Mellom symbol og sansing

I Dansens hus’ beskrivelse av koreograf Geir Hyttens forestilling Whiteout står det at i forestillingen “møter du gnagende følelser, en uro, du blir utsatt for et underlig hvitt lys som gjør sikten kraftig redusert og de vanlige referansepunkter forsvinner.” Det avsluttes med et retorisk spørsmål: “Kan vår kollektive blindhet på klimakrisen beskrives som «whiteout»?” Når jeg kommer inn på Studioscenen, er det allerede tre dansere i rommet. Over høyttalerne spilles musikken til Kristoffer Lislegard som et skurrete spor. Red Flag, som hadde premiere i fjor, var den første i en trilogi om ulike sider av affekt og klimakrise og springer ut fra Hyttens masteroppgave i samfunnsgeografi fra 2022. Whiteout er den andre forestillingen i rekken. Lyset er gjort av Martin Myrvold og gir rommet, som ellers er strippet, en kald karakter.

Krise-koreografi

I Hyttens koreografi beveger og orienterer danserne seg ulikt i rommet, det er som om de gjentar seg selv som en låt som hakker og sitter fast i det samme sporet. Hytten har hendene sine løftet litt skrått ut fra kroppen, Emilie Marie Karlsen ser ut som hun har kjørt seg fast og må lirkes ut, mens Jens Jeffrey Trinididad beveger seg med bakoverlente skuldre. I starten er det ingen følelse av panikk, snarere er det en litt kjedelig strøm som gjentar seg, men utover i forestillingen blir desperasjonen og det som kanskje er en hallusinasjon kroppsliggjort gjennom løping, kryping, hopping og lyd. Karlsen bærer mange store trestokker fra den ene siden av rommet til den andre, i taket ser vi at det er festet en stor bunke med tynne trepinner som på et tidspunkt i forestillingen løsner fra taket og blir hengende i rommet. Bevegelsene til Karlsen som bærer stokkene får meg til å tenke på Lauren Berlants begrep slow death som en tilstand hvor mennesker og samfunn lever i en konstant pågående slitasje, ofte uten et dramatisk vendepunkt. Utøverne beveger seg mest alene, som tre isolerte øyer, men det finnes også møtepunkter, som når de prøver å bære tre sammen eller lener seg inn i hverandre.

Rom til å tenke

Hyttens koreografi kunne ha åpnet for erfaringer av desorientering, men for meg generer ikke det koreografiske nok friksjon til å endre min perseptuelle ramme. Det som kunne ha blitt tvetydig, blir i stedet monotont. Jeg opplever ikke at verket etablerer seg som en kroppslig delt erfaring i rommet, koreografien blir mer illustrativ enn affektiv. Likevel syns jeg Whiteout er nærmere det den sier at den vil enn det Red Flag var. Whiteout har et tydeligere prosjekt, og det er en utvikling i materialet som gjør at jeg kvikner til mot slutten . Jeg synes Hyttens intensjon er sympatisk: ønsket om å utvikle koreografiske strategier for å bearbeide kollektive kriser er en naturlig refleks i vår tid, men om det virker er jeg usikker på. Jeg tror at koreografi kan skape nye måter å erfare verden på og at scenekunsten har mulighet til å skape midlertidige, kollektive følelsesrom, men jeg kan ikke si at det hender meg særlig ofte. Da jeg så Red Flag i fjor, opplevde jeg en diskrepans mellom verkets uttalte ambisjon og det koreografiske materialet. Dette er ikke nødvendigvis verkets skyld, men det fikk meg til å tenke på det Andre Lepeci beskriver som dansekunstens forsøk på å forholde seg til det politiske: Det finnes en risiko for at koreografi ender i metaproduksjon snarere enn i reell destabilisering av persepsjon og kroppslig orientering.

Kanskje krever en kunstnerisk oversettelse av tvetydige og komplekse samfunnstemaer et språk som ikke bare peker mot krisen, men forstyrrer vår måte å oppfatte tid, rom og kropp på, og der har Hytten enda en vei å gå.

Spenningsfeltet

Mens jeg har skrevet denne teksten har jeg tenkt mye på hvorfor jeg har så mye ambivalens knyttet til hvordan man kan oversette krise, katastrofe og klimatiske sammenbrudd til scenekunstpraksis. Det er alltid en stor sjanse for at uttrykket blir banalt, overtydelig eller estetisert. Klimakrisen i vår samtid sirkulerer allerede som et estetisk register, noe som gjør at et kunstnerisk uttrykk lett kan tre inn i et bildespråk som er ferdig fortolket og dermed mister affektiv motstand. Klimakrisen er en langsom, akkumulerende vold som kjennetegnes av sin upresenterbarhet. Det gjør at enhver direkte symbolikk enten det faller trær fra taket eller kropper lirker fast, oversettes til tydelige tegn. Samtidig er det jo naturlig at man søker seg til det konkrete i en krise som virker så abstrakt, at den materielle kroppen og de fysiske objektene gjøres til nødvendige motstandspunkter. Verket står dermed i en interessant og vanskelig spenning, symbolene både åpner og lukker rommet, det nødvendige og overtydelige, sanselige og symbolske. Whiteout er blitt et verk som virker som det har en oppriktig vilje til å undersøke krisens materialitet. Uttrykket låser seg litt i sin egen allegori, og blir både monoton og overtydelig, men kanskje det er uunngåelig og at kunsten i møte med krisen må operere i et felt der både klarhet og uklarhet sameksisterer og hvor den kroppslige erfaringen ikke løser noe. På sitt beste åpner estetikken et midlertidig rom hvor vi kan føle, tenke og prøve å forstå det sammen.