Samtidighet og stillhet i klimakrisens tid

Med dommen fra lagmannsretten som falt 23. januar, er det teppefall for andre akt i klimasøksmålet. Da første akt foregikk i tingretten, var det med en intens debatt om hvorvidt den var en reell sak, et politisk stunt, eller som regjeringsadvokaten på et tidspunkt kalte det, en «miljøpolitisk forestilling».

Denne runden har vært stillere. I vår stadig mer performative og medierte samtid er det nesten som om det ikke har skjedd hvis ikke det har vært i Dagsnytt 18 eller dukket opp i strømmen vår på sosiale medier. Kanskje er det de politiske skandalene og omveltningene i regjeringen som tar oppmerksomheten, men like mye er det nok dette: Lagmannsretten er et mellomspill på veien mot Høyesterett. Likevel er denne akten interessant, og danner en neste del i en lengre prosess som scenekunst.no har fulgt. Jeg har tidligere skrevet en analyse av tingrettshøringen og forholdet mellom scenekunsten og virkeligheten, samt en diskusjon av dommen, mediebildet og petroleumsfortellingen om Norge etter at tingretten hadde frifunnet staten. Jeg var også med som regiassistent da Morten Traavik iscenesatte søksmålet som «Århundrets rettssak» i Kirkenes, og lot folk og festivalpublikum avgjøre petroleumsstatens fremtid. Scenekunst.no publiserte kommentarer fra Hild Borchgrevink om denne, i to omganger (her og her). Koblingen mellom det eksplisitt teatrale og det performative i samtiden gir en anledning til å diskutere hva som skjer ikke bare i, men rundt rettssaken, og hva det kan fortelle oss om samtidens dramaturgi.

Fra tingretten til lagmannsretten Det er over tre år siden Greenpeace og NU først stevnet staten for retten, og anklaget dem for å ha brutt Grunnlovens miljøparagraf, §112, da de tildelte letelisenser til oljeselskap som ville lete etter olje og gass i havområdene langt mot nord, i Barentshavet sørøst. Søksmålet kom for retten et år senere, i november 2017, da med lange køer utenfor tingretten og en isskulptur som symboliserte den smeltende isen og klimaendringene. Klimasøksmålet, som aktivistene har kalt Klimasøksmål Arktis, var heftig diskutert i nesten alle kanaler.

Denne runden har vært stillere. Kobbelet av journalister som fulgte saken tett i tingretten var færre i rekkene enn sist. Men interessen for saken var likevel så stor at slett ikke alle fremmøtte fikk plass på de 48 plassene som var tilgjengelig for tilhørere i lagmannsrettens sal K31. For de som ikke kom inn, hadde Naturvernforbundet organisert direkteoverføring på et hotell i nærheten, et slags ‘situation room’ for miljøbevegelsens mange medlemmer. Strømmingen fra rettssalen var for øvrig tilgjengelig på nett for alle, og saksdokumenter ble fortløpende lastet opp på nettsidene til søksmålet: klimasøksmål.no Dette er en offentlig sak i simultantid.

Rettens rytme Samme hvor vant man er med å være tilskuer, er rettens rytme en spesiell affære. Man kan komme og gå på tilhørerbenken, bare man er stille og lar være å forstyrre. Man reiser seg når dommerne kommer inn, og når de reiser seg for å forlate rommet. Pressen har reserverte plasser, men etter hvert som de forsvinner, blir også disse inntatt av miljøorganisasjonene og andre interesserte. Særlig Besteforeldrenes klimaaksjon og NUere var representert, men også oljeselskapene hadde sendt noen for å overvære de første dagene. Samme hvilken «side» av saken man er på, sitter alle på samme tilhørerbenk.

Det er bare partene som har hver sin side av salen. I klimasøksmålet kunne kontrasten mellom de to kunne knapt vært større. Miljøorganisasjonene hadde trukket i dressen, og satt pent kledd foran hver sin datamaskin, hvor både Twitter, Facebook og Instagram gikk rimelig varmt til tider. Staten, ved Olje- og energidepartementets Ole Lindseth, også i dress, hadde en mer avslappet holdning. Han så regelrett ut som han kjedet seg store deler av tiden. (Miljøorganisasjonene mente han sov og himlet med øynene mens deres advokater snakket, men ifølge eget utsagn til Filter nyheter satt han bare og hvilte øynene.) Bak ham satt byråkrater og fulgte halvveis med, mens de svarte på eposter og tydelig jobbet med andre ting enn å følge med på saken.

Disposisjonen for advokatenes foredrag trykkes opp til begge parter, og på tilhørerbenken var det til tider en liten kamp om å sikre seg ekstra eksemplarer. For å henge med på alle referansene og saksdokumentene som det ble henvist til, kunne man også laste ned de ulike dokumentene som miljøorganisasjonene hadde lagt ut. «Faktisk utdrag» for alle faktum i saken, fra regjeringsdokumenter til utredninger og nyhetssaker, «juridisk utdrag» for juridisk teori og annet som handler om hvordan retten skal tolke jusen. Og «tilleggsutdrag», for å gjøre ting ekstra komplisert.

Til sammen var det mange tusen sider, men konvensjonen om at bevis skal legges fram muntlig krever at de sidetall og sted refereres til. Å henge med på dette som lekmann eller -kvinne krever konsentrasjon. Noen tilhørere fulgte med på dokumentene, noen noterte, men de aller fleste satt og hørte på. Det er tross alt ikke de som skal avgjøre saken. I pausene ble det likevel diskutert flittig hva som var sagt og hva det betydde. På mer enn én måte er klimasøksmålet en ypperlig skolering i hvordan det norske rettssystemet fungerer.

Tårer og juss Først ut var saksøkernes våpendragere, Cathrine Hambro og Emmanuel Feinberg, som forklarte hvorfor saken var anket, og hvorfor miljøorganisasjonene skulle få rett denne gangen. Både at Grunnlovens §112, om at «enhver har rett til et sunt miljø» faktisk er en rettighet, og ikke en faneparagraf uten betydning, og hvorfor en tildeling av lisenser for å lete etter mer olje og gass er i strid med denne retten. Når verdens klimaendringer er gått av skaftet, og vi allerede har funnet mye mer enn det vi kan brenne for å hindre klimakatastrofen, har Norge et ansvar for å la sine ressurser ligge.

Innledningsforedraget ble etterfulgt av vitneuttalelser fra de ulike partene, både Greenpeace, Natur og ungdom (NU) og Besteforeldrenes klimaaksjon. NU-leder Gaute Eiterjord felte faktisk en tåre, og stemmen hans brast i det han skulle fortelle om frustrasjonen de unge føler på. Han representerer en organisasjon av ungdom, hvor flere ikke har stemmerett, og som står maktesløse når myndighetene tillater leting etter olje og gass som ødelegger fremtiden deres. Vi tar i bruk det eneste virkemiddelet vi har, sa han, og vi krever at Grunnloven skal følges.

Timingen i ankesaken kunne slik sett ikke vært bedre. Etter en høst med skolestreiker for klima over hele verden, ledet av den unge svensken Greta Thunberg, hadde de en global ungdomsbevegelse i ryggen. Budskapet i sosiale medier i ukene før hadde vært like klart: Vi har vært i gatene, nå tar vi staten til retten for å stanse oljeletingen.

Regjeringsadvokaten, Fredrik Sejersted, var åpenbart ikke imponert over denne fremførelsen, og gikk selv i gang med et innledningsforedrag som ikke bare hevdet at det aldri var noe brudd på Grunnloven å gi oljeselskaper lov til å lete etter mer olje i dagens klimaendrede verden, men også at Grunnlovens miljøparagraf i seg selv ikke egentlig var en rettighet. Dette var en omkamp fra tingretten, som hadde gitt miljøorganisasjonene rett om miljøparagrafen, men frikjent staten for brudd. I en ankesak er derimot alt oppe til ny vurdering, og Sejersted lot ikke sjansen gå fra seg. Her skulle selvsagt statens tolkning kjempes for.

Hva får oppmerksomhet? Samtidig som lisensene i Barentshavet var i retten, fortsatte alt som før et annet sted i Oslo: Det årlige OG21-forumet, hvor industri, myndigheter og forskningsrådet snakker om videreutvikling av olje- og gassindustrien. OG21 har sitt mandat fra Olje- og energidepartementet, som altså satt på tiltalebenken et steinkast unna. Olje- og energiminister Kjell Børge Freiberg (som like etter på ble byttet ut med Sylvi Listhaug, før FrP forlot regjeringen i år), holdt en tale som vitnet om alt annet enn at staten var bekymret for utfallet av søksmålet. I fremtiden vil verden ha behov for STORE mengder olje og gass, sa statsråden, med store bokstaver også i manus. Konsekvensene av å sette en sluttdato vil være nedgang i sysselsetting og verdiskaping til Norge. Dessuten: «Produksjonen på vår sokkel skjer med MYE lavere utslipp i gjennomsnitt, enn snittet i resten av verden.»

Freibergs tale foregikk noen timer før Sejersted skulle gå i gang med hovedinnlegget sitt for statens syn, og det er nesten så de to kunne byttet talepunkter. Norsk petroleumsindustri er miljømessig forsvarlig, det er samfunnsøkonomisk viktig, og så videre. Dessuten er utslippene våre innenfor kvotesystemet til EU, og gitt at det fungerer, vil ikke utvinning i Norge føre til økte utslipp i det hele tatt. Utslippene i utlandet når den forbrennes kan vi heller ikke lastes for – det er andre lands ansvar hva de gjør med det de kjøper fra oss.

Fremførelsen til Sejersted var riktignok en ganske annen. Der Freiberg fremsto så lovprisende at selv industrien reagerte (for eksempel da han noen uker senere skrøt av at han klemte et oljerør i en tale for LOs olje- og gasskonferanse), trengte ikke Sejersted verken store bokstaver eller andre rekvisitter enn papirene sine. I rettssalen hjelper det ikke å klemme oljerør: Her er det sammenhengende argumentasjon som gjelder.

«Dette vinner vi» For miljøorganisasjonene, derimot, er det å få saken anerkjent i rettssystemet i seg selv en seier. Og selv om medieoppmerksomheten i denne runden var laber sammenlignet med tingretten, var det nesten litt rockestjernestemning på avslutningsarrangementet på SALT, samme kveld som rettshøringen var over. Gina Gylver fra NU fremførte en tordentale om at de som er unge kjemper for sine grunnleggende menneskerettigheter, og tar et oppgjør med en politikk som setter foreldregenerasjonen foran deres generasjon, og Norge foran verden.

En fullsatt sal jublet av budskapet. Og selv om Greenpeace, besteforeldre og andre sympatisører var til stede, var det åpenbart at denne runden i klimasøksmålet er blitt ungdommens søksmål mot den voksne staten som ikke vil sikre dem en trygg framtid. Det blir et slags omvendt generasjonsopprør.

Hva skjer nå? Men også denne gang ble det tap for miljøorganisasjonene. Rettens dom er i stor grad enig med staten i at det ikke er grunnlovsstridig å tillate leting etter olje og gass i Barentshavet, fordi det medfører så relativt små utslipp at det umulig kan true framtidens klima og miljø alene. I slaget om Grunnlovens betydning, derimot, er det etappeseier til saksøkerne: Lagmannsretten mener også at §112 er en rettighet.

Siste ord er langt fra sagt i saken, men i takt med en endret politisk situasjon har retorikken endret seg en hel del underveis. Selv oljebransjen har kastet seg på klimabølgen: «Vi er like opptatt av den reelle, globale klimautfordringen som miljøbevegelsen», uttalte Petro Arctics Kjell Gievær til Enerwe, og mente at brønnene i nord har fått altfor mye oppmerksomhet, når det er i Nordsjøen de norske utslippene egentlig skjer. Store selskap som Equinor har ikke uttalt seg om søksmålet offentlig, men ungdommens klimaopprør har de forsøkt å imøtegå, blant annet gjennom de omdiskuterte annonsene i Aftenposten i fjor.

Både oljebransjen og regjeringen tar nok resultatet i mellomspillet som et frikjent-stempel, men den endelige avklaringen skjer først når siste akt har utspilt seg. Når det skjer, er det opp til Høyesterett å avgjøre. Hvor mye oppmerksomhet den får, er det andre aktører som vil avgjøre.