Likhetens paradokser

På slutten av 1880-tallet levde det en ung mann i England som het Joseph Merrick og som gikk under navnet Elefantmannen. Han ble betraktet som en freak, men også et vitenskapelig forskningsobjekt. Merricks sjeldne tilstand, i dag kjent som Proteus' syndrom, hadde gitt ham voldsomme fysiske misdannelser. Merrick levde av å bli vist fram som en kuriositet. Etter å ha reist rundt med et sirkus, ble han tatt med til London Hospital av en ung kirurg som het Frederick Treves. Merricks misdannelser førte til store helseproblemer, men han kunne lese, han kunne bibelvers utenat, og etter operasjoner og mye trening kunne han prate så andre forsto ham. Stanken som fulgte ham i freakshowet, slapp taket da han på sykehuset fikk lov til å bade hver dag. Doktor Treves tok ham med seg til sykehuset for å forske på ham, men også for å gi ham et verdig liv. Han ønsket at Merrick skulle få bli «en vanlig mann». Men var det mulig? Det er her den virkelige historien slutter og regissør Sargun Oshanas prosjekt tar til. Den dansk-irakiske regissøren har selv dramatisert fortellingen om John Merrick. Han følger historien slik den har blitt fortalt mange ganger før, blant annet i en bok skrevet av Frederick Treves selv og i en av David Lynchs tidligste filmer. Men Oshana har lagt til både opprør og frigjøring. Det er ikke Elefantmannen som er annerledes – det er majoritetsbefolkningen som produserer hans annerledeshet.

Sykehus, sirkus og show

På Oslo Nye Teaters scene på Centralteatret begynner forestillingen med publikumsvertens stemme som på vanlig vis ber oss skru av telefonen, men den forvrenges gradvis til en ekkel beskjed: «Gjør deg klar til å møte ham, Elefantmannen – gjør deg klar for sirkusnummeret, freakshowet, monstret: Vil du se ham? Klart du vil se ham». Et hvitt lerret er trukket for scenen som et tynt sceneteppe. På scenekanten foran teppet står det fire skuespillere på rekke med hvite dresser, flosshatter, hansker og hvitsminkede fjes og hår. «Se, se, se,» messer de. Det er elegant og vemmelig på samme tid. De intense blikkene ser ut til å ville skape fortvilelse i publikum fordi vi skal ta del i noe vi vet er moralsk forkastelig – trangen til å titte på et menneske som er definert som noe umenneskelig – noe annet enn oss.

Den som ser, ødelegger bildet

Forestillingen utspiller seg på Whitechapel sykehus i London på 1880-tallet. Men det hvite sceneteppet og de hvitkledde folkene er ikke sykehushvite. Lyssettingen bidrar til skiftende nyanser av hvitt gjennom stykket. Fra hard glamhvit til en mild hvitfarge når Merrick og Treves besøker en kirke. Fargen er varmere enn det man vanligvis forbinder med sykehus, mer fløyelsaktig, og i sin rene enkelhet preger denne hvite estetikken scenen fra start. Frederick Treves (Eldar Skar) møter sjefens (Marius Lien) oppfordring om å lete etter forskningsobjekter i byens fattigkvarterer, og finner Joseph Merrick. Nå skal vi snart få se ham. Hva forventer vi? Regissør Oshanas grep er slående og ubehagelig: Han setter en svart, funksjonsfrisk mann i rollen som en karakter som vanligvis ville blitt framstilt som et grotesk «misfoster». Ved å gjøre dette, tvinger han oss til å konfrontere våre egne fordommer og forventninger. Grepet viser oss at det er vi som skaper annerledeshet og monstrøsitet gjennom våre blikk. Det vi ser som «avvik», er ofte en projeksjon av våre egne fordommer. Oshana vil at vi skal forstå hvordan vårt eget blikk – formet av rasisme, forventninger og samfunnsnormer – bidrar til å skape det vi oppfatter som «det andre».

Det teatrale i teatret

Spillestilen i Elefantmannen er full av store fakter og overdreven diksjon. Det teatrale i teatret fremheves, men spillet ligger ikke milevis unna gjennomsnittlig institusjonsteater. De fire hvitkledde skuespillerne understreker teatraliteten selv: «Det er teater, dette. Vi er i teatret.» Den eneste som spiller dempet, er Oscar Jean. Det er han som er normal mens de andre er krakilske. Vi vet at Merrick ble sett på som vanskapt og umulig å forstå. Men her snakker han tydelig og har ingen fysiske skavanker. Lerretet fra åpningsscenen trekkes fra og åpenbarer et rundt, hvitt scenerom. I midten står en rund pidestall, som leder tankene til en sirkusmanesje. I den enkle, rene scenografien (David Gehrt) fungerer den hvite gardinen som omslutter manesjen som et bølgende lerret for projeksjoner underveis (video ved O Future). Den sirkusaktige estetikken ligger både i manesjens form og i pidestallen hvor elefanten tradisjonelt balanserer, og minner oss om at vi er i et rom hvor det unormale er til skue. Elegante, langsomme filmsekvenser veksler mellom flytende ansikter i ulike grader av oppløsning, noen ganger slimete og uten hud, andre ganger som skylignende formasjoner. Den rene scenen gir en kul utfordring til lysdesigner Martin Myhre, hvis lysdesign flere ganger skaper en helt ny dybde i rommene vi beveger oss i. Særlig er kirkerommet vellykket hvor nådens lys faller varmt gjennom altervinduet mens slummens gru kun finnes i den mørke boksen midt på scenen, boksen der Elefantmannen holder til før han kommer til sykehuset. Musikken (O Future) er elektronisk stikkende, dragende og hakkete.

Om likeverd og likhet

Når de hvitkledde vil gjøre Merrick til en av sine egne, kler de ham i sine klær og maler hele kroppen hans hvit, fra topp til tå. Jeg tror regissør Oshana vil si at det er akkurat slik integreringen fungerer: Du er ikke likeverdig før du er lik, for å si det med antropolog Marianne Gullestad. Hun studerte nettopp det norske blikket på «den andre» og oppdaget at det norske storsamfunnet ikke helt skjønner forskjellen på equality og similarity – begreper som finnes på andre språk, men ikke på vårt. I det norske språket brukes likhet også om likeverd. I samfunnsvitenskapen snakker man om «tightly knit» og «loosely knit» samfunn og kulturer. I Norge liker vi å tenke på oss selv som liberale og tolerante. Men forskning viser at vi har omtrent like strenge normer som i Pakistan. Vi er et land der alle skal være helt like og gjøre alt helt likt. Vi tåler avvik ganske dårlig. Dette er velferdsstatens skyggeside: Vi forsøker å redde alle, men de skal reddes på majoritetsbefolkningens premisser. De skal krenkes. De skal takke. De utstøtte, marginaliserte menneskene bærer med seg samfunnets stadige krenking mot deres integritet. Det markerer seg fysisk i kroppene deres. De strenge strukturene skaper motstand, i virkeligheten og på scenen. Marginalisert ungdom som driver med kriminalitet uttrykker med hele seg at noe er helt på tok i livene deres, mener sosionom Anna-Sabina Soggiu. De skaper bråk og uro fordi de ikke er fanget opp av systemet som skulle ta vare på dem. I Oshanas forestilling skjer det samme med Elefantmannen. Han gjør opprør og skaper kaos før han trer ut av rollen strukturene har gitt ham, og han former en ny begynnelse for seg selv.

Norges liberale selvforståelse

Sargun Oshana vet et og annet om fremmedgjøring og utenforskap. Som regissør på store scener i alle de skandinaviske landene må han regnes som en vellykket innvandrer. Han bruker makten han har fått til å synliggjøre de utfordringene som fremdeles preger de skandinaviske samfunnene når det gjelder å passe inn og bli godtatt. De umulige kravene og de strenge normene skaper friksjon og motstand. Når Merrick til slutt bryter ut av stengslene, er det viktigste han gjør å vaske av seg den hvite fargen mens han studerer oss med et dypt og fritt smil. Det er han som er subjektet. Han lar seg ikke lenger objektifisere. Gjennom hans øyne får vi se at majoritetssamfunnets identitet skapes av at hans identitet er et avvik. Oshanas tolkning av Elefantmannen viser oss at det å bryte fri fra samfunnets forventninger ikke er det samme som å melde seg ut av fellesskapet. I stedet handler det om å frigjøre seg fra strukturer som trykker deg ned, som forsøker å forme deg etter samfunnets bilde. Det er en oppfordring her til oss alle: å se hvordan vi skaper annerledeshet i stedet for å akseptere den.