Middelmådig om å være midt i livet

Dramatiker Monica Isakstuen har hatt en imponerende tekstproduksjon de siste årene. Denne våren hadde Takk for gaven urpremiere på Den Nationale Scene i Bergen, og skuespillet er allerede oversatt til flere språk. I 2023 vant hun Ibsenprisen for Dette er ikke oss, en tekst som har fått en egen iscenesatt lesning på som Torshovteatret denne høsten. Isakstuens andre urpremiere i 2025 er Han andre på Amfiscenen på Nationaltheatret i regi av Maren Bjørseth. Også i denne urpremieren handler det om nære relasjoner. Denne gangen møter publikum et middelaldrene par hvor en masete og misfornøyd kvinne «Jeg» (Hanne Skille Reitan) er lei av mannen sin, hennes livs «Du» (Hermann Sabado). Som kontrast finnes et annet par som består av «Hun andre» (Mariann Hole) og «Han andre» (Bernhard Arø). De ligner på vårt originale par, som en dobling, bare at de er nyere, friskere, kåtere og lykkeligere. De kan leses som det som kunne vært eller kan bli. Samtidig følger de handlingen på et konkret plan som et annet par. De to parene surrer rundt hverandre på en resort, et slags ikke-sted hvor paret bestående av Jeg og Du prøver å «finne ut av det». De har altså reist bort fra hverdagen for å redde ekteskapet.

Hvem som helst

Forestillingen er tekstdrevet, og scenerommet (Olav Myrtvedt) er relativt nakent, med unntak av en lang vegg som står diagonalt i rommet ved forestillingens begynnelse. Den er hvit og delvis gjennomsiktig. På baksiden av veggen finnes flere rom med dører. De bruker også veggen til skyggespill, sånn at de kan skule på hverandre. Underveis i forestillingen endrer rommet karakter, for veggen viser seg å være laget av tre flyttbare moduler. Skuespillerne flytter rundt på disse, slik at de passer handlingen. Scenen er delvis abstrakt og delvis konkret, akkurat som de navnløse karakterene. De er kledd hverdagslig og realistisk, nesten som innbegrepet av vanlige middelklassefolk. De har bukser som nesten sitter godt, gensere som kunne vært kjøpt i mange vanlige butikker, men i farger som kler dem. De ser sånn passe vellykkede ut uten noen spesielle identitetsmarkører. De kunne vært nesten hvem som helst, og de minner sånn sett om publikummet jeg sitter i salen sammen med. Mye av spillet er frontalt, delvis henvendt til en motspiller og delvis til publikum. De spiller også uten mygger, noe som skaper en nærhet. Jeg synes det kler amfiscenen godt. Underveis blir det analoge spillet underbygget av musikk fra høyttalerne. Musikken bidrar til å understreke stemningene vi befinner oss i eller skape rytme. Det visuelle og auditive underbygger en forventning om at vi nå skal se teater om mannen i gata, dama i publikum.

Kjærlighetserklæringen

Tidlig i stykket opplever «Jeg» at ordene «jeg elsker deg» har mistet sin betydning. utsagnet betyr ikke lenger noe, og kjærligheten finnes ikke lenger. Det hjelper ikke at «Du» forteller henne gjentatte ganger at han elsker henne, det er liksom ikke gyldig lenger:

JEG: du elsker meg ikke heftig og tøylesløst

DU: men jeg elsker deg

JEG ja da / jeg hører du sier det

Videre tømmer hun utsagnet for mening:

kle gjeser egd EGG SERKEL DEJ ... men hør da! Det er jo bare meningsløse stavelser og dumme lyder! jeg mener du kunne like gjerne sagt fola fola blakken

Hun roper det fortvilet, men replikken rommer også et snev av humor. For han kunne jo ikke like gjerne sagt noe helt annet. Alle vet at de ordene skal bety noe helt spesielt. I Fragmenter av kjærlighetens språk skriver filosof og semiotiker Roland Barthes: «etter den første bekjennelsen betyr ikke «jeg elsker deg» lenger noe som helst». Den første gangen man sier «jeg elsker deg» til et annet menneske er det en handling, en erklæring. Og den kan, skal vi tro Barthes, bare erklæres én gang. Alt etter det er en gjentakelse. «Jeg» lengter etter denne erklæringen som er tapt. Og som, hvis hun skal fortsette å være sammen med «Du», aldri kan oppleve på nytt. Det språklige og filosofiske problemet understrekes og forankres i at karakterene i teksten kalles «jeg» og «du». Karakterer som benevnes som relasjonene de inngår i, er ikke noe nytt, verken for Isakstuen eller i norsk dramatikk som sådan. Likevel er det et interessant formmessig grep med et «jeg» og et «du» i en dramatisk tekst. Alle på scenen er jo sitt eget «jeg» og alle er de hverandres «du», sånn som i virkeligheten. På samme måte er det alltid et «jeg» som elsker et «du». «Jeg elsker deg» er en sammensetning av ord hvor alt forandres om bare det ene ordet skiftes ut, for eksempel: «jeg elsker ham» er en katastrofal og reell forandring. Det andre paret muilggjør denne forandringen eller den potensielle kjærlighetskatastrofen. På elegant vis folkeliggjør Isakstuen et filosofisk tankegods og semiotisk problem. 

Hva står på spill?

«Jeg» leter altså etter det som fyller setningen eller utsigelsen med mening. Hun vil bli elsket på nytt, hun vil at han skal være ny for henne. Derfor går de tilbake til begynnelsen og historien om seg selv og leter i hverandre etter det de en gang har vært. Det er her jeg begynner å kjede meg. For selv om forestillingen tematiserer noen av livets største erfaringer, får den det til å føles så utrolig lite. Jeg forstår ikke hva som står på spill, annet enn den semiotiske leken. På et konkret handlingsplan finner jeg ingen ting som tilsier at paret burde fortsette å holde sammen. Jeg heier ikke på dem. Det er som om forestillingen mangler en bass eller undertone som setter i gang følelsene hos meg. Plutselig kommer det fram at de også barn sammen, og «Jeg» lurer på om det ville vært enklere å forklare sorgen hun føler på om barnet var dødt. Eller om «Du» ble rammet av en alvorlig sykdom. Konturene av et liv der hjemme med en viss verdi finnes altså. Men som med det som utspiller seg bak veggene på scenen, kan jeg bare ane hva det er. Med de konkrete referansene til livet, blir karakterene ikke bare abstrakte størrelser, men en sjablong av et par jeg kan kjenne igjen fra tv-serier, filmer og romaner. Også sex-scenene blir sjablonger, og abstraherer i motsatt retning av sex-scenene som foregår i Sagaen om isfolket nede på hovedscenen samme dag. Skuespillerne bøyer knærne og vugger opp og ned samtidig som de lager lyder, som i en oppvarmingsøvelse. Det er liksom så høflig og familievennlig at det blir pinlig. Mot slutten av forestillingen har jeg begynt å engasjere meg mer i handlingen, men blir skuffet. Jeg håpet at «Du» ville slippe fri fra relasjonen. Samtidig føler jeg at jeg burde heiet på dette paret. Jeg vet jo at «Du» og «Jeg» hører sammen språklig sett, selv om jeg synes kroppene på scenen ikke gjør det. På ett nivå kan jeg godta at forestillingen sentreres rundt «Jeg»s perspektiv, som i en roman. Men det er en hovedperson jeg ikke blir kjent med. Karakterene har blitt for generelle. Når det da ikke heller er noen spesielt spennende regigrep, blir det hele litt intetsigende og traurig. Han andre har blitt en middelmådig forestilling om et middelmådig par hvor alt er helt OK.