Kunst, politikk og fortidsdyrking

Som minst 754 999 andre nordmenn har jeg brukt romjulen til å se tv-serien om Odd Nerdrum og familien hans, og fordi den fikk meg til å tenke på tilstanden til norsk kunst og kulturpolitikk, har jeg, som omtrent alle andre kulturkommentatorer i Norge, startet året med å skrive en tekst om den, men også om kunst, kulturpolitikk, reaksjonær fortidslengsel, progressivt fremtidshåp og tidsånden. Serien, og det verdens- og kunstsynet som fremmes i den, er symptomer på en samfunnsutvikling. Selv om det kan virke langt fra det gode livet ved svabergene i Vestfold til en kunst- og kulturfiendtlig politisk virkelighet, er fortidslengselen, strukturskepsisen og det reaksjonære kunstsynet ikke lenger fremmed eller kontrært. Dette ser vi nå både i den praktiske politikken og i debatten om den. Utgangspunktet for serien er et portrett av familien Nerdrum som er filmet i løpet av et år mens de jobber med å lage et museum for patriarken Odd Nerdrums kunst. Familien, som i tillegg til Odd Nerdrum selv og kona Turid Spildo inkluderer fire voksne barn, to svigerbarn og to barnebarn, bor sammen på en stor gård i Stavern. Seerne følger familien gjennom praktiske gjøremål på gården og i museet, og vi får innblikk i Nerdrum seniors syn på kunst og høre hvordan dette synet preger den neste generasjonens virkelighets- og kunstoppfatning. Modernismen fremstilles som familiens store fiende. Hva som menes med modernisme er litt uklart, for begrepet virker her mest som en sekkebetegnelse for all kunst fra de siste 125 år, men især kunst som er abstrakt og non-figurativ. Det motsatte av modernistisk kunst er den klassiske, et annet begrep som ikke får noen nevneverdig gjennomgang annet enn at det handler om noe som er gammelt, gjerne knyttet til «Grekenland» eller de store mesterne, særlig Tizian, Caravaggio og Rembrandt. Odd Nerdrums malerier er preget av humanisme. Bildene fra den siste halvdelen av kunstnerskapet viser mennesker enten helt uten eller med svært lite klær i nesten abstrakte landskaper. Det gir et inntrykk av noe postapokalyptisk eller åndelig, det er i hvert fall ikke renessansemaleri, realisme eller klassisisme. Kunsten stiller seg i en tradisjon, men verkene er ikke tradisjonen, de ser både fremover og bakover. Serien er best når den tar seg tid til å la Nerdrum snakke om kunsten og karrieren. For selv om han anser seg selv som en som står på utsiden av det gode selskap, en enfant terrible i den norske kunstverdenen, er han hele tiden mest opptatt av arbeidet og kunsten. Han higer etter anerkjennelse, men verdsetter enda mer ideen om opposisjon, og hans forhold til samfunnet innebærer primært å være kontrær, selv om jeg ikke opplever at kunsten hans er det. Man skal også lete lenge for å finne en norsk billedkunstner som er mer anerkjent enn Odd Nerdrum. Både Nerdrum selv og regissøren Linn Th. Amundsen gir narrativet om å stå utenfor mye plass, men der Odd Nerdrums selvforståelse fremstår ensporet, men personlig pragmatisk fordi han setter kunsten og evnen til å arbeide over samfunnet, så kommer samfunnsmotstanden hos den yngre generasjonen til uttrykk som en underlig, reaksjonær fortidslengsel som ligner andre kulturelle strømninger i vår tid, dette til tross for at særlig sønnene eksplisitt uttrykker forakt for sin egen samtid. Den yngre generasjonens syn på det de kaller «modernismen» er mer opposisjonell enn substansiell. Den er romantisk og tilbakeskuende, og motstanden er like stor mot populærmusikk som konseptkunst. Det verste som finnes er kanskje allikevel byråkrater og representanter for det offentlige, noe som gir inntrykk av at de står for ren nyliberalisme.

Ser vi fremover eller bakover?

I Nerdrumfamiliens fortidsdyrking blir historien gjort til noe som fremstår virkeligere enn nåtiden. Der samtidens kunst er tilgjort og svevende, er det klassiske og historiske autentisk og håndfast. Dette synet har likheter med mye av diskursen rundt kunst og kultur i Norge i dag, og ligner på det kunstsynet som fremmes av Trygve Slagsvold Vedum fra Senterpartiet og av ulike politikere fra Fremskrittspartiet, men også Mari Skurdal i Klassekampen har tatt til orde for en ensidig bevaring av en stivnet historie i debatten om Nationaltheatret. I fortellingene om den europeiske kunsthistorien fra antikken og renessansen og opp gjennom forrige århundre ligger det en tro på kunstens betydning som humanisme. Fra renessansen ble mennesket dyrket som verdifullt i seg selv, ikke bare som noe som var skapt i Guds bilde. Nerdrums store idol, Rembrandt, fokuserer på mennesket som kropp, ikke som ånd. Det ligger en interesse for menneskelig liv og erfaring i bildene. Når vi studerer den europeiske kunsthistorien og bringer premissene fra den videre til vår tid, handler det om å kjenne sin historie og interessere seg for kunst som menneskelig uttrykk. Men samtidig som vi gjør det og bruker kunsthistorien til å bygge kunnskap og dannelse i vår tid, er vi nødt til å ta innover oss at deler av denne historien også har vært brukt som et maktspråk. Europeisk kultur har vært brukt kolonialistisk og undertrykkende, og den hegemoniske stillingen denne kulturhistorien har over resten av verdens kunst- og kulturhistorie har ikke bare vært humanistisk og dannet. Å dyrke fortiden er derfor en kompleks øvelse, og om vi ikke også ser fremover, er vi dømt til å mislykkes, og kunsten i seg selv vil bli irrelevant.  I en kommentar i Morgenbladet skriver kulturredaktør Bernhard Ellefsen at «Offentligheten og kulturen har tatt en skarp reaksjonær dreining det siste året – en dreining vi knapt har språk for å beskrive.» Han skriver blant annet om den store oppslutningen til Fremskrittspartiet og om hvordan kulturfeltet er blitt angrepsmålet til de reaksjonære. Jeg deler Ellefsens bekymring. Jeg har lenge vært redd for en kunstfiendtlig utvikling i kulturpolitikken, og i 2024 begynte det jeg tidligere bare har fryktet å materialisere seg i politisk handling. At byrådet i Oslo faktisk valgte å kutte så mye i bevilgningene til Oslo Nye Teater at teatret har sett seg nødt til å legge ned Trikkestallen, er ikke bare alvorlig i seg selv, det er en symptomatisk utvikling. Også Akademi for scenekunst, som ligger under Høgskolen i Østfold (HiØ), ble vedtatt nedlagt i 2024. Som resultat av nye finansieringsmodeller for høyere utdannelse og lavere søkertall til Høgskolens øvrige utdannelser, har HiØ sett seg nødt til å legge ned hele akademiet – og med det Norges eneste utdannelser i performance og scenografi. Grunnene til at HiØ har valgt å legge ned akademiet er komplekse, men det er ikke til å komme fra at både Kunnskapsdepartementet og Høgskolen ser ut til å mene at kunstutdannelser er mindre viktige enn andre utdannelser. En annen stor kulturpolitisk debatt fra 2024 er den om rehabilitering av Nationaltheatret. Istedenfor å fokusere på hvilket teaterbygg man kan få og hvilket behov Nationaltheatret har, har debatten dreid seg om hvor virkelighetsfjernt det er å bygge nytt og hvor billig det kan gå an å få det. Flere har ment at det ikke trengs nye biscener, og at det bare er en rehabilitering av det gamle teaterbygget som er nødvendig. Særlig kom dette frem i finansminister Trygve Slagsvold Vedums utspill om at vi ikke trengte Rolls Royce; det fikk greie seg med en Volvo. Hvis vi følger argumentasjonen om at det bare er rehabiliteringen av det gamle teatret som er nødvendig, ser man raskt at det bare det historiske teatret – det med søyler, lysekroner og statuer av Ibsen og Bjørnson – som skal bevares. Innenfor et slikt syn tilhører kunsten fortiden, ikke fremtiden. Kulturarven som skal bevares er den som finnes mellom lysekronene, den røde fløyelen og oljemaleriene. I en leder i Finansavisen skrev redaktør Trygve Hegnar at vi ikke kan vite noe om behovet for teater om 18 år, som er tiden det anslagsvis tar å gjennomføre Tullinløkka-løsningen. Vi kan selvfølgelig ikke spå om fremtiden, men kunst i nåtiden er alltid et møte mellom fortid og fremtid. Nationaltheatret har stått på Johanne Dybwads plass i snart 126 år, og alle kunstinstitusjoner bygges fordi man tror nåtiden har noe å gi fremtiden og fordi man vil tilrettelegge for at kunst kan skapes og vises også når vi selv ikke kan oppleve den lenger. I argumentet om ensidig bevaring ligger det en søyleromantikk og nasjonalisme der kunsten får en stivnet funksjon som symbol, ikke som et levende uttrykk for et nåtidig eller fremtidig publikum.

Politiske strukturer

Noe av det som er interessant med Nerdrum-familiens uttalte opposisjon til samtiden er at den ikke bare inneholder kulturkritikk, men også en sterk mistro til offentlige strukturer og systemer. I serien er dette illustrert gjennom at sønnen Öde forsøker å søke ulike støtteordninger om penger til byggingen av museet. Han akker seg over skjemaene (ikke et ukjent fenomen), og når han får avslag, tar han det personlig. Han mener at strukturene er rigget for modernismen, og at man i dagens samfunn ikke skjønner hva den virkelige kunsten er. Mistroen mot de politiske strukturene og systemene for finansiering av kunst er ikke noe som er spesielt for Nerdrum-familien; vi kjenner det blant annet igjen fra de liberalistiske kampanjene til Sløseriombudsmannen og høyresidens kulturpolitikk. I Sløseriombudsmannens innlegg og kommentarfelt ble samtidsdans sidestilt med psykisk sykdom, og fienden var Kulturrådets støtteordninger. Når vi diskuterer kulturpolitikk, handler det ofte om penger. Vi som ønsker oss et sterkt offentlig finansiert kulturfelt, argumenterer gjerne for at bevilgningene må økes. Men vel så viktig som enkeltbevilgninger og beløpsøkninger er det å styrke strukturene som sikrer oss en fornuftig fordeling. Dette gjelder særlig prinsippet om armlengdes avstand, søknadsordningenes innretning og forholdet mellom statsbudsjett og kulturfond. Det er viktig at også aktører på venstresiden argumenterer for opprettholdelse av strukturene og hvorfor de finnes og at stortingspolitikere ikke griper inn med støtte til kompanier som får avslag. I en tid der strukturene i seg selv er under press, er det mer nødvendig enn på lenge at kulturpolitikere og andre som bryr seg om kulturpolitikk verner om behovet for forståelige og prinsipielle strukturer for finansiering. Mistroen mot det offentlige har ofte utgangspunkt i en individualisme og liberalisme der den enkelte er ansvarlig for seg selv og ingen andre, men mistroen bunner gjerne i en sterk skepsis til annerledeshet og mangfold. Offentlig finansiering av kunst er en garanti for et mangfoldig kunstliv.

Kunsten og humanismen

Mens jeg jobber med denne teksten, leser jeg på Facebook at samfunnsdebattanten Mohamed Abdi har mottatt store mengder rasistisk hets i kommentarfeltet til avisen Subjekt, etter at de skrev en sak om at han hadde uttrykt seg kritisk Nedrum-serien. Jeg tenker igjen på kommentaren til Bernhard Ellefsen om hvor reaksjonær kulturen er blitt på kort tid. Der viser han til Subjekt-redaktør Danby Chois deltakelse i Maskorama høsten 2024 og hvordan det i hintene om hvem han var ble lagt vekt på hvordan han stod i stormen som en målbærer for ytringsfriheten. Men, som Ellefsen også viser til, er det ikke så sterke stormer han står i, det har vært kjempeenkelt å være såkalt kontrær i Norge de siste årene. Litt etter litt er denne liksomkontrære høyresiden også blitt stueren familieunderholdning. Etter at kommentarfeltet på Facebook ble fylt med svært rasistiske uttalelser, har Subjekt slettet kommentarene, og Choi har skrevet en tekst om at rasisme ikke har noen plass i Subjekt. Jeg tror ikke Subjekt ønsker seg kommentarer med den typen innhold under sine artikler, men reaksjonene fra noen av de som tross alt følger avisen viser hvor kort det er mellom den strukturskeptiske liberalismen og den delen av høyresiden som er tilbøyelig til å ytre og dele hatefull rasisme. Også i kommentarene under oppfølgingssakene ligger det rasistiske holdninger, og til å skrive et debattinnlegg om Abdis syn på tv-serien har Subjekt sluppet til en av investorene bak den forhenværende, rasistiske nettavisen Resett. For litt over fem år siden fikk Subjekt mye kritikk for å publisere tekster som ble karakterisert som transfobe. I et relativt langt svar på kritikken begrunnet redaktør Choi publiseringen med ytringsfrihet. Det er greit nok at ingen av disse tekstene er ulovlige og at man skal tilrettelegge for meningsmangfold, men som redaktør har man et ansvar for hvordan offentligheten ser ut. Subjekt har de siste årene bidratt til en mer reaksjonær kulturoffentlighet, men den er ikke lenger sterkt kontroversiell. Veien fra Nerdrum-barnas romantiske fortidsdyrking på gården i Stavern til liksomkontraritet på Grünerløkka er ikke så lang. Begge deler handler om å sette seg over store deler av den norske kulturoffentligheten og bygge mistro mot såkalte eliter og strukturer. Når en melaninrik samfunnsdebattants kritikk av Nerdrum-serien kan få frem det aller verste grumset av holdninger, viser det også hvordan anti-elitismen som ligger inkorporert i Nerdrumenes systemkritikk har nærheter til både den rasistiske og den liberalistiske systemkritikken. Denne samfunnsutviklingen har pågått i mange år, men nå virker det som den trenger gjennom lydmuren på flere fronter. Det viser hvor viktig det er å bygge og jobbe for strukturene som sikrer oss et mangfoldig kunstliv. Kunst er humanisme, og det mangfoldige kunstlivet bidrar til at vi opprettholder troen på menneskeverdet, uansett om den er klassisk, modernistisk eller forholder seg til mer relevante begreper.