Sakralt ubehag med høye skuldre

En dunkelt opplyst firkant med grove betonglignende vegger fyller Hovedscenen i Bjørvika. Gulvet skråner oppover og bakover, og veggene smalner kraftig inn mot den bakerste veggen. En trang gang bakerst til venstre utgjør den eneste veien inn og ut. Slik settes den dystre, innestengte stemningen fra første øyeblikk: Vi befinner oss i et parisisk herskapshus i 1789, ved starten av den franske revolusjonen. Det er så man kan kjenne adelsstandens paniske klaustrofobi på kroppen når de nå nærmest er fritt vilt for den rasende mobben i gatene utenfor. Francis Poulencs opera Karmelittsøstrene (1957) er basert på en sann historie om 16 nonner som ble henrettet helt mot slutten av revolusjonens såkalte skrekkvelde (1793–1794), der 17 000 påstått kontrarevolusjonære ble ofre for giljotinen fordi de nektet å avstå fra sin religiøse praksis. Operaen følger den fiktive bakgrunnshistorien til en av dem, den aristokratiske ungjenta Blanche de la Force, fra revolusjonens begynnelse til henrettelsen.

Ufiltrert råskap

Denne oppsetningen er innleid fra Glyndebourne Opera House, og det virker som det kunstneriske laget forsøker å fremstille den rå brutaliteten i revolusjon og massedrap på en realistisk, uforstilt og tidløs måte. Kostymene i de første scenene sender tankene til 1700-tallet, men når nonnene tvinges til å trekke i sivil, får de hverdagsklær fra vår tid, og soldatene som arresterer dem er uniformert som moderne opprørspoliti.

Den nakne boksen beholdes gjennom alle scenene. Når den fra naturens side redde og engstelige Blanche søker tilflukt hos karmelittordenen i frykt for hva som venter, gir den kalde firkanten en virkningsfull ramme for klosterlivets avsondrede monotoni. Siden blir den kirke, fangehull og rettersted. Forestillingens dramaturgiske høydepunkt oppstår når de revolusjonære plutselig slår seg gjennom den høyre veggen i boksen med storslegge, og en rasende horde av svartkledde renner inn i kirken som en bekmørk, dødbringende flodbølge. Siden blir hullet i veggen værende, som et gapende sår.

Denne tilnærmingen har mye for seg. Det er noe insisterende statisk over scenebildene, som om de vil si at verdens elendighet er konstant, alle kriger er alles problem, og ingen slipper unna. Dette inngår i en slags vekselvirkning med Poulencs musikk, som er tonal og likefrem og skaper dramatikk med forholdsvis enkle virkemidler. Men iblant er den smertefullt sakral, i grell kontrast til den alvorstunge og harde stemningen på scenen.

Pust og pes

I rollefigurenes opptreden og samspill, derimot, bikker oppsetningen litt for ofte over i det overtydelige. Spesielt i personregien synes jeg redsel, smerte og sinne fremstilles på en endimensjonal og overflatisk måte, med hektiske bevegelser, veivende armer og bevisst bruk av høylytt pust mellom sangpartiene. Spesielt det siste kunne kanskje vært effektfullt hvis det var brukt mer sparsomt.

Allerede i åpningsscenen går det skeis. Operaen begynner med en diskusjon mellom far og sønn de la Force, henholdsvis markien (Yngve Søberg) og ridderen/chevalieren (Eirik Grøtvedt) om revolusjonen som truer deres eksistens og bekymring for Blanche. I denne versjonen tar samtalen form av en slags slåsskamp, uten at det er tydelig for meg hva det skal bety; det fremstår umotivert og overspent. Verre blir det av at scenekampteknikken ikke sitter hos de to utøverne. Slag og trefninger er ute av synk, og illusjonen brytes før den har rukket å etablere seg.

Når Blanche (Mari Eriksmoen) senere kommer inn, er det også med en oppjaget nervøsitet i bevegelser og mimikk som grenser mot det affekterte. Dette handler nok også om at jeg ikke synes Eriksmoen gir Blance nok tyngde og kroppslig forankring. Men dette tilløpet til noe høyspent og febrilsk er en gjennomgående tendens i personregien til de fleste utøverne, også koret når de kommer inn som vill folkemengde, eller når nonnene får panikk over de ulike skremmende vendingene handlingen tar for dem.

Naturlig og fritt?

Jeg mener dette føyer seg inn i en trend, kanskje særlig i teatret, der store følelser gis et mest mulig utagerende uttrykk, et presumptivt «naturlig og fritt» utslipp av følelser, slik det arter seg hos små barn: rett ut i verden uten filter.

Hos voksne er det vel nærmest motsatt. At man mister kontrollen og den oppdemmede strømmen av undertrykt livssmerte kommer fossende i all sin velde, hører for de fleste til de helt sjeldne unntakene som kanskje skjer en eller to ganger i livet – eller aldri. Isteden forsøker man alt man makter å tøyle og holde tilbake slike følelser. Likevel pipler de ut og presser seg på og er like synlige for omverdenen, men da på en stor vifte av utilsiktede og indirekte måter. Noe som fra et kunstnerisk perspektiv gir uendelig mye mer å spille på.

Spesielt i opera, slik som her, synes jeg denne «frie og naturlige» tilnærmingen ofte blir som smør på flesk. De sterke følelsene ligger jo allerede i musikken. Det kan være vel så effektivt med sangere som bare står stille og kanaliserer alt de har av innlevelse og kroppsbeherskelse inn i sangen på de dramatiske toppunktene. Selvsagt betyr ikke det at sangere ikke kan ha koreografi og regi mens de synger, og dessuten kan man vel trygt kalle det å henrettes med giljotin en helt ekstraordinær affære som nødvendigvis bare skjer én gang i livet, men når det hektiske og opphissende er for dominerende, og det helt fra start, får det snart en anmassende virkning. 

Lommer av musikk

Forestillingen er på sitt beste i de stille øyeblikkene når underlige ting skjer, som at en bugnende blomstereng kommer vislende ut fra under den ene sceneveggen. Eller i det musikalske, som når nonnekoret synger sine bønner, eller i velspilte orkestermellomspill med sterke blåsesoloer. For ikke å snakke om når nonnene er samlet for det de antar blir siste gang, og Marita Sølberg som en stoisk rolig Madam Lidoine synger fletta av de fleste som har ytret seg til da.

For selvsagt handler dette aller mest om musikk – og sang. Storartet, klangrik sang som fyller luften og vibrerer i publikums kropper kan kompensere for det aller meste. Og i denne oppsetningen skjer det for sjelden. 

Det er for eksempel vanskelig å høre nevnte «far og sønn» Yngve Søberg og Eirik Grøtvedt over orkesteret. Poulencs sangpartier er resitativiske og fulle av tekst, og det krever akutt presisjon å uttale all teksten krystallklart og tyne ut klang og fylde av de korte tonene før en ny konsonant stopper luftstrømmen. Det gjør ingen av dem i tilstrekkelig grad, selv om Grøtvedts kraft og klangrikdom glimtvis kommer igjennom når han får noen lengre fraser å gjøre det på.

Eriksmoen som Blanche synger slankt, lett og elegant, men jeg savner mer fylde og nerve. Unntaket er mot slutten, når Blanche jages fra skanse til skanse og ikke er trygg noen steder; da er det som om hun setter inn et ekstra gir.

Operasjefen selv, Randi Stene, er overbevisende som den gamle priorinnen Madam de Croissy, som dør i smerter og delirium, rasende på både Gud og mennesker, selv om man også her kunne spart litt på kruttet så dødsscenen ble enda mer av et klimaks.

Henrettelse ved skoklasking

Den mest problematiske overtydeligheten kommer til slutt (og her er det på sin plass med en røpealarm): Når nonnene skal henrettes, må de kle av seg mens vakter samler inn klær, smykker briller og lignende i store søppelsekker. Det er behørig vondt å se på. Skoene stilles derimot opp på rekke og rad foran dem. Et øyeblikk står skoene der, som en nådeløs Holocaust-referanse, men så tar de dødsdømte dem med seg – av en inntil videre uforståelig grunn, og de står og tviholder på dem mens de venter på sin tur i giljotinen. En og en forsvinner ut av scenen, og 16 ganger ljomer en forhåndsinnspilt lyd av det fallende skjærebladet over salens høyttaleranlegg – en brøkdel av et sekund før den aktuelle nonnens sko slenges hardt i veggen fra sidescenen.

Igjen får musikken drahjelp den ikke trenger. I denne ikoniske scenen synger nonnene Poulencs enkle, sakrale «Salve Regina» av full hals, med stadig færre stemmer, før en endelig rolig og besluttsom Blanche kommer inn og stiller seg opp, stemmer i og blir den siste som henrettes. Lyden av giljotinen er dramatisk nok, og skoene får en allerede uttrykksmettet sekvens til å balansere på kanten av rent sensasjonsjag.

Det oppsummerer egentlig inntrykket jeg sitter igjen med – de tragiske menneskeskjebnene havner litt i skyggen av virkemidlene som brukes for å fortelle om dem.