Revolusjonen vil bli live

«The revolution will not be televised» lyder det over Grønland torg innledningsvis i utendørsforestillingen Sirkus Grønland når Gil Scott-Herons sang fra 1970 spilles av over et høyttaleranlegg. Det slår meg at han ikke visste noe om strømming i sanntid da han skrev sangen og at de siste årenes samfunnsomveltningner, som Black Lives Matter eller #MeToo, ikke hadde skjedd om det ikke var for internett. Sirkus Grønland viser allikevel hvordan karneval, iscenesettelse og revolusjon henger sammen, hvordan det levende kunstuttrykket kan påvirke både samfunn og enkeltmennesker og at gateteatret har et eget potensial til påvirkning. Forestillingen begynner når fire aktører kjører inn på plassen i store radiostyrte biler. Det settes en leken stemning umiddelbart. Det er tidlig lørdag ettermiddag, og det er fare for regn, men allikevel har veldig mange mennesker møtt opp til gratis gateteater. Radiobilentreen går over i en sekvens med dansere i grønne joggedresser som beveger seg i ulike formasjoner. De danser en slags hermedans, én begynner med en bevegelse, og resten av den store gjengen fortsetter. Et eget, litt skranglete, men presist korps spiller, viser vei og gir stedet og estetikken en særegen lydlig sjarm. Regissør og initiativtaker Mine Nilay Yalcin holder en tale, en spoken word der hun både hyller og tøyser med stedet Grønland. Etter hvert dukker det opp en enorm ballong formet som en tomat. Det kastes små tomat-rekvisitter inn på spilleområdet, og aktørene kaster dem mellom seg. Det plasserer forestillingen midt i tradisjonen fra det folkelige teatret med henvisninger til pantomime, commedia dell’arte, slapstick og farse.

Den store tomaten

Sammen løfter danserne den store tomaten over hodene sine og går ut av folkemengden. Vi følger etter dem bort Smalgangen til der Sofia Estifanos står alene, kledd i en overdådig kjole som ser ut som en blanding av en fillerye og en bunad. Blandingen av materialer og stiler skaper en taktil kvalitet som understreker hvordan Grønland er et møtepunkt og et sted for levende utfordring av eksisterende kulturer. Estifanos kommer med høye, musikalske hyl som høres ut som en blanding av kulokk og opera og henviser til kutorget og slakteriet som en gang lå på samme sted.  Forestillingen tar form av et episodisk vandreteater. Vi følger etter aktørene rundt i gatene på Grønland, ned på T-bane-stasjonen og ut igjen, før det avsluttes der det begynte, på Grønland Torg. I Olafia-gangen, et litt glemt område under motorveien, får vi servert en morsom og poengtert dans om hasjsalg der danserne i rosa kostymer opptrer med overskudd og humor mens de hvisker «hassjjjj». Vi får se en mann i et stort rottekostyme i dans med en pyntet, overstadig beruset kvinne, og eiendomsutviklere i bredskuldrede dresser som vil drive eiendomsutvikling uten at Oslo kommune helt skjønner hva som skjer. Det urbane rommet får tre frem og ta plass. Jeg har flere ganger skrevet om hvordan Oslo som sted fremstilles sjelløst i kulturen, som et sted mennesker ikke er fra, men bare kommer til. I Sirkus Grønland gis ikke bare delbydelen Grønland en egen betydning, men vises frem som et sted som har funnet sin identitet ved å være et møtepunkt mellom mange forskjellige ting, mellom kulturer, mellom klasser, mellom fastboende og besøkende, mellom de store kapitalinteressene og hjørnesjappene, og mellom hasjlangerne og eiendomsmeglerne. Det trekkes gjennomgående veksler på gateteater og folkelige teaterformer, og når dette blandes med samfunnskommentar om byen i dag, oppstår det noen øyeblikk som er både morsomme og såre. Det ligger en emosjonell grunntone i arbeidet som understreker behovet for å anerkjenne bydelens særpreg og motstå gentrifisering og kapitalisering på egenarten uten at de faktiske problemene overses. I denne kombinasjonen av politikk og følelser ligger det en kjærlighet til både stedet og menneskene. Det er stappfullt av folk under forestillingen, egentlig for mange til at det er helt hensiktsmessig, for det er innimellom vanskelig å se hva som foregår, og noen av transportetappene blir litt for lange og trange. Men det er gateteater, hele poenget er at alle som vil kan komme, og her betyr det at det blir trengsel, selv i regnvær. Det gjør at det er noen dramaturgiske ting som lugger, og innimellom blir lyden litt svak. Men jeg er usikker på om det kommer av at suksessen er overraskende eller om det i større grad burde vært tatt hensyn til hva det innebærer å flytte på store menneskemengder som ønsker å få med seg absolutt alt helt fra begynnelsen av.

Revolusjon i gatene og på SoMe

Til tross for at fremtidens revolusjoner vil være tilgjengelige via sosiale medier, er det vanskelig å se for seg en faktisk revolusjon som ikke foregår i gatene. I The Future of Ritual skriver den amerikanske performanceteoretikeren Richard Schechner at revolusjoner i sine innledende faser er karnevaleske. De snur om på hierarkier på lekent vis, er regelbrytende, normendrende og performative. Under en revolusjon finnes det ofte mange små forestillinger og andre lekne hendelser, og samholdet er sterkt. Ifølge Schechner er denne tilstanden alltid midlertidig. Revolusjonen går over, enten fordi den blir slått ned på eller fordi tilstanden etter revolusjonen krever nye systemer og regler. Når det nye samfunnet skal bygges, er det ikke plass til karneval. Da den russiske regissøren Vsevolod Meyerhold i årene før den russiske revolusjonen i 1917 begynte å arbeide med å lage et nytt teater for den nye tiden, var han primært inspirert av den folkelige russiske teaterformen balagan, en form for teater som hadde store likheter med den vesteuropeiske tradisjonen for commedia dell’arte. Tanken var at det teatret som skulle være med på verdensendringen, skulle være folkets eget teater. Det lå også en idé om at dette teatret inneholdt en mer genuin teatralitet som kunne bidra til å opplyse publikum. For at teatret skulle kunne ha en endrende samfunnsmessig funksjon, var det nødt til å bryte med illusjonsteatret og skape en estetikk grunnlagt i det karnevaleske og med eksplisitt teatrale grep. At kunsten skapte flere betydningslag og oppfordret til deltakelse, hadde et revolusjonært potensial. Revolusjon og karneval er to sider av samme sak, men der revolusjonen faktisk snur om på de gjeldende samfunnsstrukturene, er karnevalet alltid bare en pause i hverdagen, et pusterom i de hverdagsstrukturene som skal fortsette å virke når karnevalet er slutt. At den katolske kirken tillot karneval er ofte blitt sett på som at de åpnet en trykkventil. Istedenfor at undertrykkelsen var så sterk at folket en dag ville ta til gatene og kreve endring, fikk de late som om endring var mulig én gang i året.  Når jeg tenker på dette under Sirkus Grønland, er det fordi kombinasjonen av folkelige teaterformer og regi oppleves stilisert på et interessant vis. Revolusjonens og karnevalets estetikk er blandet sammen på en måte som gir en ramme av kunst til omgivelsene og hendelsens innhold. Det er spennende å legge merke til hvordan inspirasjonen fra komedie, pantomime og slapstick er eksplisitt til stede og aktivt brukes i kunsten til å skape doble lag. Samtidig fungerer forestillingen etter hensikten som aktiv teatral kultur, og denne kombinasjonen gjør at forestillingen lykkes både som kunsthendelse og som folkefest. Det politiske engasjementet er både et kunstgrep og oppriktig ment og formidlet. Det ligger et revolusjonært potensial i måten folkefesten samler folk og skaper en felles hendelse på. I tillegg er det et overskuddsprosjekt som tar kunsten ut til folk, både de som bevisst oppsøker kunst i hverdagen og de som slumper innom. Når Sirkus Grønland blir så gøy for alle som er med, er det fordi den karnevaleske leken får lov til å utfolde seg mens publikum blir tatt med på noe uforutsigbart. Sirkus Grønland er hverken karneval eller revolusjon. Ikke skal det endre noe og ikke er det en trykkventil, og skillet mellom scene og sal oppløses aldri, men det er en iscenesettelse av begge deler. Det harseleres med de som har makt, og det gis plass til de som ikke har det. På denne måten understrekes det at iscenesettelser av performative former som revolusjon og karneval kan gi oss en smak av den midlertidige friheten. Forestillingen setter seg ikke fore å være omveltende, men den viser publikum hvordan det ligger skjønnhet overalt og hvordan dette er verdt å ta vare på. En mann som stod ved siden av meg på flere av stasjonene overførte alt via videosamtale på mobilen til noen han snakket med: «Det er kunst! På Grønland! Vet ikke! Kunstgreier!» Iscenesettelsen av revolusjonen kan kanskje bli en artig story i sosiale medier, men skal du skjønne hva det handler om, må du nesten være med live.