Nevrotisk kvinnesommer

Sommeren uten menn er en etter min mening ganske triviell roman, ført i pennen av den norskættede amerikanske forfatteren Siri Hustvedt. Romanen ble først utgitt på norsk i 2011 og er nå dramatisert for scenen av Karen Marie Bille og Peter Langdal. Vi møter Mia Fredrickson, poet og skrivelærer, som etter 30 års ekteskap blir forlatt av vitenskapsmannen Boris. Han har møtt en yngre fransk kollega og vil ha «pause». Etter at Mia forlates av Boris blir hun psykisk syk og legges inn på psykiatrisk avdeling. Når hun utskrives vil hun ikke vende tilbake til byen, men tilbringe sommeren hos sin svært friske og vitale mor på 87 år og hennes venninner.

Romanen er et gruppeportrett av kvinner i ulike faser av livet fortalt fra Mias synsvinkel. Vi møter de unge jentene i skrivegruppen hun underviser gjennom sommeren. En av dem, Alice, mobbes og utestenges av de andre jentene, og minner Mia om hvordan hun var som ung. Alice leser mye, og skriver rare, men fine dikt. Hun er en klassisk nerd som Mia raskt kjenner omsorg for. Nabokona, som Mia observerer på avstand, krangler alltid høylytt med mannen sin, og har en tre år gammel datter som konstant går med parykk og er ekstremt aktiv. Morens venninner bor i leiligheter rundt et eldresenter, og de er alle enker som lever tapene av sine ektemenn i sorg eller glede. Doris, Mias datter, fungerer som en budbringer mellom Mia og Boris. Hun dukker iblant opp med diverse opplysninger, som for eksempel at hun er bekymret for faren som ikke har vasket seg på mange uker.

Mia glir uproblematisk inn og ut av alle disse livene hun observerer og korrigerer erfaringen som forlatt i møte med det de andre sliter med. Hun prøver å forstå hvem hun er om hun ikke er Boris’ kone.

Kunstgress Scenen på Oslo Nye er dekket av kunstgress. Rundt omkring står ulike rekvisitter som møbler, kofferter, og diverse rot. Før pause er skuespillerne kledd i beige dresser, og etterpå i jeans og lange blå skjorter. På bakveggen projiseres ulike landskap som hav og skog, samt tekstmeldinger fra Boris og enkeltord, som «pause, pause, pause». Lysdesignet står Norunn Standal for, det er fint og kommer fra en stor lampe som kan justeres opp og ned og består av flere lyskilder.

Mari Dahl Sæther spiller den unge Mia, Herborg Kråkevik den middelaldrende, og Birgitte Victoria Svendsen den eldre. Selv om de tre skuespillerne veksler mellom å spille mange ulike roller, er det Herborg Kråkevik som har mesteparten av ansvaret for portrettet. Det gjør hun tidvis bra, men det blir lite friksjon mellom teksten og skuespilleren som portretterer den. Jeg savner å se flere nivåer i spillet hennes av kjærlighetssorg, svik, tvil og neverotisisme. Birgitte Victoria Svendsen gjør den mest helstøpte rolletolkningen som moren til Mia. Hun spiller med fin presisjon, tilstedeværelse og komisk timing som skaper nyanser og gjør henne interessant.

I pausen grubler jeg over hva min irritasjon over Mia handler om. Er det synsvinkelen – hvordan alle erfaringer, episoder og møter med andre mennesker blir fortalt gjennom hennes blikk? Selv om hun har dialoger med sin mor, datter og andre karakterer gjennom forestillingen, er det ingen reelle møter som utfordrer hennes verdensbilde. Mia får snakke uavbrutt om sorgen og tvilen, og ikke bare kan hun fortelle meg hvordan hun har det, hun kan også kontekstualisere det for meg. Lettbeinte referanser fra verdenslitteraturen, film, grunnleggende biologi om kvinnekroppen, neurovitenskap og Kierkegaard kastes ut over publikum, omgjort til billige ironiske poeng.

Dramatiseringen av romanen forsøker å vise frem svik og sorg, men også ulike kvinneliv, som i utgangspunktet er et sympatisk prosjekt. Karakterene er gjenkjennelige fordi det er stereotyper som like godt kunne utspilt seg i en Hollywood-film som på Oslo Nye Teater. En av kvinnene Mia møter er den nittisyvårige Abigail, for øvrig troverdig spilt av Mari Dahl Sæther. Hun broderer store håndarbeid som ser tradisjonelle ut på avstand, men hvis du ser nøye etter, ser du kvinner som menstruerer, onanerer og gråter. Senere i forestillingen kommer det frem at Abigail er lesbisk, men aldri har fått levd det ut. I Mias blikk på andre trer selvbildet hennes frem, og for meg fremstår det, selv i sorg, og svik, rimelig suverent.

Etter å ha sett forestillingen sitter jeg igjen med samme med fornemmelse som da jeg leste romanen: Det er for mye snakk og babbel, og unødvendig mye enkel hverdagsfilosofi over kvinneliv fremstilt med banal letthet. Innimellom bryter Mia eller Mias mors ut i en jazzsang om kjærlighet eller sier strofer som «det er umulig å ane en historie mens man lever i den» – det blir så klisjefylt at jeg kjenner meg litt svett.

Forestillingen blir ensidig i sine portretter av kvinner, og av den nevrotiske og forlatte Mia. Jeg savner en refleksjon over de sosiale, politiske og historiske strukturene som ligger til grunn for at Mia erfarer, opplever og føler som hun gjør.

The Dialectic of Sex Mens jeg ser forestillingen kommer jeg til å tenke på boken, The Dialectic of Sex av Shulamith Firestone. Hun mener at kilden til mennenes sosiale makt, kraft og kjærlighet er at kvinner fortsetter å forsyne dem med det, noe som betyr at kjærligheten er sementert, og er blitt anvendt for å reise mannens overlegne byggverk. Den romantiske kjærligheten bremser ikke bare klasse og kjønnssegregering, men er selve verket som muliggjør det.

Romanen og forestillingen befester og opprettholder sementeringen. Med eller uten de feministiske teoribrillene på- å bli forlatt, sviktet, ha kjærlighetssorg, og å elske noen som tviler på sin kjærlighet til deg er erfaringer vi stort sett alle opplever gjennom et liv. Forestillingen blir svak når den reduserer det til en kvinnelig, og ikke kulturell og sosial, erfaring som det er.

Det virker som Sommeren uten menn forsøker å lage lett og ironisk feelgood-teater om kvinner, men ender opp med å redusere både mannen og kvinnen til arketyper som svømmer rundt i den heteroseksuelle matrisen.