Dystopiske bånd

I programteksten om sitt eget arbeid Red Flag på Dansens hus skriver Geir Hytten at han ønsker å invitere publikum inn til en felles opplevelse av kroppslig solidaritet forbi menneskets natur. Han stiller spørsmål om vi gjennom en atmosfære av forventing og entusiasme sammen kan skape dype forbindelser og sette noe på spill slik at vi som en kollektiv kropp kan engasjeres på samme måte i scenekunsten som i en demonstrasjon. Hyttens interesser stammer blant annet fra hans mastergradsarbeid i samfunnsgeografi, og Red Flag er den første av tre forestillinger der han skal arbeide med ulike sider av affekt.

Visjonsforført

Inne på Dansens Hus står Hytten alene på studioscenen, han beveger seg sakte, og blir avløst av danser Emilie Karlsen som står i et hjørne. Jeg får en fornemmelse av at forestillingen langsomt siver inn i rommet. Karlsen får selskap av Magdalene Solli som står på den andre siden før den store utøvergruppen på til sammen seks dansere blir introdusert. I begynnelsen ser det ut som utøverne har et felles koreografisk materiale. De danser etter et improvisert og gjenkjennelig score hvor de blant annet beveger hofter og armer og lener seg fremover. De avløser hverandre, står i små grupper og går tett på publikum. Det finnes et ønske om en kollektiv kropp eller bevegelse i Red Flag, men jeg er usikker på om materialet Hytten har arbeidet med kan generere det. For når jeg ser på utøverne, virker de nesten fanget i dette bevegelsesmønsteret. Hvis det er slik at kroppen her skal demonstrere, så hadde jeg forestilt meg en annen estetikk og vilje. Kanskje min forventning om noe annet også er begrensende for verket, men det koreografiske materialet består av variasjoner over samtidsdans jeg har konsumert i mange år, og selv om det er tydelig at det finnes en somatisk praksis og kunnskap i både koreograf og utøvere, savner jeg en fantasi eller spekulasjon over hva det vil si å arbeide med en relasjonell og klimapolitisk estetikk. Jeg har sans for Geir Hyttens stortenkte prosjekt og trilogi, men størrelsen på det kan også skape noen blokkeringer for hvordan jeg opplever verket. Den store diskrepansen mellom hva jeg opplever som publikum og hva som blir påstått gjør at jeg tidlig faller av, og dette er nok like mye en svakhet hos meg som hos verket. Materialet kjennes abstrakt og bokstavelig samtidig som det ikke inneholder den tvetydigheten jeg tenker forestillingen burde lagt opp til hvis de har ønsket at scenen skal bli et sted for øvelser for et bedre samfunn. Fra den langsomme starten går vi over i en blackout, det er små soloer og et litt annet tempo i noen av kroppene. Potensielt kunne koreografien ha funnet noe vitalt i skiftene mellom det langsomme og det hurtige i de ulike kroppene, men fortsatt er materialet monotont, og jeg lurer på om det er noe i dramaturgien som gir meg den fornemmelsen. Det kan være at de tre ulike bevegelsessekvensene i forestillingen holder på i like lang tid, eller at det potensialet som finnes i en stor gruppe utøvere ikke forløses. For kanskje er jeg naiv, men når man velger seg en så stor gruppe utøvere, håper jeg at det finnes en slags overordnet tanke om hvordan det skal manifestere seg og virke koreografisk. På et tidspunkt samler de seg på den ene siden av rommet og beveger seg opp og ned som om de arbeider med tyngdekraft og over til den andre siden. Jeg tenker på demonstrasjoner som Hytten nevner, og selv om jeg sjelden liker koreografiske arbeid som oversetter en konkret tanke til scene, mangler det temperament, begjær, trengsel, frihet og vilje som man alltid finner i en demonstrasjon. Kanskje er det en for stor forventning å tre ov​​er Hyttens arbeid at jeg ønsker meg et brudd og et bud om noe annet, men det er vanskelig å forstå det prosjektet sier at det er og det jeg ser på. Om jeg legger godviljen til, finnes det kanskje noe poetisk i det lille versus det store i møtet med bevegelsesmaterialet. Jeg ser det for eksempel i hvordan Solli arbeider med små skift i ansiktet. Hun er både mer presis og konsekvent i det koreografiske materialet enn de andre.

Affekt

Det har vært jobbet mye med affekt i norsk dansekontekst. Blant annet skrev Ingri Fiksdal sin kunstneriske Ph.D. om det. Jeg vet ikke om Hytten refererer til Deleuze og Guattari, Spinoza eller Bergson i sin bruk av begrepet, men der Fiksdal gjorde et stort poeng av små, monotone forskyvninger eller repetisjoner, er det vanskelig å forstå hvordan det koreografiske materialet i Red Flag skal påvirke og tilsvare overgangen fra én opplevelse i kroppen til en annen. Noen ganger i forestillingen kan jeg se antydninger av noe interessant, som for eksempel allerede nevnte Solli sitt ansikt. Det virker som om hun befinner seg i denne tilstanden som Hytten har ønsket å undersøke. Det er som om materialet har gitt et annet gehør i hennes kropp, og når jeg ser på henne, tenker jeg litt på booktik-trenden no plot, just vibes som viser frem romaner som ikke har noe handling, bare tilstander og bilder. Bøkene tar leseren til et sted hvor det ikke finnes forventning om en klar start eller slutt.

Produksjonsestetikk

Musikken er komponert av Christoffer Lislegaard, og lys er av Benjamin Fjellman. Musikken tar mye plass, og jeg lurer på om den noen ganger forsterker kvaliteter i verket jeg ikke liker. Den bidrar til at det blir storslått og emosjonelt. Kostymene er ikke-kostymer og består av vester med lommer, en dressjakke i ull og shorts over tights, og jeg savner faktisk et tydeligere visuelt bud, og jeg tror et større visuelt handlingsrom kunne ha presset både materialet og tankene i noen andre retninger. Det er nesten som om lys, lyd og det visuelle jobber mot forestillingen fremfor å forsterke dens kvaliteter. Publikum er plassert strengt på hver side av scenerommet. Hvis ønsket med forestillingen er å skape affekter og oppfatninger, er det et pussig valg. Denne automatiserte blackbox-fetisjen gjelder ikke bare Hytten. Ganske ofte ser jeg arbeid hvor jeg tenker at et annet rom hadde spilt interessene eller det kunstneren vil undersøke opp. Jeg kan ikke styre kunstneres fetisjer, men i Hyttens tilfelle tenker jeg at det er så åpenbart at det estetiske og hva han sier han undersøker krasjer, og det gjør ikke forestillingen noen tjenester. Jeg har stor respekt for å prøve å omsette en form for kunnskap til en annen, i Hyttens tilfelle samfunnsgeografi til koreografi. Jeg heier på prosjektet, men ønsker man å behandle og skissere store tematikker må man også tørre å la det virke i rom og kropper og åpne opp for en større undring og fantasi. Det er en svakhet i min lesning at jeg ikke klarer å se verket helt løsrevet fra programteksten jeg har konsumert på forhånd, men i møte med så store spørsmål lurer jeg på hvorfor det ikke fremstår og virker mer som en undersøkelse? For hva er en relasjonell klimapolitisk estetikk? Hvordan virker den dramaturgisk, koreografisk og scenisk? Det er jeg interessert i å se, og det gir ikke første del i trilogien noe svar på.