Drukner i staffasje

Hovedscenen på Trøndelag Teater ser ut som den kunne vært en del av det gamle hotellet Astoria i Trondheim. Der innredet designeren Verner Panton restauranten med såpass mye fargerik vigør at servitørene skal ha kollidert med møblementet. På scenen er det bygget et åpent rom hvor bakveggen er dekket med et gjentagende, geometrisk mønster som slanger seg fra den ene sideveggen til den andre (Katja Ebbel). Fargene er i gull og pudderrosa, og gulvet er dekket av et loddent, rosa vegg til vegg-teppe.

Peter Shaffers skuespill Amadeus ble først satt opp som teaterforestilling i 1979 og ble for alvor kjent gjennom Miloš Formans film fra 1984. I regissør Mads Bones’ nye versjon er handlingen flyttet fra 1700-tallet til et musikkstudio i 1970-årene. Antonio Salieri (Øyvind ​​Brandtzæg), Wolfgang Amadeus Mozart (Emil Olafsson) og andre fornemme ved hoffet i Wien er blitt til rockere med pelsfrakker, slengbukser og glitterkjoler. I tillegg til diverse adel og Mozarts kone Constance (Natalie Bjerke Roland) er det også et band på scenen. De transformerer Mozarts og Salieris musikk til hardtslående progrock.

Nytt møter gammelt Kostymeansvarlig Christina Lovery har kledd opp Mozart i en turkis heldress i nervøs fløyel. Den er spekket med sølvglitter og har en utringning som når ned til navlen. Salieri er derimot nøkternt kledd med mørke jeans, svart pologenser og en halvlang, svart skinnfrakk. Kostymene mer enn antyder forskjellen mellom Mozarts og Salieris personligheter. Der hvor Mozart er hedonistisk og rølpete, med en påfallende svakhet for bæsjehumor, er Salieri tilbakeholden og dannet.

Kontrastene gjenspeiles også i musikken deres. I forestillingen blir Mozarts organiske komposisjoner kritisert for å ha for mange noter mens Salieris musikk er enklere og regelbunden. Sammenligningen er interessant i seg selv og kommer best fram i en tidlig scene hvor Mozart bryter opp Salieris monotone komposisjon og legger til både høyt og lavt mens den indignerte opphavsmannen hører på.​​ Senere er det vanskelig å få ordentlig inntrykk av Mozarts sjeldne talent, da progrocken og alle lagene av visuell glæm pakker hans og Salieris musikk inn i samme forpakning. Dette til tross for at både sangere og musikere fremstår teknisk flinke. For min del gjør rocke-vrien på Mozarts musikk at den blir for lite særegen. Fremfor å få inntrykk av noe genialt oppleves det mer som at jeg er på en hvilken som helst rockekonsert.

Fest og fyrverkeri Brandtzæg gjør en god figur som hovedpersonen Salieri som spises opp av sjalusi i møte med Mozart. Han henvender seg direkte til publikum, og vi får høre at han føler seg forrådt av Gud og at han planlegger å ødelegge Mozarts liv og karriere. Salieri er den eneste karakteren som fremstår med noe særlig dybde. Til tross for noen humoristiske innfall her og der, blir de andre i stor grad outrerte sjablonger som det er vanskelig å engasjere seg i. Scenografi og kostymer er også såpass ensidig ekstravagant at de ikke gir noe særlig rom for andre, mer nyanserte inntrykk. En motivasjon for å legge handlingen til 1970-tallet må være å kunne videreføre barokkens overdådighet til dette tiårets fargerike estetikk. Hvite bløtkakeparykker er byttet ut med store håroppsatser i neonfarger. Logikken er forståelig, om enn litt enkel, og jeg opplever ikke at grepet gagner forestillingen utover å kunne by på et visuelt fyrverkeri.

Det er åpenbart et overfladisk liv som skal formidles, og mange vil kunne kjenne igjen en utsvevende Mozart-skikkelse. Her er imidlertid det vulgære skrudd opp maksimalt. Mozarts ørten vitser om bæsj og sex understøttes av all verdens glitter og konfetti. De øvrige rockere og den moderniserte musikken blir ikke en tydelig nok motsats til rølpingen. Tvert imot er kostymet til en av sangerne i Tryllefløyten utstyrt med et gedigent sett penis og baller, som for å gni det inn. Dermed mistes noe av det som opprinnelig fremstår interessant ved Mozart, i alle fall i Formans film; nemlig kontrasten mellom hans umodne personlighet, omgivelsene og den ekstremt fintfølende musikkens hans. Med et overdrevent fokus på det ekstravagante og fjollete blir Trøndelag Teaters Amadeus platt i sammenligning.