S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Grace Tabea Tenga – 5. november 2020

Morskap, migrasjon og motstandskamp

Foto: Lars Opstad / Oslo World. Kostyme: Abebo Josephine Bø Getachew. Lys: Daniel Kolstad Gimle.


Publisert
5. november 2020
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Teater

Mor av en nasjon

Riksscenen 28. oktober 2020 En del av Oslo World

Nosizwe Baqwa – sang, skuespiller Thandi Ntuli – komponist Marius Gjersø – trompet Joel Ring – kontrabass Mona Krogstad – tenorsaksofon Mariama Astrid – kor Xander Crook – perkusjon Liv Andrea Hauge – pianist Uma Feed Tjelta – videokunst

Produksjon: Nosizwe – Ide, tekstforfatter, dramatiker, artist, skuespiller og produsent Zeze Kolstad – Regi Rahel Beraki – produksjonsassistent Abebo Josephine Bø Getachew – kostymedesigner Stian Sagholen – lydtekniker Daniel Kolstad Gimle – lystekniker

Forestillingen er produsert i samarbeid med Riksscenen og Spkrbox, og støttet av Norsk kulturråd og FFUK.


Del artikkel
https://scenekunst.no/artikler/morskap-migrasjon-og-motstandskamp
Facebook

Mor av En Nasjon er et lappeteppe av generasjonsfortellinger, omsorg og motstandskamp, vevet sammen av sanger og skuespiller Nosizwe Baqwa.

“Jeg heter Nosizwe. Det betyr Mor av en Nasjon på Xhosa”. Midt på scenen, ikledd oransje kjole, introduserer kveldens sanger og skuespiller seg for publikum. Denne premierekvelden på Riksscenen er det duket for en koronavennlig intimkonsert med seter og bord spredt rundt i rommet med trygg avstand mellom. En overdådig jakke av fløyel i varme toner av rød, oransje og lilla utgjør scenens blikkfang før Nosizwe selv inntar scenen. Rundt omkring ligger bandets instrumenter, som trommesett, flygel og cello. Over scenen henger et tykt tekstilteppe med røff overflate som projektoren tidvis belyser med tekst, bilder og videoer som blåser liv i historiske traumer, sosiopolitiske triumfer og personlige innblikk. Med sin høyde og grove overflate ligner tekstilteppet en fjellkjede som rammer inn scenen. Muligens er det fjellkjeden Hoerikwaggo (Table Mountain) som omkranser Cape Town? “Mor av En Nasjon” er en dypt personlig monolog som limer de musikalske, politiske og emosjonelle elementene i forestillingen sammen.

Onde sirkler Før Nosizwe selv begynte monologen, sto et lengre sitat av Ezra Fuhrmann projisert på teppet, det handlet om traumer og dets effekter, men når Nosizwe begynner er det med en humoristisk beretning om hvordan hun ble unnfanget på foreldrenes bryllupsreise til Hellas. Etterpå får vi slengt bilder fra motstandskampen under apartheid i ansiktet, det sørafrikanske segregeringssystemet moren hennes rømte til Norge fra i 1965. Det slår meg hvor like bildene er dagens Black Lives Matter-protester, med svarte sørafrikanere på knær og hvite sørafrikanske politibetjenter i tung utrustning. Å knele i protest forbindes i dag med den amerikanske fotballspilleren Colin Kaepernick, men de sort-hvitt bildene vi ser under forestillingen får meg heller til å tenke på emblemene “Am I Not A Brother and A Man?” som ble brukt under avskaffelse av slaveholdet i USA. Motstandskampen ser ut til å gå i sykluser, hvor det ene systemet avløser det andre . Slavehold ble etterfulgt av strukturell rasisme i USA, kolonialisme ble etterfulgt av apartheid i Sør-Afrika. Og fellesnevneren er hvordan melaninrike mennesker trygler om å få menneskeverdet anerkjent og respektert. “Er det vits i å demonstrere i det hele tatt, når det går på rundgang på den måten?” tar jeg meg selv i å tenke. Forestillingen vises i sammenheng med den årlige verdensmusikkfestivalen Oslo World, noe som er passende da årets festivaltema er solidaritet.

Press fra flere kanter Forestillingen er sterk i måten den veksler mellom følelseslivets ytterpunkter. Det er ikke lange veien fra det Nosizwe forteller om nostalgisk oppvekst i det norsk-afrikanske miljøet på 1980-tallet mens Miriam Makebas “Pata Pata” spilles av kveldens band til fortellinger om mentale helseutfordringer i familien. Forestillingen oppleves som en tankestrøm som drar i mange retninger, noe som minner om tankers ikke-lineære væremåte, som gjør at det føles autentisk. Nosizwe forteller at moren hennes oppdro fem barn på egen hånd mens hun studerte medisin, og senere ble psykiater, i Norge mens barnas far som hun fremdeles var gift med studerte det samme i Tyskland. Minoritetsstress betegner tilleggsbelastningen mange personer med annen hudfarge eller kulturell bakgrunn opplever i møte med majoritetssamfunnets diskriminering og fordommer. Flere studier tyder på at personer med innvandrerbakgrunn er mer utsatt for psykiske helseplager enn majoriteten.

Symptomer kan komme til uttrykk på mange måter. Det kan være som internaliserende, mer innadgående prosesser som tvil, selvforakt og sosial tilbaketrekning, eller det kan komme til uttrykk på en eksternaliserende måte som er mer vendt utover og kan komme til uttrykk gjennom rus og vold. Nosizwe menneskeliggjør moren sin: “Hun måtte stadig bevise at hun var god nok, og det førte til mye press”. Hun gjør ikke dette for å unnskylde oppdragervolden og alkoholproblemene eller legge all skylden på morens selvdiagnostiserte bipolare diagnose, men heller å forstå prosessene som ledet til det uheldige utfallet. Faren for å romantisere dysfunksjon, er stor, men heldigvis havner ikke forestillingen i denne fella. Det er en svært sammensatt problematikk som det krever en del å pakke ut. Det skjærer i stemmen til utøveren og man hører små hikst i salen. Jeg kan ikke tenke meg hvordan det er å være barn så tett på foreldre med psykiske helseplager eller å være psykiater når psykisk sykdom sitter så nært. Nosizwe beskriver hvordan moren kombinerer vestlig medisin med sitt kall som sangoma, sørafrikanske tradisjonelle leger. Med dette, rører hun ved oppløftningen av urfolksepistemologi, som preger mange institusjoner som jobber med å avkolonialisere kunnskap. I lang tid var innvandrerkvinner fokuset i morens arbeid. For mange flyktninger, er det ikke slik at alle problemer er løst når man krysser grensen. “Min mor har som psykiater måttet forklare til flere pasienter at du er ikke syk, men hjertet ditt er knust, over alt du måtte forlate hjemme og hvordan landet du er i, ikke aksepterer deg.” Migrasjonsprosessers kompleksitet pakkes ut på en håndgripelig måte som er blant stykkets styrker.

Fremtidsutsiker Ut av intet, spretter opp en ung jente ikledd helgult antrekk inn på scenen ved å slå på utallige hjul. Det viser seg å være Nosizwes datter, og de bryter ut i et bedårende scenenummer. Dansens letthet blir en motpol til forestillingens tunge tematikk. Å opptre såpass fritt og uhemmet er noe alle barn burde få lov til, men ingen selvfølge for mange melaninrike i møte med vestlig kolonialisme og rasisme. “She is our ancestors wildest dream”, konstanterer Nosizwe, i et sukk som sprer seg i salen.

En videosekvens om tektonplater projiseres på tekstilteppet. Naturkrefter som skaper fjellkjeder og sprekker opp land blir stående parallelt til de krysskontinentale relasjonene og intense følelsene Nosizwe har forholdt seg til hele livet. “Mor av en Nasjon” oppleves som en dannelsesroman blåst til live fra det skrevne ord til levende sang, dans og fremførelse.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, PAHN, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no