Mot til å sikte lavt

Forrige gang jeg så en oppsetning med Christina Lindgrens kompani Babyopera, hadde jeg med meg en fire måneder gammel baby. Både babyen og jeg var fra oss av begeistring over Orfeus’ trøst. Derfor er forventningene høye når jeg kan ta med det nå seks år gamle barnet på Kloden teater for å se Griffebo, kompaniets første forestilling for målgruppen 3–6 år.

Hundre prosent griff

Griffebo handler, som navnet antyder, om griffer, fabeldyret som er halvt løve og halvt ørn. En utøver (Arturo Tovar Lopez) møter oss i foajeen før forestillingen og forteller oss hva griffer er, og at det ligger to stykker og sover inne i salen. Vi hører også tydelige snorkelyder der innefra. Arturo lurer på om vi vil være med inn, men først må han selv bli en griff og slutte å snakke menneskespråk, forklarer han, før han tar på seg siste del av kostymet mens vi ser på. Det består av grovt, frynsete stoff i gult og grått, svartglinsende leggbeskyttere, lang hale og store vinger. Deretter begynner han å lage griffelyder mens han vinker oss etter seg.

Når vi kommer inn i salen, ligger de to andre griffene (Martijn Joling og Amadea Reksterberg) kveilet rundt en slags lav plattform midt på scenegulvet. Den ser ut til å bestå av stoffremser i samme farger og stoff som kostymene, sirlig dandert rundt en gylden, sirkelformet plate. Publikum blir plassert på lave benker og puter på gulvet langs to av veggene. Fra taket henger det en mengde rislamper i ulike høyder og av ulik størrelse, og de lyser i mange forskjellige farger. Snart får vi se griffene langsomt våkne, spise, drikke og interagere med hverandre, alt på utstuderte, presumtivt griffete måter. Det er ingen talt dialog og ikke noe narrativ. Griffene danser, leker og etterligner hverandres bevegelser.

Dramaturgisk bølgedal

Denne fantasifulle og dedikerte eksperimenteringen med hvordan griffer oppfører seg, fanger oppmerksomheten lenge, og det bygges opp en spenning ettersom bevegelsene blir større og lydene høyere. Den topper seg når griffene begynner å fly. Men så er det som om bevegelsesleken begynner å gå litt på tomgang. Istedenfor at toppunktet blir avløst av et brudd eller en endring, flater kurven bare ut igjen, og det skjer heller mer av det samme.

Etter at det har gått akkurat litt for lang tid, hender det endelig noe nytt: Griffene løfter opp den skinnende platen midt i stoffhaugen, og det viser seg at den er en slags uro. Under platen henger lange, gule stoffremser og flere vindspill, som klinger svakt mot hverandre. Klangen blander seg med tilsvarende lyder fra høyttaleranlegget, slik at hele rommet omsluttes av mild klunking. Den ene griffen (Reksterberg) begynner å synge, på snutter av en språkløs melodi. Griffene bærer platen mellom seg, høyt over bakken, og de går langsomt på hver sin side av publikumsbenkene, slik at tøyremsene og klokkene passerer rett over hodene våre.

Stoffremsene som ligger i haugen på midten, viser seg etter hvert å være haler og vinger i mindre størrelse. Ved hjelp av gester og håndbevegelser inviteres barna til å kle seg ut som griffer de også. Når alle som vil og tør har fått hale og vinger på plass, gjentar utøverne noen av bevegelsene fra tidligere, og de oppfordrer med blikk og mimikk barna til å bli med. Deretter forsøker utøverne å få publikum med på å lage en lang kjede der alle holder hverandre i halen. Til slutt skal uroen med vindspillene bæres igjen, og barna får holde i hver sin gule strimmel.

Medskapingskaos

Det å ha med en interaktiv del, som i tillegg innebærer å kle seg ut, tror jeg egentlig er en veldig god idé. Den virket dog ikke helt ferdig gjennomtenkt. For det første var barnas hender opptatt med å være tredd gjennom noen hemper ytterst på vingene, slik at det å få tak i halen til den som gikk foran, og etter hvert en stoffstrimmel, for mange var lettere sagt enn gjort. 

For det andre er det som regel en god del barn i denne målgruppen som ikke tør eller vil delta uten foreldrene. Og selv om foresatte var uttalt velkomne til å være med, var ikke rammene for deltakelsen gjort tydelige nok. Barn som ikke turte, eller turte litt til og fra, ble gjennom hele seansen lokket, leid og forsøksvis overtalt av ivrige foreldre som ikke tok et nei for et nei. Mange av dem prøvde å gå foran med et godt eksempel – men det var ikke så lett med altfor små griffekostymer på halv tolv eller i ledige hender.

Sett fra sidelinjen førte dette til full visuell kollaps – den ordløse, dansende flyten utøverne la opp til, ble brutt opp av et kaos av armer, bein og vinger og barn som ikke visste helt hvor de hadde lyst til å gjøre av seg. I tillegg var det ikke så lett for de barna som faktisk var «helt med» å se griffene ordentlig og få plass til å følge dem, blant alle de andre kroppene i voksenstørrelse.

Jeg tror mye kunne vært løst med en tydeligere oppfordring til at foreldrene kunne delta på lik linje med barna, ikke bare som en slags støttehjul litt bak og på siden. Et annet alternativ kunne vært å ha flere måter å delta på, for eksempel at de som ikke ville komme inn på scenen og/eller ha på kostyme, kunne stå på sidelinjen og gjøre bevegelsene der.

Nesten nok

Det er i grunnen litt overraskende at produksjonen ikke har tatt høyde for dette, ettersom de hadde unngått en annen vanlig feilvurdering i forestillinger for denne aldersgruppen: Istedenfor å legge opp til at barna skal sitte på puter alene nærmest scenen, med foreldrene på stoler langt unna, hadde de her satt «foreldrebenkene» rett bak gulvputene.

Det kan virke som det kunstneriske laget både har overvurdert og undervurdert målgruppen. I utgangspunktet er det noe befriende ved en produksjon som sikter såpass «lavt» – det vil si å bruke en så enkel idé og så få virkemidler, gå inn for dem med hud og hår og stole på at det er nok. For det er det – nesten. Griffenes ordløse verden, uten påklistrede budskap eller pedagogisk handling, er vel verdt å utforske. Samtidig hadde nok både dramaturgien og aldersgruppen tålt et større dramatisk spenn.