På jakt etter minner

I det publikum kommer inn på Lille scene på Black Box teater står Pia Maria Roll til venstre på scenen i et dunkelt lys. Fra taket henger det store metallfletter som minner om ledninger eller vaiere og som bærer med seg lyd. Hun fører en høyttaler langs flettene for å dele de ulike lydene som kommer fra flettene med publikum. Det er bjeffing, lyd fra radio eller tv, fløytespill med mer. Etter en stund lyses det opp i motsatt ende av scenen, og Mohamed Mohamed kommer til syne, sittende på en hvit bylt av kniplingsduker.

Flettverk av minner

Mohamed reiser seg og fremfører en monolog om et barndomsminne hvor gudmora og tantene hans dekker ham i geiteblod for at han skal bli kvitt en betennelse i munnen. Han forteller sakte og konsentrert, ofte med øynene lukket, som om han prøver å mane fram minnet og forestille seg hvordan det ser ut og lukter. Han gir uttrykk for at han leter i sitt eget minne. Monologen har et drømmeaktig og poetisk drag. Beskrivelsene og forklaringene av det som skjer har en dobbelthet ved seg, hvor blikket både kommer fra Mohamed som barn og den voksne som erindrer barndommen. Han forteller om hvordan ramadan er en av grunnene til at han tror på «kraften» og beskriver ramadan som et åpent rom. Videre forteller han om en gudmor som forsvinner og følelsen av å imitere noe som lever.  Fortellingen avløses av at Mohamed nærmest får los på Pia Maria Roll. Som en hund pisser han foran henne i skogen under et arrangement i Ås for å fange oppmerksomheten hennes. Det fungerer, og Pia begynner å fortelle om bestefaren som var medlem av Nasjonal samling. De innleder et slags vennskap hvor de går langs Oslos gater mens de deler minner med hverandre. Samtalene blir gjenfortalt som avsluttede hendelser som igjen leder til minner og enda tidligere hendelser. På den måten møtes ikke de to aktørene på scenen direkte. Pia forteller om oppveksten hos faren, mens Mohamed forteller om barndommen og et lengre opphold på en bokse-camp i Thailand hvor hans eget begjær og seksualitet får spille hovedrollen. Mohamed snakker sakte og prøvende, men samtidig engasjert og livlig. Pia er tydeligere og mer bestemt. Selv i partiene hvor hun tilsynelatende leter og tenker seg om, sitter jeg med en følelse av at hun har kontroll. Inntrykket forsterkes når jeg innser at Pia i stor grad styrer minnearbeidet. Ifølge informasjonsmaterialet til forestillingen skal grunnlaget for samtalene være den terapautiske orgonboksen som Roll har arvet av faren sin. Den er oppfunnet av den tyske psykoanalytikeren og marxisten Wilhelm Reich som mente å ha funnet en energiform han kalte orgon. Det Mohamed fester seg ved er at Reich knytter fascisme til kropp, begjær og repressivt begjær. Tankegodset til Reich blir brukt som fraspark og metode for å komme frem til eller nærmere noe, kanskje en sannhet eller en fortrolighet.

Kroppslige instinkter

På et punkt i forestillingen projiseres en video fra en hunds perspektiv som løper fritt over en frossen skogbunn. Den løper raskt og ganske lenge før den stanser opp, lytter og ser. Så, uten forvarsel fortsetter den igjen. Det er noe meditativt og deilig ved at videoen varer og varer, det blir et slags modus. Og kanskje er modus et nøkkelord for forestillingen. For jeg opplever at utøverne skaper et rom og et modus mer enn en tradisjonelt formidlet handling eller budskap. Det underbygges av jakt og jakthunden som gjennomgående tema. Jakt er jo også noe instinktivt og dyrisk, tett beslektet med begjæret. Både jakten og begjæret er ikke-intellektuelt og kroppslig. På scenen speiler Mohamed og Pia hverandre fysisk eller opptrer som et ekko av hverandres bevegelser. Andre ganger holder de på med separate øvelser. Allerede under Mohameds første monolog begynner Pia med noe yoga-liknende. Under en annen monolog ligger hun på ryggen med knærne bøyd og puster som om hun har det vondt. Kroppen er altså tydelig til stede både på scenen og i fortellingene, men kroppen i forestillingens nåtid henger ikke nødvendigvis sammen med det fortalte. På den måten skapes en distanse mellom det som skjer i forestillingens «nå» og den fortalte handlingen, som om kroppen har én dramaturgi og det språklige en annen.

Løse tråder

På tross av at jeg leter etter en kroppslig dramaturgi, får jeg ikke så mye ut av bevegelsene på scenegulvet. Ta for eksempel den fysiske bruken av orgon-boksen. Pia forteller at man kan dytte ting man har vondt i ned i trakten på toppen av boksen. Forklaringen kan leses både konkret og i overført betydning, altså fungere både på det språklige og kroppslige nivået. Men måten den blir brukt på fremstår litt tilfeldig. På et tidspunkt står Pia på den, og på et annet ligger Mohamed på den og puster nedi. Jeg finner ikke noen utvikling eller sammenheng mellom alle de ulike bevegelsene. Av og til kjennes det bare som om de forsøker å fylle rommet med kropp, uten at det blir noe konsentrert. Det er nok heller ikke utvikling og sammenheng i tradisjonell form som er denne forestillingens mål. Fascisme, nazisme, totalitære regimer og motstanden mot dem, er til stede i forestillingens univers. Kanskje er forsøket på å unndra seg en lineær logikk i seg selv et mål. Jeg lar meg for eksempel fascinere av Pias fortellinger, selv om de ikke lander noe sted. På et punkt ramser hun opp farens bokhylle tittel for tittel, og den er full av litteratur og filosofihistoriens store radikale verk. Hun forteller med stor nøyaktighet og dedikasjon før det hele bare blir avløst av noe annet. Pia og Mohamed forfølger assosiasjonenes logikk, tettere på drømmenes verden, og i psykoanalysens ånd: det underbevisste. Det er som de gjør opprør ved å la deres indre prosess og kart få forrang for den tradisjonelle logikken. Med det blir forestillingen som jeg først opplevde som sprikende og forvirrende i seg selv noe meningsbærende. Likevel finnes det en historielinje jeg kan lese og knytte meg til i mer tradisjonell forstand. Mot slutten av forestillingen er Pia helt borte fra synsfeltet, skjult bak en hvit kniplingsduk som Mohamed har hengt opp foran henne. Her får jeg det fysiske uttrykket til å stemme over ens med det språklige. For i forestillingens siste monolog finner Mohamed en forsoning med jakthundene og sitt eget begjær, og vi lander i et idyllisk og fredfullt øyeblikk hvor han virker å ha funnet en slags helhet i seg selv. Som jakthundens modus, lander forestillingen i et rolig og rent uttrykk. Og kanskje var det Pia og forestillingens mål hele tiden. Når hun får frem det hun vil, trekker hun seg tilbake for å la Mohamed få stå i sentrum både av forestillingen og den fysiske scenen. Ved å insistere på å lytte til og forfølge sine egne historier, minner og innfall, lykkes Roll og Mohamed i å skape en egen logikk som oppfordrer til en alternativ måte å lytte på. Kanskje kunne forestillingen hatt noe mer umiddelbart over seg som gjorde den mer forlokkende å gå inn i. Samtidig er det nettopp motstanden i seg selv som løfter forestillingen fra en samling fortellinger og handlinger til et interessant og helhetlig verk som både er dypt personlig og politisk.