Nostalgisk tilbakeblikk

Vigdis Hjorths roman Gjentakelsen fikk strålende krikker da den kom ut i 2023. Nå har historien om jenta med det harde navnet funnet veien inn til Oslo Nye Teater i en dramatisering av regissør Nina Wester, skuespiller Birgitte Victoria Svendsen og dramaturg Marianne Sævig. På Centralteatret er de første seteradene ryddet vekk til fordel for en større scene over to plan. Gulvet er dekket av noe hvitt, og et svakt rødskjær lyser opp røyken som fyller scenen. Med boka i bakhodet vekkes assosiasjoner til en snødekket bakke eller blanke ark.

Slekt skal følge slekters gang

Forestillingen åpner med Den eldre kvinnen (Birgitte Victoria Svendsen). I et håp om at gjentakelsen skal føre til velsignelse drar hun på en venns førjulskonsert for fjerde år på rad. Der blir hun sittende ved siden av en tenåringsjente (Emma Bones) som Den eldre kvinnen synes ser så ulykkelig ut sammen med foreldrene sine. Den eldre kvinnen vil trøste jenta, men vet at det bare er foreldrene som kan gi jenta den forståelsen hun lengter etter. Møtet vekker Den eldre kvinnens minner av sin egen ungdom, og hun skynder seg tilbake til hytta i Nordmarka for å skrive fram tenåringen hun en gang var, og kanskje ennå har i seg, og livet på Tåsen på 1970-tallet. I fortellingen om Den yngre kvinnen (Emma Bones) er Svendsen både forteller i form av Den eldre kvinnen og Den yngre kvinnens mor. Selv om det ikke finnes noe ytre som skiller Den eldre kvinnen fra moren høres det mer forvirrende ut enn det oppleves. Det er først og fremst humør og situasjon som skiller karakterene, og av og til glir Den eldre kvinnen gradvis over til å bli moren. Luskende i bakgrunnen figurerer faren, gestaltet av Andreas Stoltenberg Granerud. Han er den typiske fraværende 70-tallspappaen som leser avisa og ellers sier lite. Men han vokter over mora med haukeblikk og smetter av og til inn med et lite: «la nå jenta være i fred». Granerud spiller også Den unge kvinnens mopedkjørende flamme: Finn Lykke. I motsetning til Svendsen, har Granerud ulike kostymer og kroppsspråk for å skille mellom de to typene. Det er et interessant grep at Svendsen både spiller Den eldre kvinnen og moren. Kanskje vil forestillingen si noe om hvordan «slekt skal følge slekters gang» som det synges om i åpningen eller om hvordan vi gjentar våre foreldre og tidligere generasjoners konflikter og løsrivelser.

Det eldre perspektivet

Svendsens tilstedeværelse på scenen enten som moren eller Den eldre kvinnen gjør at det voksne blikket hele tiden våker over Den yngre kvinnen. Når hun drar på fest for første gang, blir hun iakttatt av Den eldre kvinnen som vugger til musikken og skåler med et glass hvitvin. Scenen blir et typisk hyggelig øyeblikk hvor den eldre mimrer tilbake på sin klumsete tenåringsoppførsel. Samtidig opplever jeg at den eldre kvinnen iakttar Den yngre på en måte som gjør at Den yngre ikke helt får slippe til. Da blir forestillingen mer sentimental og distansert enn den kanskje hadde trengt å være. Jeg blir skuffet over ikke å få det ungdommelige livsalvoret som Hjorth er så god til å skildre. I romanen opplever jeg at historien til den unge kvinnen vokser fram gjennom den eldre. Hun skrives fram og får tale. Jeg kjente den yngre jentas håp og skuffelser og hadde håpet at dette skulle få bli med opp til scenen. I stedet opplever jeg at det er den voksnes erfarne blikk som spiller hovedrollen. Møtene med Finn Lykke understreker dette blikket på Den yngre kvinnen. Den eldre kvinnen forteller om hvordan Finn Lykke kliner med tunga mens vi i publikum ser at det først og fremst er to gapende, uerfarne munner som møtes. Det komiske og distanserte kommer i forgrunnen mens Den yngre kvinnens erfaring kommer mer i bakgrunnen som noe stilisert. Jeg sitter altså med Den eldre kvinnens følelser, ikke den yngre, og i flere av scenene ville kanskje det yngre perspektivet vært like så interessant, særlig fordi det er minnene fra ungdommen som driver historien framover. Det finnes et ekko av moren i Den eldre kvinnen. Kanskje bidrar det til at hun ikke kommer i direkte kontakt med Den yngre kvinnens umiddelbare begjær og alvor som det legges opp til når hun kjenner seg igjen i den unge jenta på julekonserten: Hun har ikke glemt eller godtatt de voksnes «vold» over den hjelpeløse unge jenta. Den eldre kvinnen utforsker og utfordrer hvordan moren har behandlet henne i boka, men siden de her gestaltes av samme person, er det som om forståelsen finnes allerede fra start.

Nostalgisk og konservativt

Det er mye nostalgi og ømhet i forestillingen, og jeg savner mer råskap og mostand. Foruten grepet med de doble karakterene er formspråket relativt konservativt. Lydbildet (Mathis Dikkanen) er nesten konstant til stede, av og til som rom-henvisninger, men oftest som en rettesnor som forteller publikum hva de skal føle. For eksempel rumler lyden faretruende en av de få gangene faren har replikker og trer lenger fram på scenen. Jeg opplever lyden som tidvis insisterende og lurer på om den forsøker å fylle scenerommet som ofte oppleves litt for stort og tomt. I en dansescene forsøker Bones å ta i bruk større deler av rommet. Det er fint å se et brudd i den ellers tekstdrevne forestillingen. Jeg synes dansen får formidlet en åpenhet og frihet som ikke kommer fram i replikkene. Her ligger det også en mulighet til å utbrodere og leke enda mer med hvem Den yngre jenta er. Skuespillerne gjør gjennomgående en god jobb med å formidle teksten. Svendsen er en stødig forteller med god rytme og fine temposkift. Det er enkelt å følge teksten og forstå hvilke følelser hun ønsker å formidle. Bones og Granerud er også tydelige i formidlingen og gestalter sine roller med sjarme og humor. Det kunne likevel vært plass til noen flere nyanser sånn at det forferdelige får større rom til å eskalere. Nå taper de avgjørende øyeblikkene seg først i komikk, og deretter i et alvor som bikker over til det melodramatiske. Et av disse øyeblikkene er farens fyllekule og påfølgende uttalelse «det er ikke lett å være menneske». Den yngre kvinnen blir avvist av mora, og Den eldre kvinnen forteller alvorstungt om øyeblikket som lammet henne av smerte. Men på scenen fremstår det mest latterlig at faren snubler inn på scenen. Jeg tror dette har med regi å gjøre, men også med at Den yngre jentas relasjon til både moren og faren ikke har fått plass til å utvikle seg. Bildet av faren er ikke bygget opp nok til at replikken får noe å bryte med, og morens hysteri har vært til stede under hele forestillingen. Gjentakelsen er først og fremst en historie om Den eldre kvinnen og hennes tilbakeskuende perspektiv. Derfor gir det god mening at det er Svendsen og ikke Bones som har vært med på dramatiseringen. Selv om skuespillerne er flinke formidlere, savner jeg Hjorths evne til å ta ungdom alvorlig og være i de store følelsene og opplevelsene. På scenen blir ungdommen i større grad filtrert gjennom den voksnes blikk som tidvis er medfølende, tidvis latterliggjørende, men sjelden søkende.