Mord over Skagerrak

Krim er en av vår tids mest populære sjangere. Ifølge Forleggerforeningens bransjestatistikk var omkring hver fjerde norske voksenbok solgt i 2022 i sjangeren krim og spenning. Selv barnebøker synes jeg uavlatelig skal inneholde et mysterium og tilhørende detektiver. I tillegg kommer selvfølgelig krim som tv-sjanger, og de siste årene har også true crime tatt stadig større markedsandeler. Når Riksteatret, i samarbeid med Nye Hjorten Teater i Trondheim og Nationaltheatret, lager kriminalmusikal med tittelen Detektimen, tar de del i denne tidsånden. Siden forestillingen utspiller seg på 1980-tallet, har teatret i markedsføringen fokusert mye på nostalgien for lineær tv og fredagskvelder med familien. Men mens jeg ser forestillingen tenker jeg allikevel at denne forestillingen ikke bare handler om krimseing for 30-40 år siden, men om at norsk publikum fremdeles setter pris på et mysterium der de selv kan være med å gjette seg frem til gjerningspersonen.

Mordmysteriet Forestillingen utspiller seg på Kielfergen M/S Kronprins Harald på seilas fra Oslo til Kiel. Den berømte tyske politietterforskeren Stephan Reckyll (Øystein Røger) er på vei hjem etter et besøk på Horst Tapperts hytte i Norge. I bunn av båten ligger den glamorøse nattklubben Unter den Welle der man bare slipper inn hvis man er rik, berømt eller «drop dead gorgeous». Nattklubbens stjerne Nora der Liebe (Silje Lundblad) skal øve inn et nytt nummer til kveldens show når hun plutselig faller død om av cyanidforgiftning. Jeg skal ikke avsløre noe mer enn det, for når teatret etterligner tv, så må teaterkritikken etterligne tv-kritikken, men det som følger er en gjennomført oppskriftsmessig og tidvis fornøyelig etterforskning og løsning.

Det er nemlig veldig mye som sitter i denne forestillingen. I de tidligere forestillingene jeg har sett av duoen Mads Bones og Kyrre Havdal, har jeg opplevd vitsene som påklistret, dramaturgien som ufokusert og referansene som sprikende og for mange. I Detektimen er det derimot sylstramt. Det er noen vitser om transpersoner som føles mest som et forsøk på kulturkrigsaktualitet, og første akt er bedre enn andre når det gjelder fokus og historiefortelling, men alt i alt er det en forestilling som vet hvor og hva den vil. Her ser jeg ikke bort fra at det er drept noen darlings underveis, men det er i så fall gjort med rette. Jeg er også imponert over musikknumrene og hvordan de brukes dramaturgisk. Det vises sjangerforståelse både når det gjelder krim og musikal samtidig som det legges inn referanser til tidskoloritt uten at det føles for smart, påtatt eller sentimentalt. At denne forestillingens tredje opphavsperson Olve Løseth har fått rollen som en skipslos som geleider publikum gjennom fortellingen, er et godt grep som hjelper til med å holde dramaturgien stram.

Skuespillerne er en annen grunn til at forestillingen lykkes på de viktigste punktene. I informasjonsmateriellet står det at forestillingen er laget etter en idé av Øystein Røger, og det er som man kan merke at dette er et prosjekt han bryr seg om. Det siste jeg så ham gjøre var monologen Hvis dette er et menneske av Primo Levi om Levis opplevelser i Auschwitz på Torshovteatret. Dette skuespillerfaglige spennet imponerer meg. I rollen som etterforsker Reckyll viser Røger, sammen med Marit Adeleide Andreassen som kapteinen, at de gamle fortsatt er eldst. Både i dans og sang viser de presisjon, og jeg setter pris på at forestillingen har valgt å fremheve musikalformen som teater der skuespillerne kan boltre seg som skuespillere uten å ha virtuos sang som sitt hovedinstrument. Det støtter opp under det teatrale uttrykket og leken med sjangere.

Tiden og stedet Min hovedinnvending mot forestilling er at den, til tross for at den får til mye når det gjelder å skape show og leke med en sjanger, i andre akt stopper litt opp og dreier i for stor grad rundt de samme elementene fremfor å fortsette utforskningen. Det bidrar til at jeg opplever forestillingen som litt klaustrofobisk. Katja Ebbels scenografi viser gjennomgående bare nattklubben. Det er noen trapper opp til en liten scene, og på siden er det en bandrigg. Alt er holdt i blått og lilla og glinsende stoffer, sikkert for å gi assosiasjoner både til 80-tallsglam og maritimt interiør. Mye av det visuelle uttrykket utgjøres av Clement Irbils lysdesign, og det er tidvis like heftig som i hvilken som helst Eurovision-finale, men blir etter hvert litt for intenst. Scenografi og lys skaper sammen et effektivt scenerom der det er enkelt for handlingen å utspille seg og for skuespillerne å utfolde seg, men det blir litt trangt.

Ett av denne formens viktigste grep er å gjøre tilfanget av mistenkte begrenset. Her blir det fort klart den skyldige må befinne seg blant de som jobber på nattklubben. Det passer også teaterformen som raskt får form av et slags enhetlig kammerdrama der intrigene utspiller seg blant gjengen på nattklubben og kapteinen (Marit Adeleide Andreassen). Det gjør det mulig å skape en stramt dramaturgisk verk som holder seg til saken, men fordi resten av båten ikke involveres, blir det litt dobbelt innestengt. Jeg skulle gjerne sett at selve båten og det å være om bord på en ferge ble utforsket litt mer. Som i Agatha Christies Mord på Orientekspressen der morderen må befinne seg på toget, må vedkommende her nødvendigvis være om bord i båten. Når vi ikke blir kjent med noen av de øvrige passasjerene enn etterforsker Reckyll, får ikke fartøyet i seg selv noen stor plass. Det brukes ikke som et sentralt premiss at alle sammen er på vei et sted. Siden alle de mistenkte er tilknyttet nattklubben, kunne åstedet like gjerne vært på land. At etterforskningen også nødvendigvis er begrenset i tid fordi de befinner seg på en båt er også en ubrukt mulighet, og mot slutten blir jeg litt forvirret av om det er dag eller natt. Samtidig erkjenner jeg at det lett å bli døgnvill på Kielfergen.

Da jeg anmeldte Bones og Havdal sin forestilling En julenattsdrøm på Nationaltheatret, kritiserte jeg dem for å misbruke en mulighet til å skape ordentlig folketeater. I Detektimen går de inn i en populær sjanger som gir dem muligheten til å leke med allmenne kulturelle referanser samtidig som de gjør det på teaterformens premisser og utforsker hva teatret kan ta med seg inn i en sjanger det finnes stort folkelig engasjement for. Sjangermessig finnes det likheter med Riksteatrets familieoppsetning Operasjon Teater fra 2021, men jeg har aldri sett teater i denne sjangeren for et voksent publikum. At det derfor er et nyskapende folkelig teaterprosjekt skal de også ha honnør for.