S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Hilde Halvorsrød – 26. juni 2018

Norge – et operaland!

Tryllefløyten, Opera Østfold, 2017, foto: Stein Johnsen.


Publisert
26. juni 2018
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kommentar Musikk Opera

Byggingen av det nye operahuset og den statlige satsningen på distrikts- og regionopera ble besluttet i juni 1999, i stortingsvedtakene 511 og 512:

Vedtak 511: Det bygges et nytt operahus med lokalisering i Bjørvika. Operahusprosjektet gjennomføres uavhengig av den videre vei- og byutvikling og med basis i en særskilt reguleringsplan

Vedtak 512: Det utvikles en modell for opera- og ballettformidling i Norge innen ferdigstillelsen av det nye operahuset.

Med støtte fra Norsk kritikerlag og Fritt Ord har Hilde Halvorsrød sett forestillinger ved samtlige ti distrikts- og regionoperaer.

Regionopera Nordnorsk opera og symfoniorkester (NOSO), avd. Bodø: Ariadne auf Naxos, 17. mars 2017

Bergen Nasjonale Opera: Il turco in Italia, 31. mars 2017

Kilden Opera: Kveiteprinsen, 7. juni 2017

Trondheim symfoniorkester (TSO) musikkteater: La Traviata, 8. mars 2018

Distriktsopera Operaen i Kristiansund: Perlefiskerne, 17. februar 2017

Opera Østfold: Tryllefløyten, 14. juni 2017

OscarsborgOperaen: Carmina Burana, 11. august 2017

Opera Nordfjord: Sildagapet, 4. oktober 2017

Ringsakeroperaen: Dido og Aeneas/Cavalleria Rusticana, 15. november 2017

Opera Trøndelag: Tryllefløyten, 19. april 2018


Del artikkel
https://scenekunst.no/artikler/norge-et-operaland
Facebook

Statlig satsning på opera begrenser seg ikke til Nasjonaloperaens virksomhet i Oslo. Ti såkalte distrikts- og regionoperaer får bevilgninger over statsbudsjettet, og så vidt jeg kan bedømme, er satsningen verdt hver eneste krone.

I år feirer operabygget i Bjørvika tiårsjubileum, og selv om både beslutnings- og byggeprosessen var kontroversiell og tornefull, er det nå liten tvil om at et storslagent operahus med internasjonal standard har lagt til rette for en markant hevning av både ambisjoner og nivå for norsk opera. Signalbygget i hovedstaden er et konkret og synlig symbol på den statlige satsningen, men mindre kjent er det kanskje at vedtaket om byggingen førte med seg en parallell satsning på opera i resten av landet. Til sammen ti institusjoner får støtte gjennom denne ordningen, og av disse er fire såkalte regionoperaer og de andre seks er distriktsoperaer (se faktaboks).

I rapporten Operasjon operanasjon fra mars 2016 er satsningen evaluert av Telemarksforsking på oppdrag fra Kulturdepartementet (KUD). Rapporten gir en grundig oversikt over de ulike institusjonene, hvordan de fungerer og hvilken posisjon de har i lokalsamfunnet, men har etter min mening noen problematiske sider. Den første må KUD ta på egen kappe: Selv om vurderingen av operaforetakenes “kunstnerisk kvalitet” inngår eksplisitt i mandatet, har de gitt forskergruppen så knapp tidsramme at de faktisk ikke fikk sett operaforestillinger ved brorparten av operaene. Den andre gjelder sammensetningen av forskergruppen: Ingen av dem har musikk og/eller opera som fagfelt. Rapporten fikk kritikk fra Norsk teater- og orkesterforening (NTO) for den manglende musikkfaglige forankringen, og for å vurdere det kunstneriske nivået etter utydelige kvalitetskriterier.

Jeg ville derfor oppleve resultatene av satsningen med egne øyne og ører, og i perioden februar 2017 til april 2018 har jeg sett operaforestillinger i Kristiansund, Bodø, Bergen, Kristiansand, Halden, Drøbaksundet, Brumunddal, Nordfjordeid, Trondheim og Stjørdal. Reisene er gjennomført med reisestøtte fra Norsk kritikerlag og Fritt Ord, og jeg skrev kritikker fra alle forestillingene. Jeg kommenterte rapporten og diskuterte kvalitetsbegrepene etter de tre første reisene, med etterfølgende tilsvar fra Telemarksforskings forskergruppe. I denne omgang forsøker jeg å oppsummere opplevelsene fra ti reiser i opera-Norge, og å si noe om hvordan jeg mener det står til med nivået på norsk opera utenfor huset i Bjørvika.

Profesjonelle regionoperaer Ifølge stortingsmelding nr. 32 2007-2008, Bak kulissene, er hovedforskjellen mellom distrikts- og regionoperaene at sistnevnte søker å være profesjonelle i alle ledd, med mulig unntak av kor, mens distriktsoperaene i større grad belager seg på samarbeid mellom profesjonelle og amatører, og lokale frivillige. I tillegg er alle regionoperaene tilknyttet et profesjonelt symfoniorkester. Det er også forskjeller mellom regionoperaene, og spesielt Bergen Nasjonale Opera står i en særstilling. De satser på en internasjonal profil og må kunne sies å være den mest gjennomprofesjonaliserte av regionoperaene. Disse forskjellene gir selvsagt ulike forutsetninger som må tas hensyn til når man skriver kritikker, men kan også gi uventede utslag: Når jeg ser tilbake på alle kritikkene jeg har skrevet, viser det seg at ingen av de kunstneriske høydepunktene er å finne blant regionoperaforestillingene.

Il turco in Italia ved Bergen Nasjonale Opera var til fingerspissene gjennomført og håndverksmessig upåklagelig i alle ledd, men hadde en overfladisk og lite engasjerende regi. Ariadne auf Naxos ved Nordnorsk opera og symfoniorkester (NOSO), avdeling Bodø, holdt også teknisk sett høyt nivå, med Lise Davidsen som et fabelaktig og bærende element, men her var regien nokså rotete og påklistret. Trondheim symfoniorkesters opera, TSO musikkteater, gjenoppsatte en litt intetsigende innleid produksjon av La Traviata, der koret og solistensemblet, med unntak av en hovedrolleinnehaver som ikke var helt på topp, holdt det hele sammen. Ved Kilden Opera i Kristiansand var Kveiteprinsen den eneste satsningen på hovedscenen i tidsrommet jeg så forestillinger, en omskrevet og oppskalert komiforestilling opprinnelig oppført på stand-up-klubben Latter i Oslo. Jeg har vanskelig for å kalle den en opera og ta den med i sammenligningsgrunnlaget, der den vaker i et grenseland mellom revy, komishow og musikal, med popete crossover-musikk og mygg-mikrofoner. På tross av tre fantastiske rolleprestasjoner var Kveiteprinsen ofte hakket for platt til å være virkelig morsom.

Il turco in Italia, Bergen nasjonale opera 2017, foto av Magnus Skrede.

Mestere i skreddersøm Deriblant var det flere helt store opplevelser i vente ved noen av distriktsoperaene. Felles for distriktsoperaene er at de kunstneriske teamene og solistensemblene for det meste er profesjonelle, og ofte tilreisende, mens man er avhengig av et stort maskineri av frivillige for å fylle de øvrige funksjonene. Ulike lag og foreninger bidrar med alt fra garderobevakt til cafédrift og organisering av parkering, og ofte samarbeider produksjonene med lokale videregående skoler om kulisser, kostymer og statistroller. Det arbeides flere steder med talentutvikling, enten gjennom egne programmer eller samarbeid med kulturskolene.

Opera Østfolds Tryllefløyten fremstår som det klare høydepunktet blant de ti forestillingene. Produksjonsteamet har virkelig greid å skreddersy oppsetningen til de begrensingene og ressursene de har til rådighet. De visuelt spektakulære omgivelsene på Fredriksten festning i Halden ble utnyttet til fulle, samtidig som de overvant nesten umulige lydforhold og fikk til et sømløst samspill mellom profesjonelle, frivillige og en rekke medvirkende barn. Den andre operaen med utendørsarena, OscarsborgOperaen, som holder til på Oscarsborg festning like utenfor Drøbak, traff ikke like godt med sin Carmina Burana. Visuelt sett var den også vellykket, med akrobater og dansere på borgmuren og gjennomkomponert fargespill i kostymer og lyssetting, men helhetsinntrykket bar likevel preg av en del plumpe regipoenger og et kor som ikke var helt i slaget.

Hele fire av de totalt seks distriktsopera-forestillingene jeg så hadde samme regiteam, regissør Ronald Rørvik og regiassistent og koreograf Toni Herlofson. På sitt beste er de noen mestre i å balansere den enkelte distriktsoperas styrker og svakheter, som i Perlefiskerne ved Operaen i Kristiansund, der et litt sårbart kor og orkester ble kompensert for ved å gi koret en ganske fysisk rolle, skrive dansere inn i handlingen, og ved å legge vekt på enhetlig og forseggjort lyssetting, scenografi og kostymedesign. Også i den nyskrevne Sildagapet ved Opera Nordfjord greide de å flette inn unge lokale dansere og lage gode ensemblescener der profesjonelle og frivillige trekker hverandre opp, selv om det kanskje var litt for mange elementer i spill iblant. I Opera Trøndelags utgave av Tryllefløyten gikk det imidlertid litt over stokk og stein, og en i utgangspunktet snedig regi-idé, der flere metalag skulle være i spill samtidig, ble hakket for kaotisk. Et høydepunkt både blant Rørvik/Herlofsons forestillinger og alle oppsetningene generelt, var andre halvdel av dobbeltforestillingen Dido og Aeneas/Cavalleria Rusticana ved Ringsakeroperaen. Regi, koreografi og scenografi fremsto svært gjennomarbeidet og samkjørt, og understøttet et knallsterkt kor og strålende hovedrolleinnehavere.

Perlefiskerne, Operaen i Kristiansund, 2017, foto av Per Kristian Leikanger.

Solist-søylene I tillegg til tilpasset regi, fremstår de innleide sangsolistene som en viktig bærebjelke i samtlige produksjoner. Det er flere gjengangere, blant annet har Camilla Stenhoff Vist og Kristian Krokslett sunget i tre av oppsetningene. Sangere tilknyttet Nasjonaloperaen er også ofte innom, som Vigdis Unsgård, Marius Roth Christensen og Caroline Wettergreen, og kvaliteten på solistensemblene er gjennomgående svært høy. Denne kjernen av profesjonalitet fremstår som helt avgjørende for distriktsoperaens unike blanding av ferdigheter og nivåer, og legger til rette for at sangere i etableringsfasen også kan få prøve seg i mindre roller.

Høy nasjonal standard Selv om få av anmeldelsene mine er udelt panegyriske, er helhetsinntrykket likevel at kvaliteten på norsk distrikts- og regionopera jevnt over er imponerende høy. Mine kritikkpunkter dreier seg som oftest om kunstneriske valg og idéer jeg personlig ikke synes fungerer, og kun unntaksvis produksjonstekniske eller håndverksmessige faktorer som ikke holder mål. Ved noen institusjoner trengs riktignok økt rekruttering og styrking av kor og orkester, mens mange steder er de lokale frivillige kreftene på profesjonelt nivå. Jeg kan ikke skjønne annet enn at den statlige satsningen på distrikts- og regionoperaene har nådd sitt mål om “høy kunstnerisk kvalitet”, og i så måte må sies å være verdt hver krone.

Til slutt kommer et reisetips. Det skal sies at denne “operakritikk-turnéen” har hatt en dimensjon av geografisk dannelsesreise. Jeg har vært forholdsvis lite rundt i Norge, og ikke uten en viss skamfølelse må jeg innrømme at jeg besøkte hele syv av de ti stedene for første gang (jeg sier ikke hvilke!). Hvis det er noen der ute med ønsker om å tette tilsvarende hull i egen reiserute, anbefaler jeg sterkt å legge opp reisen etter distrikts- og regionoperaenes spilleplan. Og hvis du allerede har vært på hver knaus og odde i landet, er det gode sjanser for at en distrikts- eller regionoperaforestilling alene vil være verdt turen.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, PAHN, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no