No pain, no gain

Platon skrev at overflaten utfører en nødvendig funksjon ved å skjule livets skjørhet for oss. Jeg tenker på det mens jeg ser Jonas Ørens Kalokagathia på Dansens Hus. Fra utsiden er det noe både forførende og avskyelig ved arbeidet til Øren, og det er noen av hans interesser som åpenbart overlapper med mine. Som ham har også jeg vært tiltrukket av overflater og kunstnere som arbeider med det, men felles for de kunstnerne jeg beundrer er at de bruker overflaten som en folie for sin egen kunst slik at arbeidet ikke kun blir til en overflate. Det kan komme frem som at overflaten egentlig ikke dekker noe, men heller blottlegger, som når vann får mønstrene på en stein til å fremstå tydeligere. Overflaten kan avdekke mønstre som går på tvers av samfunn, klasse, historie, etnisitet og livsstil.

Raske skift

Fem utøvere står kledd i enkle grå kjoler foran et forheng og poserer. De bøyer knærne, knytter neven som frihetsgudinnen eller vinker mot publikum. Noen ganger hører vi Maya Vik synge tittelen Kalokagathia, et gammelt gresk uttrykk fra Aristoteles som beskriver sammenhengen mellom moralsk storhet og et vakkert utseende. Danserne forsvinner ut én etter én, og vi kan se gjennom forhenget at de skifter før de kommer tilbake kledd i skulpturelle kjoler og fortsetter poseringen. De minner om en blanding av statuer fra antikken og nåtidens popstjerner og går en catwalk på en måte som fører tankene mot Trajal Harrells koreografier. Men der Harrell dissekerer catwalken og transformerer den til en tidvis koreografisk genistrek, blir ikke Øren og utøverne lenge nok i materialet til at en transformasjon kan skje. Dette er muligens med fullt overlegg, men ganske raskt kjennes materialet som tomme sekvenser satt i en tilfeldig rekkefølge. Alle sekvenser blir forlatt før de rekker å bli noe mer, og dermed ender de opp med å bli tomme forslag istedenfor bilder som potensielt kunne ha produsert mening. Forhenget faller ned, og et stort draperi signert AK Thorbjørnsen blir synlig før utøverne krydrer forestillingen med popnumre som Sext me Intellectually, Mimesis og Mirage et Moi, sanger som Øren også har gitt ut som et minialbum på Spotify. Materialet virker stivt, koreografert og samtidig slapt, kanskje kunne det trådt frem som et slags umulighetsprosjekt hvor koreografien etter hvert kollapset og noe annet kom til syne, men det skjer ikke. Flere ganger hører og ser jeg danserne telle, noe som mest sannsynlig er med overlegg, men fordi det er så få sprekker hvor noe annet trer frem, virker det ikke som en tenkt kritikk, og utøverne blir dermed til glatte og tomme hylstre. Jeg lurer på hva som hadde skjedd om de ulike utøvernes bakgrunner og erfaringer hadde fått fylle mer eller fått ta større plass i arbeidet. På promobildet, som for øvrig ligner coveret til et magasin, fremstår de som fem individer, men på scenen virker det underordnet hvem de er.

Klassisisme og hyperpop

Musikken, som er produsert og komponert av Mats Høstaker, Maya Vik og Jonas Øren, høres ut som noe jeg har hørt mange versjoner av før. Det er meningen, og det synges blant annet om det i et av numrene. Det er sukkersøt pop med referanser til hyperpop, et fenomen som oppsto med kollektivet PC Music rundt 2012 og mer melodiøse partier. På scenen danser utøverne tik tok-aktige koreografier samtidig som de synger, og istedenfor å bruke disse tekstene til å bygge ut universet høres det ut som deler av en prosjektbeskrivelse. Dette er nok også en gjennomtenkt del av et nyliberalt og glossy univers, og jeg tenker på designeren Beate Karlsson som de siste årene har hatt stor suksess med å vise frem feil og leke med klisjeer som at modeller faller på catwalken eller mister skjørtet sitt mens de går. Hennes kritikk av en industri som er besatt av skjønnhet kjennes både performativt mer interessant og saftigere enn hva Øren forsøker på, og kanskje henger det sammen med at jeg ikke opplever at Øren utfordrer skjønnhetsidealet han har satt opp eller balanserer det opp mot noe annet. Kostymene er designet av AK. Thorbjørnsen. Jeg liker hennes arbeider godt, hun er kjent for sine powersuits som kan minne om Margiela fra tidlig 90-tall, men med en mer feminin signatur. I mange år var hun en av Norges mest interessante klesdesignere før hun gikk over til å arbeide mer abstrakt og inn mot visuell kunst, men hun har aldri tidligere jobbet med scenekunst. I Kalokagathia arbeider hun skulpturelt, blant annet med det store draperiet som henger fra taket. I en sekvens kler utøverne seg opp i draperiet så de ligner statuer før de drar det utover, så hele rommet forandrer seg. Her er det anslag til noe fint. Kropp og stoff glir inn i hverandre, og det er noe storslått over det, men også her forlates materialet for raskt til at det kan oppnå den virtuositeten som draperiet bygger opp. Thorbjørnsens kostymer er av høy kvalitet og langt over hva som er normalen i en danseforestilling, men dette samarbeidet kunne tatt mer plass. I programteksten står det at forestillingen er en miks av motevisning, galleri og prisutdeling, men ingen av delene formidles som noe mer enn en veldig bokstavelig fortolkning av formatene. 

Out-camp meg

Kostymene, rommet og koreografien har klare referanser til klassisismen, den greske dansen var nesten alltid mimetisk og ofte knyttet til ordene gjennom et sett av øyeblikk og symbolske gester. Dette kan man spore i noe av Ørens materiale for eksempel når de danser og synger i tik tok-stil eller gjør overdrevne gester og poseringer på en måte som kanskje kan være vårt århundres kordax, bevegelser som ble ansett som komediens dans og ofte besto av tullete og overdrevne bevegelser og kunne signalisere seier, dyr, eller være mer knyttet til det rituelle. Det er åpenbart at Øren har gjort et stykke arbeid her, men denne leken med historiske referanser kunne tredd enda tydeligere frem og blandet seg med vår samtid.  Jeg vet ikke om det er noe jeg feilleser eller misforstår med Kalokagathia, men det er som om prosjektet kun ender opp med å resirkulere koreografier og former vi kjenner, noe som gjør det ganske fantasiløst og tømt for mening. Jeg leser det som at Øren forsøker å kritisere nyliberale markedsverdier og vise en estetikk uten innhold, men fordi forestillingen aldri gjør noe annet enn å reprodusere, virker materialet bare underutviklet og uten en koreografisk vilje. Der kunstnere som Harrell eller Ann Sofie Back transformerer og skaper sprekker i den tilsynelatende perfekte overflaten, blir Kalokagathiaen illustrasjon av en estetikk og et ideal som er helt tydelig for alle som ser på. Susan Sontag skrev at om du sier noe er camp, er det ikke camp, og det er kanskje noe i det, eller forsøker Øren å out-campe meg? Danserne fortsetter å posere, denne gangen på en liten opphøyd scene bak i rommet, de slenger med håret, kysser mot publikum, og selv applausen er koreografert og veldig lang. Jonas Ørens Kalokagathia ser både dyr og glossy ut og virker til å ha storhetsvanviddet til en popstjerne eller en koreograf som for eksempel Florentina Holzinger. Jeg applauderer motet, men skal man fylle en hovedscene, må det finnes mer enn et ønske om å være Taylor Swift på stadionturné. Selv om jeg forstår at Ørens interesser ligger i heltedyrkelsen som startet i klassisismen blir det for enkelt. Skal prosjektet lykkes må han grave dypere, så det ser ut som han har utforsket noe. Det storslagne, det skjønne og det overfladiske må også flippes så vi ser kritikken og kanskje til og med litt smerte.