S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Julie Rongved Amundsen – 10. mars 2023

Maktfordeling og pakkesler

Foto: Ilja Hendel


Publisert
10. mars 2023
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kommentar Politikk

Del artikkel
https://scenekunst.no/artikler/maktfordeling-og-pakkesler
Facebook

Navneendringen av organisasjonen Kulturrådet til Kulturdirektoratet blottlegger forvirring, viser frem maktkampene og understreker hvilke store kulturpolitiske utfordringer som ligger under.

I januar i år skiftet den administrative organisasjonen Kulturrådet navn til Kulturdirektoratet. Det regjeringsoppnevnte rådet med ti medlemmer og alle fagutvalgene skal fremdeles hete Kulturrådet. Navneendringen skulle tydeliggjøre skillet mellom armlengdesoppgaver og direktoratsoppgaver. Men det som først og fremst er blitt tydelig, er hvor forvirrende det er at én organisasjon skal drive med så prinsipielt forskjellige ting.

Et voksende problem Da Kulturrådet ble opprettet i 1965, var det for å forvalte Norsk Kulturfond og være statens rådgiver i kulturspørsmål. Å forvalte Norsk Kulturfond betyr å bestemme hvem som skal motta støtte til kunstprosjekter fra pengene i fondet. Kulturfondet er heller ikke egentlig et fond i tradisjonell forstand, for Kulturfondet får pengene bevilget over statsbudsjettet årlig. I Kulturrådets første årsmelding beklager de å være litt forsinket fordi det har tatt litt tid å få stablet på bena en administrasjon, men fremover skal de ha seks ansatte: én direktør, to sekretærer og tre kontorfullmektige. Da organisasjonen ved utgangen av 2021 hadde totalt 151 ansatte, er det ikke bare et økt antall støtteordninger og et mye større kulturfond som er grunnen. Alle som forholder seg til Kulturrådets faglig sterke, men ofte overarbeidede ansatte, skal være glade for at arbeidsmengden nå kan fordeles på mer enn seks personer, men denne utviklingen viser svært tydelig at Kulturrådet er blitt noe helt annet enn det var ved opprettelsen.

Det har vært mange endringer i Kulturrådets virksomhet siden 1965, og det er lenge siden det var en organisasjon som eksisterte bare for å forvalte Norsk kulturfond og være rådgiver i kulturspørsmål. Størst betydning hadde innlemmelsen av Fond for lyd og bilde, Statens kunstnerstipend og museumsbiten av det som tidligere het ABM-utvikling. De siste årene har også en stadig større portefølje av administrasjonsoppgaver blitt tillagt Kulturrådet, i særdeleshet har de fått flere analyseoppgaver i tillegg til satsninger på kultur og næring. Dette er oppgavene vi tenker på som «direktoratsoppgaver». På grunn av de stadig nye oppgavene og manglende balanse mellom dem, minner Kulturrådet meg litt om et spill jeg husker fra barndommen som het Pakkesel. I spillet skal deltakerne forsiktig balansere små pinner på en liten eselfigur. Det er om å gjøre å bli kvitt alle sine pinner først uten at eselet og pinnene velter. Spørsmålet blir ikke om eselet velter, men når og hvordan.

Omorganisering og navnebytte Fra og med 2021 ble Kulturrådet omorganisert, noe det var heftig debatt om, blant annet her på Scenekunst.no. Frem til dette snakket man gjerne om «fondslinjen» og «direktoratslinjen» for å skille mellom oppgavene som ble utført som en del av forvaltningen av kulturfondet og de oppgavene som lå utenfor dette. De ulike betegnelsene hjalp til med å skape et tydelig skille mellom de oppgavene som var knyttet til rådet, forstått som det nedsatte forvaltningsorganet med ti medlemmer og fagutvalgene, og armlengdes avstand og de oppgavene organisasjonen gjorde på oppdrag fra Kulturdepartementet. Med omorganiseringen av Kulturrådet i 2021 ble disse skillene mye mer uklare. Der de ansatte tidligere var organisert i seksjoner knyttet til fagområde, er dagens inndeling langt mindre selvforklarende.

Hvorvidt jeg forstår den interne organiseringen eller ikke, er ikke det viktigste, men jeg er mer enn noen gang overbevist om at omorganiseringen har bidratt til å svekke forståelsen utad av hvilke oppgaver som ligger til fondet og hvilke som tilhører direktoratet. Min lesning av organisasjonskartet tilsier også at direktoratsoppgavene nå har en mye større plass i organisasjonen enn før omorganiseringen. Det har gjort det vanskeligere å se tydelig hvor og når vi trenger armlengdes avstand og når oppgaver blir utført på vegne av departementet eller på oppfordring fra direktøren og byråkratiet. Der fagadministrasjonen som ble ledet av direktøren tidligere var et sekretariat for rådet, har direktoratsdelen av organisasjonen nå en egen agenda og andre oppgaver. Når direktøren ikke lenger skal være en hjelpefunksjon for rådet, sier det seg selv at det formelle forholdet mellom rådsleder og direktør har endret seg. Tilleggingen av oppgaver til organisasjonen og omorganiseringen har dermed ført til en konsolidering av makt hos direktøren og direktoratsleddet og gjort selve rådet og rådslederen mindre mektige i kulturpolitiske spørsmål og utøvelse.

Kultur Norge Da det ble vedtatt at Kulturrådet som en helhetlig organisasjon for både direktorats- og fondsoppgaver skulle få nytt navn, falt valget først på navnet Kultur Norge. Det ble ikke godkjent av Språkrådet, og derfor måtte det gås en ny runde før man endte på Kulturdirektoratet. Det er lett å forstå at Språkrådet ikke likte det første forslaget siden det verken er spesielt god norsk eller særlig intuitivt hva slags organ det skulle betegne. Det er likevel mulig at det hadde fungert bedre som samlebetegnelse på en organisasjon som kunne inneholde både et Kulturråd og et Kulturdirektorat enn Kulturdirektoratet.

Da navneendringen trådte i kraft ved årsskiftet, skrev direktør Kristin Danielsen på Facebook at ingenting annet enn navnet var endret. Men et navn speiler i mange tilfeller hva en organisasjon er, hva de driver med og hva de synes er viktig. Kunstnernettverket uttrykte bekymring for forvirring i Klassekampen 27. februar. De skriver at det nå fremstår som om Kulturrådet er en underavdeling av Kulturdirektoratet. 6. mars skrev hele det sittende Rådet et debattinnlegg i Trønderdebatt som inneholdt sterk kritikk av Kulturdirektoratets prioriteringer. Rådsleder Sigmund Løvåsen var også i et intervju med Klassekampen samme dag tydelig på at navneskiftet har bidratt til å usynliggjøre Kulturrådets oppgaver. At rådslederen går ut mot direktøren i offentligheten på denne måten gir et inntrykk av at avstanden innad i organisasjonen har økt og at navneskiftet er et symptom på en reell endring i maktforholdene. Innenfor dette sitter de ansatte som inntil nylig blant annet var en fagadministrasjon for Kulturrådet, men nå er ansatt i Kulturdirektoratet. Deres lojaliteter kan bli satt på prøve når de må jobbe for krefter som drar i hver sin retning samtidig.

Bevaring av armlengdesprinsippet I tiden som kommer kan vi som mener armlengdesprinsippet er den viktigste grunnstenen i norsk kulturpolitikk, komme til å måtte argumentere kraftigere for både den organisatoriske siden ved prinsippet og for fagfellevurderingen. Den lovede driftsstøtteordningen har ennå ikke fått sin innretning, men jeg har vanskelig for å se for meg at vi her skal kunne få en ordning som ivaretar armlengdes avstand uten at det må settes opp noe som minner om et eget lite kulturråd. Her er det viktig å passe på at det ikke blir en ordning som går på bekostning av god forvaltningsskikk og kulturfondet.

I tillegg pekte Ytringsfrihetskommisjonen i sin rapport fra i fjor på fagfellevurdering som én av grunnene til at det er svak uenighetskultur på kunstfeltet. Selv om jeg ikke ser bort fra at kamp om de samme midlene gjør det vanskelig å ta til motmæle mot de som skal fordele dem og at kommisjonen har et legitimt poeng, vil en endring av fagfellevurderingen kunne føre til en politikerstyrt kunstfinansering og utstrakt lobbyvirksomhet. Når armlengdes avstand ser ut til å få lavere status innenfor den organisasjonen som har huset kulturfondet, er det nødvendig å diskutere organiseringen. Selv om svaret på tidligere utredninger om å dele Kulturrådet i to har vært at det er lite hensiktsmessig fordi man blant annet vil gå glipp av fruktbare synergier, mener jeg vi nå ser hvor vanskelig det er å ha én organisasjon som både skal være departementets baklomme og opptre med armlengdes avstand. Ved siden av dette finnes Kulturtanken som et eget direktorat med ansvar for Den Kulturelle Skolesekken, noe som bidrar til forvirringen om forvaltningsnivåer og gir en enda større kulturpolitisk pakkeselfølelse. Det er ikke sikkert en todeling er det lureste, men det må mer tydeliggjøring til enn å endre navnet.

En lovendring i loven om Norsk Kulturråd ble sendt på høring i oktober. Selve endringsforslaget er lite kontroversielt i seg selv og innebærer i praksis bare at det ikke lenger står at Kulturrådet inneholder en fagadministrasjon og gjenspeiler sånn sett bare de faktiske forhold. Men det vi ser nå er at Rådet opplever at de ikke har et eget sekretariat, men må låne de ansatte til Kulturdirektoratet. Dette skyldes nok ikke navneendringen alene, men er et resultat av Rådets stadig mindre viktige posisjon innad i organisasjonen, en endring som har pågått gradvis over mange år. Navneendringen blottlegger på denne måten forvirringen, viser frem maktkampene og understreker hvilke store kulturpolitiske utfordringer som ligger under.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no