at de gjennom intervjuer har kommet frem til at publikum ønsker seg et lettere program. Det spiller ikke så stor rolle om teatrets repertoar er kjent, men publikum vil ikke bare se «triste og negative ting». I rapporten står det også at flere aktører har valgt å tilpasse seg markedsundersøkelser. Når teatrene må ta mer hensyn til billettsalg og eksplisitte publikumsønsker når de legger repertoaret og har mindre handlingsrom til å ta kunstnerisk risiko, får vi teaterprogrammer som gjenspeiler dette ønsket om lystighet. Dette tror jeg også innebærer et sterkere innslag av sentimentalitet. I årene som ledet opp til pandemien så vi et stadig mer enhetlig norsk scenekunstfelt med flere samarbeid mellom institusjonene og fritt felt. I tillegg ble de estetiske forskjellene mindre. Ulikhetene handlet i større grad om produksjonsmodeller og organisering enn om at institusjonene var tradisjonelle og det frie feltet var grensesprengende. Når institusjonene nå må ta mindre risikable valg, ser det ut til at avstanden mellom feltene øker igjen, både estetisk og organisatorisk. Mangel på kritikk i dagspressen gjør at dansekunsten og tverrfaglige scenekunstsjangre får mindre omtale, og for få spillesteder rundt omkring i landet gjør at altfor mange forestillinger spilles for lite. En stor andel av forestillingene som lages med prosjektmidler fra Kulturrådet spilles bare noen få ganger, og det er blitt enda vanskeligere enn for ti år siden å turnere en forestilling i Norge. Maktbalansen mellom institusjoner og fritt felt føles dermed skjevere enn på lenge og blir et hinder for faktisk nyskaping i kunsten i alle deler av feltet. Fordi billettsalg er blitt så sentralt, og scenekunst får mindre generell medieomtale, har markedsføringsinnsatsene til institusjonene blitt sterkere. Dette er i seg selv ikke et problem, men det stiller den delen av feltet som ikke har markedsføringsbudsjetter i skyggen. Det er også en fare for at vi får mer teater som det er lett å lage markedsføringsinnhold om og mindre av den kunsten det er vanskelig å sette ord på. Det vi får istedenfor er ordinært teater fylt av publikumsfrierer som utgir seg for å være grensesprengende. Det beste eksempelet på dette er selvsagt Nationaltheatrets mye diskuterte oppsetning av Døden på Oslo S på Økernsenteret. Forestillingen traff mange i publikum. Den hadde en inkluderende atmosfære, og særlig for det unge publikummet brøt iscenesettelsen kanskje med noen forventninger om hva teater skulle være. Men de dramaturgiske strategiene var påfallende melodramatiske, enda mer enn i filmen og boken den bygger på, og forestillingen virket lite interessert i å utforske verkets virkningshistorie eller publikums faktiske rolle i rommet. Det var litt koselig og litt trist, men aldri utfordrende. Siden forestillingen kanskje først og fremst skal leses som en ungdomsforestilling er disse valgene forståelige. Problemet er ikke populære, melodramatiske ungdomsforestillinger som treffer bredt, men at det er dette som blir spydspissen av norsk teater. Vi står ved innledningen til et helt nytt teaterår, og spørsmålet er om teatret nå i 2024 endelig skal komme seg ut av pandemiens skygge. Programmene for vårsesongen viser en del semitrygge valg. Det er nesten påfallende mange iscenesettelser av amerikansk etterkrigsdramatikk, noe jeg tillegger hungeren etter følelsessterke tematikker om nære forhold og enhetlige, trygge dramaturgier som teatrene kan sette opp uten å bryte med kanon. Publikum virker som de er på vei tilbake i salene, men for at scenekunsten igjen skal kunne utvikle seg og utforske hva teater kan bety må teatrene også gi publikum det de ikke visste de ville ha, ikke bare det som etterlyses i publikumsundersøkelser eller evner å treffe godt i sosiale medier. Situasjonen er prekær. Er det noe teaterprogrammet under pandemien burde ha lært oss er det at teater er langsiktig arbeid. At norske teatre har kunnet skape scenekunst uten primært å måtte tenke kommersielt, har gjort det mulig å skape teater av høy kvalitet, og det har vært rom for nybrottsarbeid også innenfor de mest tradisjonelle institusjonene. Aksept for kanskje å feile har gjort det mulig å overraske. Mangelen på muligheter i dag kan komme til å påvirke scenekunsten i årevis fremover. Derfor må det tas politiske valg. Skal vi gjenreise norsk teater etter pandemien? Skal vi bygge teatret som en demokratisk arena for kvalitetskunst til folket eller skal vi gå i en nyliberal, kommersiell retning med trygge valg og liksom-avantgarde for de som har råd til det? Med mindre modige institusjoner og et marginalisert fritt felt står vi i fare for å få et helhetlig scenekunstfelt i kollektiv stagnasjon.

Offentlig finansiering

I Norge har vi lang tradisjon for at teater er et offentlig anliggende. Det brukes fremdeles ikke store prosentandeler av offentlige midler på scenekunst, men nok til at vi kan kalle det et spleiselag. Da er vi også nødt til å ha en politikk som faktisk gir oss noe annet enn de private teatrene. Vi må ha et offentlig teater som har mulighet til å skape det vi ikke visste vi trengte eller ville ha. Vi må også ta oss råd til det teatret som feiler, det vi kan si var gode forsøk, men ikke kom helt i mål. Men hvis teater bare blir for de som har penger til det og baserer seg på publikumsfrierier for å få dem inn i salene, da mister vi hele motivasjonen og beveggrunnen for et offentlig finansiert teater. Da er ikke teatret lenger en viktig demokratisk arena, og det vil bli vanskeligere å argumentere for betydningen av spleiselaget.

Mens jeg benker meg for en ny sesong med sentimentalitet, familiekonflikt og håpefulle toner, setter jeg min lit til at det finnes noen modige politikere som ser hva som må til. Det er kjedelig å skrive sin hundrede kommentar om at det trengs mer penger, men så lenge det ikke skjer betydelige endringer vil det sikkert også komme en hundreogførste. For det trengs mer penger. Men det trengs også en politisk vilje til å forstå hvorfor scenekunsten trenger disse pengene, hva det er som står på spill. ABE-reformen var første skritt på veien i å bygge ned teatret som en demokratisk og relevant arena, men manglende vilje til å reversere den og kompensere for prisveksten, som vi har sett fra den sittende regjeringen, er skritt to. Som en del av dette må det snakkes om hvorfor de økte bevilgningene er en nødvendighet, for utviklingen kan fremdeles reverseres om det tas aktive politiske valg om å gjøre det.

Jeg gleder meg til å gå på teater i 2024. Mange av produksjonene vil overraske meg, og det er mye jeg er spent på. Flere av regionteatrene, som for eksempel Trøndelag Teater, Teater Innlandet og Østfold Internasjonale Teater, ser også ut til å gå mot strømmen i denne utviklingen, kanskje fordi de har fremdeles har mulighet. Men også på hovedstadsteatrene tas det ennå risiko, og norske scenekunstnere har ikke mistet evnene sine, men med utviklingen tatt i betraktning kan vi ikke lenger ta kvalitet og nysgjerrighet for gitt. Vi har fremdeles behov for performativitet, ikke la oss spare oss til fant.