S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Julie Rongved Amundsen – 6. januar 2023

Med ønske om en progressiv teaterpolitikk

Foto: Paul Green/Unsplash


Publisert
6. januar 2023
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kommentar Politikk

Del artikkel
https://scenekunst.no/artikler/med-onske-om-en-progressiv-teaterpolitikk
Facebook

2022 begynte med pandemi og sluttet med nedgangstider. Hvordan skal vi løfte teatrene ut av krisen?

Da jeg januar i fjor skrev en kommentar om det kommende teateråret, var pandemien den største utfordringen scenekunsten stod overfor, og det var fremdeles strenge regler for hvor mange mennesker som kunne være til stede i samme sal. I kommentaren viste jeg til den da nylig lanserte rapporten Kunst i tall 2020 som ikke overraskende viste en nedgang i inntektene på kulturfeltet i 2020 sammenlignet med 2019. Nå, ved inngangen til 2023 er pandemien, i alle praktiske henseender, historie i teaterverdenen, men ringvirkningene av nedstengningene er fremdeles merkbare. Rapporten Kunst i tall 2021 viser at nedgangen i inntekter for scenekunsten fortsatte inn i 2021, og i 2022 har det for mange av teatrene vært en nedgang i solgte billetter.

Da teatrene åpnet opp igjen i begynnelsen av 2022, ble jeg fylt av håp. Best ble kanskje dette håpet illustrert i forestillingen Tid for glede av Arne Lygre på Det Norske Teatret i regi av Johannes Holmen Dahl. Til tross for at det dramatiske verket egentlig handler mye om dysfunksjonelle familie- og kjærlighetsrelasjoner, er fokus i stor grad på glede og samhold, og det traff et pandemislitent publikum. I løpet av pandemien lurte jeg stadig på om jeg var blitt en for myk kritiker siden jeg sjelden syntes jeg så dårlig teater. Det kunne virke som de strenge tiltakene preget min resepsjon av verkene. Det at gleden av å få lov til å gå på teater var stor i seg selv gjorde meg kanskje mildere stemt, men at det ble lengre mellom slaktene handlet også om at arbeidet som var blitt gjort før pandemien hadde ført til et sterkt og fleksibelt repertoar. Nå er jeg redd for at nedgangstidene vil endre norsk teater hvis det ikke tas grep.

ABE-reformer Allerede før pandemien inntraff, hadde teatrene fått vanskeligere økonomiske vilkår. I mange år påførte Solberg-regjeringen kunstinstitusjonene ABE-reformer. Disse reformene skulle effektivisere offentlig sektor og betydde at tilskuddene til blant annet teatrene ikke skulle justeres for lønns- og prisvekst. For teaterinstitusjoner som allerede er effektive har innstrammingene betydd en reell økonomisk nedgang. I tillegg befinner vi oss i en tid med svært høye priser, særlig på strøm. Det sier seg selv at teatre trenger mye strøm og at prisveksten er en stor utfordring. Den nåværende regjeringen har sagt at de har avskaffet reformene, men tilskuddsnivåene er ikke blitt økt til nivået fra før reformene ble innført, og inflasjonen har gjort at teatrene fremdeles ser en realnedgang i tilskudd.

De eneste måtene å løse utfordringene på er å lage billigere eller mindre risikable forestillinger og å øke billettinntektene. Det siste vil bety at publikum må ta en større del av regningen for kunsten. Særlig i Oslo ser vi nå høye billettpriser. I Operaen koster gjerne en fullprisbillett 900 kroner, og på Det Norske Teatret og Nationaltheatret ser vi henholdsvis priser på 670 kroner og 765 kroner for forestillinger på hovedscenen. Det skal sies at det selvfølgelig finnes en del rabattordninger og at ikke alle forestillingene er like dyre. I resten av landet er heller ikke prisene like høye. Nylig gikk for eksempel Teater Innlandet ut og lovte at publikum i 2023 aldri skal betale mer enn 275 kroner før avgifter. Dette kan de gjøre fordi de som turnerende teater er mindre avhengig av billettinntekter, men også for dem er realnedgangen i tilskudd og økte priser alvorlig.

Trenden er tydelig: Det blir dyrere å gå på teater, og det gjør teater som kunstart mer utilgjengelig. Nedgangene i inntekter og økte priser påvirker også repertoarene. Teatrene har færre muligheter til å ta risiko, og det er villighet til risikotaking som har gjort at det har vært svært høy kvalitet på norsk teater de siste årene.

Vårens repertoar Repertoarkritikk er alltid en vanskelig øvelse. Når jeg ser på den kommende sesongen, vet jeg lite om hvordan forestillingene kommer til å bli. Oppsetninger som virker kjedelige, kan vise seg å bli fantastiske sluttprodukter, men jeg er foreløpig ikke imponert over de store teatrenes programmer for våren. Mange av forestillingene er såkalte «nypremierer». Oslo Nye Teater fortsetter å spille musikalen Så som i himmelen. Nationaltheatret viderefører Dødsdansen og Blikktrommen og setter opp igjen Alice i Vidunderland og De må pule oss eller føde oss for å elske oss. Sistnevnte fortsetter Nationaltheatrets praksis med å flytte en forestilling fra en liten scene til en større scene når den gjør suksess. Det Norske Teatret skal gjøre en krigsversjon av Ronja Røverdotter og en musikkteatervariant av Mozarts Tryllefløyten. Da Det Norske Teatret valgte å gjøre Tid for glede på hovudscenen var det med risiko. Det var ingenting som tilsa at det ville bli en stor publikumssuksess, men de lyktes fordi de hadde mulighet til å ta sjanser. Resultatet var et kunstnerisk vellykket verk som også traff tiden og det store publikummet. Men det hadde ikke skjedd om ikke Det Norske Teatret hadde kunnet ta seg råd til å risikere å feile.

Hvorfor skal det offentlige finansiere scenekunst? Det er to hovedgrunner til at teatrene får støtte fra det offentlige. Den første er at scenekunsten skal være tilgjengelig for hele befolkningen. Det er også derfor det har vært ført en aktiv politikk for å opprette regionteatre og for å ha turnerende teatre. Den andre grunnen er at teatrene skal kunne ha kunstnerisk handlingsrom, at det kan skapes kunst ut fra andre parametere enn de rent kommersielle. Teatrene må alltid forholde seg til at publikum skal ha lyst til å se det de lager, men med det offentlige i ryggen er det mulig å ta dristigere kunstneriske valg.

Nedgangen i inntekter og økningen av utgifter gjør at vi ser hvilken vei det kan gå dersom det ikke fortsettes en satsning på offentlig finansiering av institusjonsteatre. For at de to målene skissert over skal kunne nås, må vi ha en offensiv kulturpolitikk som gjør det mulig. På grunn av den nedadgående økonomiske spiralen ABE-reformene og pandemien har påført teatrene, har de i dag færre muligheter i møte med nedgangstider og generell dyrtid. Dette viser oss både hvor alvorlige reformene har vært og hvor viktig det vil være å reversere dem for å øke handlingsrommet gjennom nedgangstidene.

For at kulturpolitikk skal fungere, er den nødt til å være progressiv. I dag går alles skattepenger til finansiering av kunst og kultur, men med priser opp mot 900 kroner per billett, er det bare de som har penger til overs som kan kjøpe seg en plass i salen. I en tid der færre har penger til overs, kan det også føre til at enda færre kjøper billetter, og det vil ta enda lengre tid før teatrene kan løfte seg ut av konsekvensene av pandemien. Det føles litt fåfengt alltid å rope etter mer penger, men teaterfinansieringen kan ikke gjøres halvveis. Da mister både finansieringsmodellen og kunstinstitusjonene sin legitimitet. Skal vi ha offentlig finansiert scenekunst i Norge, må den faktisk være tilgjengelig for alle, ikke bare for de få. I kommentaren fra i fjor skrev jeg at publikum måtte få tilgang til salene for at teatrene skulle beholde sin legitimitet. Sånn er det fremdeles. Alle hindre for å besøke teatrene påvirker teatrenes betydning i samfunnet. Kunst er og bør være et felles gode. Skal vi ha en bred og demokratisk tilgang på scenekunst av høy kvalitet i Norge, må vi ha en aktiv og progressiv kulturpolitikk.

For at scenekunstinstitusjonene skal kunne bli like sterke som det de var før pandemien, trengs det en motkonjunkturpolitikk for kulturfeltet som tar innover seg hva årevis med kutt i støtte og pandemi har betydd og hvor lite rustet det har gjort dem for å møte nedgangstider og dyrtid. Hvis ikke kan resultatet bli et varig svekket teaterliv, mindre spennende teater, dyrere billetter og institusjoner med lavere legitimitet i befolkningen.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no