Lytter dere nå?

Etter fem års arbeid og over 700 intervjuer av kvener/norskfinner, skogfinner og samer på norsk side av grensa, overleverte Sannhets- og forsoningskommisjonen torsdag 1. juni sin rapport Sannhet og forsoning – grunnlag for et oppgjør med fornorskingspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner til Stortingets presidentskap

I forbindelse med overrekkinga av rapporten satte Kvääniteatteri, det nye nasjonale kvenske teatret, i samarbeid med Nationaltheatret, NRK og Festspillene i Bergen sammen prosjektet Norge Lytter, en scenisk opplesing av kommisjonsrapporten så godt som fra perm til perm.

Nå, etter en uke vil jeg prøve å samle litt tanker om prosjektet, hvilket potensial hadde det, og ble dette potensialet utnyttet: Har Norge lyttet?

Jeg er selv same, og både min fastboende gren av familien i Kautokeino og den sjøsamiske grenen til min far i Lyngen har erfaring fra fornorskingspolitikken. Flere i min familie og i min omgangskrets leste også fra scenen på Nationaltheatret. Dette er mitt utgangspunkt, og det vil farge min oppfatning og opplevelse av opplesninga.

En historisk opplesing Klokken 13.00 onsdag 1. juni, én time etter at kommisjonen hadde overlevert sin rapport til Stortinget, tok Frank Jørstad, leder for Kvääniteatteri, scenen på Nationaltheatret. Etter en kort introduksjon av kommisjonens rapport og introduksjon av prosjektet, startet Jørstad lesingen av kapittel 1.1 “Sammendrag på Norsk”.

I løpet av 37 timer, frem til kl. 02.00 natt til lørdag 3. juni leste rundt 100 samiske, kvenske/norskfinske, skogfinske og norske kulturprofiler, skuespillere, politikere og helt vanlige folk uavbrutt opp de rundt 700 sidene kommisjonen hadde overlevert til Stortinget.

Selv fulgte jeg lesingen fra balkongen på Nationaltheatret i flere omganger. Jeg var til stede på teatret utover kvelden torsdag 1. juni og et par timer på morgenen 2.juni. I tillegg fulgte jeg direktesendinga på NRK 2 natt til fredag 2. juni og gjennom dagen 2. juni. Jeg har også sett utdrag i ettertid.

Fornedrelsens monotoni “Videre anførte soknepresten at om Samene på Røros skulle heves opp fra det “lave Kulturtrin, hvorpaa for Tiden staae…” så måtte det brukes alvorlige virkemidler” (Sannhet og forsoning, s. 198)

Foruten et bord med et notestativ den enkelte leser kan tilpasse, er scenen naken. Klokka er litt over 18.00 den første dagen, og Sindre Arder Skildheim, skuespiller fra Hålogaland Teater, leser om hvordan samiske barn på Plaassje/Røros på midten av 1800-tallet ble tatt ut av sine familier og satt i pleie hos nordmenn for å fornorskes. Skildheim står alene på scenen med en tegnspråktolk ved siden av seg. Ved enkelte anledninger er det to lesere på scenen samtidig som avløser hverandre, men det er det altså ikke nå.

Det er tomt i orkester og parkett i teatersalen siden plassen brukes til å filme og produsere tv-sendinga. Vi er et par titalls mennesker på teatrets balkong, men Skildheim står likevel ensomt på scenen. Etter i overkant av et kvarter erstattes Skildheim av tidligere husdramatiker Camara Lundestad Joof som leser kapittel 7.6 om kulturell mobilisering og motstand mot fornorskingspolitikken på slutten av 1800-tallet. Joof leser tydelig, men tett knyttet til teksten. Hennes avløser Stein Bjørn, som også er min onkel, er muntligere og mer dramatisk før han går av scenen med en joik. Bjørn avløses av den finsk-norske komikeren og skuespilleren Olli Wermskog.

Hver enkelt aktør på scenen leser på sin måte med variasjoner i tonefall, mimikk og utrykk. Likevel slås jeg av monotonien i den tilsynelatende endeløse rekken av lesere, historiske faktum og personlige historier. Jeg får følelsen av at hver leser står som en ensom advokat på scenen, som én i en rekke advokater, og leser opp faktum i en rettssak mot statens overgrep under fornorskingspolitikken. Det er tungt, og til tider blir jeg nummen av både overgrepene som leses opp og formen. Jeg faller ut før en sjokkerende faktaopplysning henter meg inn igjen: Det stemmer, man kidnappet faktisk barn.

Sannhet- og forsoning, minutt for minutt Da Jørstad introduserte prosjektet som innledning til lesinga, forklarte han også hvorfor Kvääniteatteri, i samarbeid med Nationaltheatret, NRK og Festspillene i Bergen tok initiativ til å lese rapporten for åpen sal og kamera. Kvääniteatteri vil bidra til at sannheten om fornorskingspolitikken kommer frem, og på den måten vil de hjelpe til i forsoningsprosessen. Forsoning kan bare skje dersom vi kjenner sannheten.

Hvis man fulgte opplesinga på tv-skjermen, fremsto lesinga som en lavprodusert nyhetssending, kun avbrutt av vaktskifter. Å gjøre sannhets- og forsoningskommisjonens rapport til sakte-tv kan ha gjort rapportens innhold mer tilgjengelig og på den måten både virket sannhetsspredende og demokratiserende. Gjennom å lese rapporten fra en scene, tilgjengeliggjorde Kvääniteatteri rapportens innhold for de som ikke tilhører den mektige minoritetsgruppen som har for vane å lese rapporter bestilt av Stortinget. Flere kan få med seg deler av rapportens funn gjennom å sette av en time, eller ti minutter, på NRK 2 eller Nett-TV, og det er bare å håpe at opplesinga får et etterliv i delbare snutter på internett.

Og det er virkelig å håpe at prosjektet får et etterliv som fører til at fornorskingspolitikkens historie og dens virkninger inn i vår tid blir bedre kjent blant majoritetsbefolkninga.

Bjørnson låner vekk scenen Nationaltheatret er en stein i den norske kulturreisinga og nasjonsbygginga. Utenfor fasaden i maskintegl og granitt står Ibsen og Bjørnsson. Bjørnson, forfatter av Synnøve Solbakken og teksten til Ja, vi elsker, er nok den som oftest blir omtalt som den norske nasjonalskalden.

Det ubehagelige bakteppet ved å invitere samene, kvenene og skogfinnene til å trekke opp sceneteppet på Nationaltheatret er at Nationaltheatret som institusjon er et resultat av og symbol på den samme nasjonsbygginga som krevde at samer, kvener/norskfinner og skogfinner i over hundre år måtte legge fra seg sin kultur, sitt språk og sin levevei, som krevde at vi skulle bli nordmenn og kle oss i norske navn og norske klær.

De offentlige kulturinstitusjonene, kunstfeltet og Nationaltheatret selv har de siste årene tatt grep for å mangfoldiggjøre institusjonene og åpne øynene for tidligere blindflekker. Når du går inn døra på det nye Nasjonalmuseet er for eksempel det første som lyser mot deg Máret Ánne Saras “Pile o Sapmi Supreme”. På Nationaltheatret har ensemblet blitt mer mangfoldig, og stemmer med bakgrunn utenfor det majoritetsetniske kulturborgerskapet har fått ta mer plass på teatrets scener. Det er naturlig og skulle egentlig bare mangle at Nationaltheatret åpner opp døra for minoritetsperspektiver. De har et ansvar som et nasjonalteater for et flerkulturelt Norge og for å holde seg relevant i en kultur som i større grad enn før tar innover seg at Norge er vevd sammen av ulike kulturer.

Å åpne dørene for initiativet til Frank Jørstad og Kvääniteatteri og prosjektet Norge Lytter, kan ses som en videreføring av denne åpningsprosessen hvor teateret gjøres mer tilgjengelig også for minoriteter. Men hvilken betydning hadde det for prosjektet at Nationaltheatret åpnet dørene sine og ga det en scene? Hadde det betydning at opplesinga skjedde på Nationaltheatret, eller kunne prosjektet like godt vært sendt fra Riksscenen eller Hålogaland Teater? Det er en sterk symbolikk i at samer, kvener og skogfinner tar plass på scenen i Oslo, som tar sine historier til maktens hjerte, for å tvinge Norge til å høre etter. Men inntrykket som satt tyngst igjen hos meg som publikum var inntrykket av den ene samiske, kvenske eller skogfinske stemmen på den store scenen som leste ut i det tomme, tunge, borgerlige norske rommet.

La oss ikke gråte for ingenting Klokken er et sted mellom 20.00 og 21.00 fredag kveld. På scenen står Sajje Solbakk, festivalsjef for den samiske festivalen Riddu Riđđu og leser vitnesbyrd om hvordan reindrifta i Nord-Troms, et område hun har familie fra, ble fortrengt av vannkraftutbygginger.

“Det var vårt liv og vår framtid og vår kultur, men det har jeg mistet. Nå vet jeg ikke hvor jeg tilhører. Jeg er ikke same, jeg er ikke norsk, jeg er ingenting. Vi var unge og sterke den gang. Vi hadde så lys framtid. Men de tok hele vårt levebrød. Ødela alt.” (Sannhet og forsoning, s 533)

Sajje gråter. Hun leser teksten med sin gákti på vranga, et samisk symbol på motstand og avsky, som det siste året har kommet tilbake i de politiske demonstrasjonene mot statens manglende oppfølging av Fosendommen.

For samtidig som Sajje leser opp hvordan energiutbygging ødela framtida til reindriftssamer i Nord-Troms for femti år siden, demonstrerer hundrevis av samiske unge kun et par hundremeter fra teaterscenen, på Slottsplassen, foran Stortinget, og utenfor Statsministerens kontor.

Om ikke de hjerteskjærende setningene fra reindriftssamene i Nord-Troms var nok til å få fram tårene, ligger vissheten om at reindriftssamer femti år senere fortsatt opplever å få levebrødet sitt lagt i grus av kraftutbygginger som et blytungt alvor over opplesinga.

Flere ganger i løpet av opplesinga gripes jeg av en følelse av at tingene som fortelles og holdningene fra myndighetspersoner som gjengis like gjerne kunne kommet ut av munnen på kommunepolitikere og statssekretærer i dag.

“La oss ikke gråte for ingenting” sa en eldre kvinne på et av høringsmøtene kommisjonen avholdt i arbeidet med rapporten. Dette inntrykket fikk jeg bekreftet ved framleggingen av rapporten av flere av mine venner i det samepolitiske miljøet. Et utsagn som gikk igjen var at “vi vet jo allerede hva som har skjedd”, med dette underforstått at rapporten og kommisjonsarbeidet ville være verdiløst hvis det ikke ble forstått av majoritetsbefolkninga og fulgt opp med politisk handling.

Jeg er veldig usikker på hvor mange nordmenn uten samisk, kvensk eller skogfinsk bakgrunn som var på Nationaltheatret eller som så direktesendinga. Denne følelsen ble ytterligere understreket av opplevelsen av å sitte blant et fåtall mennesker på teatrets balkong og se rekker av mennesker lese opp rapporten til en tom sal, som om de formidlet et vitnesbyrd ingen ville høre.

Det er umulig å være uenig i at rapporten må høres, leses og forstås av makthavere, men også for vanlige folk om den skal få et etterspill. Det blir ingen forsoning mellom den norske stat og samer, kvener og skogfinner om fortidens feil gjentas. Men om vi ikke kan forsones med myndighetene, kan det hende at sannhetsarbeidet og særlig prosjektet Norge Lytter kan hjelpe oss å forsones med virkningene av fornorskinga, og med oss selv?

Hundre stemmer og en kropp De fleste samer jeg kjenner var bevisst at Norge Lytter prosjektet foregikk, og svært mange fulgte med. Mange delte sine inntrykk i sosiale medier, sendte meldinger til hverandre eller snakket over kaffekopper. Mange gråt sammen selv om vi satt alene. Jeg kan kun snakke for mitt miljø, men jeg er sikker på at liknende ting skjedde i kvenske og skogfinske hjem.

Kanskje mange av oss har hørt disse historiene før, men andre har ikke det. Andre igjen har aldri fortalt om sine opplevelser. “Jeg hadde aldri tenkt at mine historier var viktige nok til å bry noen med”, fortalte en kvinne fra Kvænangen meg da hun skulle forklare hvorfor hun ikke tidligere hadde fortalt om sine erfaringer med fornorskingspolitikken før kommisjonsarbeidet.

Fredag morgen satt jeg på teatret og gnikket søvnen ut av øynene da jeg var så heldig å få høre den samiske skuespilleren Gard Emil, kjent fra filmen Ellos Eatnu – la elva leve lese historien til Venke Tørmænen, en skoltesamisk venn av familien min som har betydd mye for meg. Jeg følte meg heldig som fikk bli bedre kjent med hennes familiehistorie. Samtidig følte jeg på at nå når historien var skrevet ned, så var den skåret inn i det treet som vi kaller vår nasjonale historie. Og gjennom å bli lest opp, gjennom å bli fortalt, lever disse historiene i vår felles erindring. Teaterviter Sire Gaski beskriver dette på sin blogg som “å høre det lest, å vite det levd”. I sin introduksjon fortalte Jørstad også at Norge Lytter ønsket å gi Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport en stemme og en kropp.

Jeg mener at opplesingsprosjektet ikke bare gir rapporten en stemme og en kropp, men også bidrar til å kroppsliggjøre erfaringene til de som har åpnet seg og gitt sine stemmer til kommisjonen og rapporten. På den måten ga opplesinga ikke bare en stemme til de historiske kjensgjerningene, men til flere hundre av disse kjensgjerningenes ofre.

Gjennom å gi historiene våre både en scene og en kropp tror jeg Norge Lytter har hatt en stor betydning for mange samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Prosjektet har også gitt oss et rom og en anledning til å snakke med hverandre om de historiske og personlige erfaringene, og jeg er helt sikker på at prosjektet har betydd mye for de som deltok som lesere.

Klokken 02.00 avsluttet 11 år gamle Villen Jakobsen fra Nordreisa lesinga av rapporten. Med en sølje formet som en kvenrose på brystet ser Jakobsen inn i kameraet og sier at «viljen til forsoning må vises i handling. Her har de som sitter i maktposisjoner et særlig ansvar, og det venter store utfordringer», før hun går av scenen. Tar våre myndigheter disse utfordringene? Har Norge lyttet?