Livskvalitet på en skala fra 1-10

På Trondheim Kunstmuseum er det for tiden utstilt et oljemaleri av et landskap hvor bakken har gått i oppløsning. Et enormt skred har røsket med seg sju større og mindre hus, og restene etter en skog ligger som henslengte tannpirkere utover det hele. Bildet er malt av Herman Anker i 1893 da et leirras som tok 116 menneskeliv, nesten like mange gårder og en mengde husdyr, gikk i Verdal. Det samme raset er bakteppe for Ingrid Storholmens roman Bloddråpetall fra 2024. Her skildrer hun et lite bygdesamfunn i dag, en tenkt plass i Trøndelag. Samtidig som det over hundre år gamle leirraset fremdeles lever i bevisstheten til karakterene i boka, raser også andre sider ved livene deres sammen når de rammes av sykdom én etter én. De fiktive karakterene tar del i den høyst reelle Helseundersøkelsen i Trøndelag (Hunt), som har pågått siden 1984, og hvor over 250 000 trøndere bidrar med blodprøver og helseopplysninger. Boka får frem kompleksiteten i menneskers helsetilstander og hvordan dette i varierende grad kan oversettes til statistikk og rigide spørreskjema. Når Trøndelag Teater og regissør Maren E. Bjørseth lager teater av Storholmens fortelling, er det et takknemlig materiale de har å jobbe med. Boka fikk mye ros av litteraturkritikere da den kom ut, og den er skrevet på en måte som ligner en dramatisk form: Karakterene introduseres med navn før tankene deres skildres i tekstbolker skrevet i førsteperson, på samme måte som med replikker. På teatret er det ti skuespillere som gestalter karakterene. Noen av de mest sentrale er den nylig pensjonerte postmannen Einar (Trond-Ove Skrødal), kreftsyke Vigdis (Maria Omarsdottis Austgulen) og Kristin (Synnøve Fossum Eriksen), en kunstner som får påvist leddgikt. Den lokale legen, Paulsen (Paal Herman Ims), forsøker å ivareta dem alle. Utfordringer som karakterene strever med i forlengelse av sykdommen, er alt fra vanstell av husdyr til hvordan man kombinerer et sexliv med rullestol og brukerstyrt personlig assistanse.

Helse og uhelse

Bortsett fra at scenograf og lysdesigner Øyvind Wangensteen har plassert pilarer i ulike høyder på gulvet, er Gamle scene forholdsvis naken og mørk. Pilarene har speilflater og lyser innimellom opp i ulike farger. Hverdagslige gjenstander fungerer som pekepinn på hvilke omstendigheter vi har med å gjøre. Når Einar introduseres mens han har sin siste dag på jobb, er det den røde veska rundt magen og den rytmiske knekken i knærne som avslører at han kjører rundt i postbilen sin. Senere, når Einar snakker om kona si samtidig som han tenner et gravlys, forstår vi at hun er død. Når tre av forestillingens karakterer legges inn på sykehus, visualiseres det gjennom ledninger som kobler armene deres til de nevnte pilarene. Noe både romanen og teaterforestillingen får spesielt godt til, er å vise frem det store bildet når det kommer til helse og uhelse. Her kommer det frem hvordan sykdom ikke bare rammer den syke, men også pårørende, som selv kan få dårlig helse av omstendighetene de befinner seg i. Klasseperspektivet er tydelig; faktorer som lav utdannelse, ensomhet og fysisk krevende arbeid sammenfaller med lav levealder. Ny forskning, som riktignok er kontroversiell, sier dessuten at traumer kan gå i arv. I boka og forestillingen er leirraset fra 1893 fremdeles en del av karakterenes hverdag, enten det er i form av spor som dukker opp i landskapet eller slektslinjer som strekker seg tilbake til dem som ble direkte rammet. Metaforisk brukes også ulykken som et bilde på at livene til karakterene raser sammen.

Sterke skuespillere, sårbare relasjoner

Samholdet og relasjonene i bygda er fint og følsomt formidlet, uten at det blir sentimentalt. Et vellykket grep av Bjørseth er å la postmannen Einar lese opp og fylle ut et Hunt-spørreskjema for grisebonden Knut (Øyvind Brandtzæg), som i forestillingen har dårlig syn. Spørsmålene går blant annet ut på om Knut har et nettverk som kan hjelpe ham om han skulle bli syk (Einar fører opp seg selv) eller om han er ensom («litt må vel Hunt kunne lese seg til sjøl»). At det er Einar som skriver ned Knuts svar, får frem sårbarheten i materialet og lar også skuespillerne sparre med hverandre på en måte som får frem karakterenes personlighet. Det er jevnt over solide skuespillerprestasjoner i forestillingen, både når det gjelder å servere komiske poenger (Marianne Meløy som sladrekjerringa Marit er særlig fornøyelig), underfundige observasjoner og galgenhumor.

Tekstfokus

Originalmaterialet tatt i betraktning er det ikke så rart at Bloddråpetall på Trøndelag Teater først og fremst har blitt en tekstbasert forestilling. Den nedstrippede scenen fremstår som en nødvendighet når ti skuespillere skal stå på den begrensede plassen samtidig. Den stiliserte scenografien er småpen og nøktern, men tilfører heller ikke noe særlig til handlingen. Forestillingen er tydelig oppdelt i mange små scener med mye frontalt spill, noe som innimellom gir den et litt statisk preg. Dette til tross for at Magnus Myhr har bidratt med en koreografi som glimtvis tilfører danseriske bevegelser. Bloddråpetall er ikke en forestilling man oppsøker for å oppleve estetisk nyskapning eller finurlige, håndverksmessige løsninger, men tekst og skuespill gjør opp for det. Forestillingens tematikk er både kompleks og allmen, og oppleves rammende og samlende på samme tid.