Jentegjengen fra helvete

Sympatiske, men sårbare Canan står på terskelen til ungdomsskolen. Hun er full av forventninger som snart skal bli like brutalt gruset som et nakent kne etter en hard sklitakling i friminuttet. På ungdomsskolen går nemlig jentegjengen fra helvete: Den usårlige Hennes Majestet og hennes alltid lojale entourage: Ella, Nadia og Linne. Sammen regjerer de skolegården som et firehodet troll med regler de selv bestemmer og endrer på når de føler for det. De er manipulerende, ondskapsfulle og alltid klare for å plukke Canan fra hverandre enda litt mer. Ungdomsskolen blir som en tre år lang ufrivillig boot-camp full av prøvelser. Men så, når det bare er 62 dager igjen, er det noe som skjer inni Canan. Hun får plutselig nok. Med krefter hun ikke aner hvor kommer fra, sparker hun Hennes Majestet rett i ansiktet.

BLIKK av Mine Nilay Yalcin, som nylig ble spilt på pilotscenen til nye Kloden teater i regi av dramatikeren, tar for seg fenomenet blikking og slåssing blant jenter. Blikking er en maktlek, som oftest utført av jenter. Fra utsiden er det en nesten usynlig del av et psykologisk spill. Norske medier begynte å skrive om fenomenet i 2018 etter store slåsskamper blant jenter i skolegårder i Oslo.

Nydelig rollebesetning Publikum sitter på hver side av et avlangt, tomt spillerom. De fem unge skuespillerne står allerede på scenen når vi setter oss. De ser uredd og utfordrende på oss. Disse blikkene er skuespillernes måte å henvende seg til publikum på og blir et viktig virkemiddel i forestillingen. Andre sentrale komponenter er koreografi, rytme og timing. Det er en rekke koreograferte sekvenser hvor jentene på ulike måter kjemper om posisjon. De poserer stilistisk, beveger seg i sakte film med utstudert gange gjennom skolegården, ler i kor og skubber hverandre vekk. De fysiske elementene er fint bygget ut og supplerer teksten på en smart måte.

Castingen er fantastisk. Hina Zaidi i rollen som Canan er sårbar i sin åpenhet, og jentegjengen som spilles av Amalie Eggen, Madeleine F Røseth, Lisa Birkenes Thun og Julia Sørensen fremstår som ‘mean girls’-gjengen fra helvete. Timingen og dynamikken skuespillerne imellom sitter som et skudd. Lysdesignet (Clement Irbil) er stramt og virkningsfullt blant annet med smarte spoter som rammer inn enkeltepisoder på en elegant måte.

De mange humoristiske og absurde elementene fungerer veldig godt, som når jentegjengen bokstavelig talt traver i takt som hester, med høye kneløft, eller når Hennes Majestet begår dødssynden å slippe en aldri så liten fjert av skrekk. Det er den perfekte måten å få fram et statusfall på som er både overraskende og komisk. Det samme gjelder forestillingens kanskje mest intense øyeblikk, hvor hundrevis av øyeepler plutselig raser fra taket som pingpong-baller. Disse elementene er originale og tilfører en nødvendig letthet.

Fragment på fragment Dramaturgisk er forestillingen litt ubalansert. På den ene siden er overgangene mellom et stort antall fragmentariske episoder og korte situasjoner stort sett sømløse. Det finnes et smart og virkningsfullt loop-element hvor Canan stadig kastes tilbake til klasserommet sitt. Hver gang er situasjonen hennes blitt litt verre. Men i lengden blir det for mange brudd. Resultatet blir overgang på overgang og koreografi på koreografi. Enkelte av episodene kunne med fordel vært bygget mer ut, spesielt utover i forestillingen. Intensitetsoppbyggingen burde vært strammere og jevnere, men istedenfor å stramme den til, flates den ut før vendepunktet gjennom unødvendig koreografi.

Jeg tror mange ungdomsskolejenter vil identifisere seg med og kjenne seg igjen i denne forestillingen, men sparket som valg av løsning på Canans situasjon føles likevel ikke som en god nok utgang. Jeg mener ikke at kampen for å overleve i skolegården kan løses ved å snu det andre kinnet til heller, det er avgjørende å kunne slå fra seg, men på hvilken måte? Når hun sparker ned skolegårdens ukronede dronning, gjør Canan seg bare til en tiger blant andre tigre. I tillegg forblir det uavklart hvorvidt Canan egentlig fortsetter å være seg selv etter at hun setter foten ned. Det hadde også vært fint å se mer av Canans gryende vennskap med en av jentene i gjengen, et vennskap som kunne vært bygget ut for å skape en tydeligere balanse til ‘spis-eller-bli-spist’-narrativet. For ungdomsskolen er jo ikke bare en Fluenes Herre-kamp. Trygge og nære vennskap finnes og er mulig – om de får jord å spire i.