Mesterlig drømmelandskap

Koreografien Hatched var først en selvbiografisk soloforestilling av Mamela Nyamza og hadde premiere i 2007. I den bearbeidet hun sorgen over sin mors død, inspirert av den døende svanen i balletten over alle balletter, Svanesjøen. Nå er den tilpasset et kompani med 12 utøvere og har fått ordet ensemble lagt til i titteln. Med bakgrunn fra Gugulethu i Cape Town har Nyamza sett Sør-Afrika gjennom store politiske omveltninger. Landet er preget av en erkeafrikansk dypkultur samtidig som europeiske kulturuttrykk har en særdeles sterk posisjon. Frontene har vært steile siden den nederlandske kolonialiseringen i 1652, og de spisset seg spesielt under rasesegregeringen apartheid fra 1948 til 1994. Nyamzas danseteknikk bygger på begge disse kulturelle påvirkningene, med bakgrunn i alt fra lokalforankret dans og tradisjonelle stiler som gumboot til klassisk ballett, jazzteknikk og moderne dans.

Bonderomantikk

Figurer av dyr og bondemotiver i hvit metalltråd er spredt over scenen. Vi ser en okse, en hane, et tre og en vindmølle i miniatyr. De 12 utøverne sitter med ryggen vendt mot oss. De er kledd i hvite, løse og lette skjørt. Det mest påfallende ved skjørtene er at de er dekket av flere utstående kleshengere. De stikker rett ut av skjørtet lik piggene til et pinnsvin. Kleshengere får også sin plass rundt halsen som et kjede. Sammen med det bare brystpartiet minner kjedet om det årlige overgangsritualet Mkhosi woMhlanga hvor unge kvinner danser med strå av siv i hendene for kongen av zulufolket. Zuluene er Sør-Afrikas største etniske gruppe og utgjør 24% av befolkningen. Overgangsritualet benyttes også til å diskutere sosiale utfordringer, deriblant HIV og tenåringsgraviditet. Utøverne har på seg hvite tåspissko som står i stil med skjørtet, de har tydelig sminke med knallrøde lepper og hvit øyeskygge. Med langstrakte armer drar de seg grasiøst over scenegulvet. Ballettens klassiske port-de-bras, utstrakte armpositurer og håndbevegelser, står i fokus. En av utøverne bærer en bunke med proteaplanter, Sør-Afrikas nasjonalblomst, og deler dem ut til sine medutøvere. Hun har en tydelig lederautoritet, og når hun synger operatisk alene, utvikler hun en slags forsørgende, Moder Jord-energi.

Tableau vivant

Alle danserne har individuelle hårfrisyrer: cornrows, rastafletter, afro og dreadlocks. Når de løfter “husdyra”, danner de en slags bevegende silhuett. Et slikt tableaux vivant, iscenesettelse av levende mennesker som om de er malerier, sprer et behagelig tankerom i salen. Det fremstår som en bonderomantisk ballettsekvens. Fremst i minnet er ballettklassikeren Giselle hvor en bondepike forelsker seg i en adelsmann og dør av et knust hjerte fordi de ikke kan gifte seg på tvers av de strenge sosiale skillelinjene. Her får man en tydelig fornemmelse om at scenen skaper en landlig idyll, det uttrykker en drøm om å forlate urbaniteten til fordel for en mer jordnær livsstil. Det fremstår som et drømmelandskap av en prekolonial orden. Aktørene bryter ut i harmonisk allsang i kanon, en signatur i den sørafrikanske kulturen. Vokalene sprer seg over salen, understøttet av multiinstrumentalisten Given Mphago. Musikken skyller over publikum med sin fortreffelige sammensetning av harmoniske sangsekvenser og ballett dekonstruert på sørafrikansk vis. Min makker hvisker “gåsehud!” samme sekund som meg.

Med piggene ute

En danser reiser seg og begynner å balansere på tærne. Dette gjøres uten akkompagnement, så man hører hvor hardt hun tråkker ned blokka i bunnen av tåspisskoene. Tradisjonelt sett har dansere i det sydlige Afrika ofte rasleinstrumenter plassert rundt anklene. I Nyamzas egen koreografi og kostymekreasjon blir hele benet rasleinstrumentet når kleshengerne treffer hverandre i en dirrende risting. “Piggene” er tydelig ute. Danserne inntar en felles formasjon som en samlet trupp. Glem de lange tai chi lignende positurene, her er det mer direkte kontakt med oss i publikum, de nærmer seg scenekanten og oss med raske bevegelser, øyekontakt og tydelig intensjon. De forsøker å gjøre en arabesque og strekker seg etter en lengre line som henger over dem. En danser makter å ta tak i den ved å sitte på en meddansers skuldre. Deretter henger de opp tåspisskoene på linen og inntar en langt mer skremmende posisjon. De balanserer røde tyllkjoler på hodet og henger dem deretter i linen. Så stikker de hodet med stygge grimaser i ansiktene gjennom de røde kjolene som henger der. De hyler ord. Muligens navn, for jeg tror jeg hører en “zandile” eller noe nærliggende. Dekaster av seg kleshengerne og sprer seg utover scenegulvet. Selv roen moderfiguren formidler gjennom operaarien "Eternal Source of Divine Light" klarer ikke overskygge skrikene og det øvrige kaoset som utfolder seg. Den sterke rødfargen gir ikke de samme idylliske assosiasjonene som de hvite skjørtene. Er det uniformen til kommunismen eller det radikale venstrepartiet Economic Freedom Fighters rødfargen vekker assosiasjoner til, eller er det den røde paraplyen som internasjonalt symboliserer solidaritet med sexarbeidere? På nettsidene til Dansens Hus leser jeg at Nyamza har bidratt i arbeidet mot homofobisk hatkriminalitet, især såkalte korrigerende voldtekter. Det er seksuelle overgrep mot kvinner og ikke-binære som bryter med heteronormative kjønn- og seksualitetsidealer. I hjembyen til Nyamza, Cape Town, er lesbiske kvinner som henne selv, spesielt utsatt. Ifølge skeive organisasjoner rammes i snitt 10 kvinner av voldtekter ukentlig, mesteparten i underprivilegerte områder som nettopp Gugulethu. “Vi er berømt for å være et land med vakker lovgivning som ikke lar seg implementere” sa daværende likestillingskommisjonær Yvette Abrahams. Sør-Afrika er fremdeles det eneste afrikanske landet som tillater likekjønnet ekteskap.

Proteststeg

Det går fra levende musikk på scenen til innspilt musikk, som er en blanding av sørafrikansk country og poplåter. Føttene beveger seg samstemt og tett. Hodet er med på takten og stikker hodet frem og tilbake som høns. Ballettskoene er tatt av for full kontakt med bakken og brukes nå til å slå i gulvet i takt med musikken. Med sine bøyde knær, raske forflytninger av føttene og oppheving av foten på tåpartiet ligner det på dansen kutsamba fra nabolandet, mikrostaten og det absolutte monarkiet Eswatini, tidligere kalt Swaziland,. Der er media underlagt streng statlig kontroll. (Her kan du se en prinsesse gjøre kutsambadansen for en drøy uke siden på kvinnedagen). Å bruke maktens dans til å protestere slik jeg opplever at kompaniet gjør her, virker som en velplassert politisk protest. Spesielt i en tid der tidligere demokratier blir mer autoritære fremstår regigrepet aktuelt og gripende. I sin helhet opplevdes forestillingen som et slags renselsesritual, en frakobling fra daglige geopolitiske dommedagsscenarioer. Hatched Ensemble opplevdes som å bli transportert inn i en slags miniatyrversjon av en landsby med nærhet til jorda og lokalsamfunnet.