Kulturens usynlighet

De siste årene er den merkbare reduksjonen av kulturstoff i dagspressen blitt påpekt, kritisert og fortvilt over med ujevne mellomrom, spesielt når det gjelder alt som ikke er salgbar og tilgjengelig populærkultur. Svaret er uavlatelig det samme: Dette stoffet blir dårlig lest, og avisene har ikke råd til å prioritere det. Spesielt omfattende har kritikken vært mot NRK, som må kunne sies å ha et særskilt ansvar, og en særskilt mulighet, til å prioritere det som ikke nødvendigvis er salgbart og som ikke får dekning andre steder. Likevel ser ikke den overordnede situasjonen ut til å endre seg merkbart. Kritikk mot det enkelte mediehus fører sjelden til noen konstruktiv debatt, de fleste har jo alltid noe kulturstoff å vise til, og så kommer man ikke videre. Samtidig er det vanskelig og lite fruktbart å rette kritikk mot «media» eller «dagspressen» som helhet, selv om det åpenbart er helheten som er poenget: Det har noe å si hvor i hvor stor grad kunst og kultur er synlig og til stede i offentligheten.

Nye tall

Under Kulturytring Drammen i slutten av juni ble det lagt frem noen tall som anslår hvor ille det faktisk står til – med helheten. Som en del av programposten Ta ansvar for å nå ut!, arrangert av Tankesmia Kraft og Norges musikkhøgskole, presenterte stipendiat Vilde Ellingsberg foreløpige funn fra studier gjort ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen. Undersøkelser hun har gjort i samarbeid med professor Leif Ove Larsen, viser at kulturstoffet i norske papiraviser er redusert med over 50 % mellom 2008 og 2022. Unntaket er Klassekampen, der kulturstoffet derimot har økt. Det vil si at Klassekampen trekker opp gjennomsnittet, og at nedgangen hos de øvrige avisene i realiteten er enda større. (Ellingsberg sa ikke hvor mye.)

I tillegg har forskerne målt hvor synlig kulturstoff er på forsidene til de store nettavisene, inkludert nrk.no, og de konkluderer med at kulturstoffet har «svært liten synlighet». Dette gjelder også i tilfeller der den aktuelle publikasjonen faktisk har store satsninger; det synes ikke på forsiden. Grunnen til at det bare var forsidene som ble undersøkt, var ifølge Ellingsberg at redaksjonene selv oppga at det bare er det som gjelder, ettersom «ingen» klikker seg inn på kulturfanene.

Forskerne har også kartlagt tilstanden i redaksjonene: Mange aviser har ikke lenger noen kulturredaksjon, og færre fagfolk jobber med kulturstoff. De er sjelden ansatt, men de leies inn til et og et prosjekt, eller jobber egentlig med noe annet i samme avis. Mye tyder på at formidling og journalistisk kompetanse prioriteres høyere enn kunstfaglig kompetanse. Det stoffet som faller bort i størst grad er ikke overraskende scenekunst, billedkunst og såkalt smal musikk som klassisk og jazz. Det som klarer seg best er litteratur, og kommersielle, populærkulturelle uttrykk som film, TV-serier, populærmusikk og kjendisstoff.

Forskningen er ennå ikke publisert, og tallene er derfor foreløpige, men feilmarginen skal være ganske stor før bildet er vesentlig mer optimistisk.

Synkende oppslutning

Spesielt alvorlig virker dette sett i sammenheng med noen andre tall som kom frem under arrangementet. I neste bolk refererte direktør for samfunn og arena i Kulturdirektoratet, Torbjørn Urfjell, til en omdømmeundersøkelse Kulturdirektoratet har gjennomført til internt bruk. Den viser at oppslutningen om statlig støtte til kunst og kultur har sunket med seks prosentpoeng mellom 2018 og 2022. Nærmere bestemt, fikk jeg opplyst muntlig etter samtalen, vil det si at de som krysser av for at det er «svært viktig» eller «viktig» med offentlig støtte til kunst, har gått ned fra 67 til 61 prosent. Det er kanskje en beskjeden nedgang i seg selv, men det er åpenbart en utvikling i helt gal retning, for den som mener at kunst har best vekstvilkår med statlige støtteordninger.

Det kan selvsagt være mange grunner til dette som ikke lar seg fastslå uten videre. Det er likevel lett å tenke seg at en reell nedgang i den allmenne kulturdekningen kan føre til minst to ting: For det første at folk som ikke aktivt er interessert i kunst og kultur, knapt får vite at det finnes. Det virker nærmest uunngåelig at folk på et tidspunkt mister interessen for eller slutter å se viktigheten av noe de nesten aldri hører om. Det andre er den negative signaleffekten. Hva redigerte medier med sine knappe ressurser velger å dekke eller ikke, sender unektelig et signal om hva presumptivt kvalifiserte nyhetsformidlere med oversikt over «det store bildet» anser som viktig og ikke viktig. I den voldsomme flommen av tilgjengelig informasjon er kanskje etablerte mediers sortering og kuratering – i motsetning til hva man skulle tro – enda viktigere enn før, som en slags veiviser i kaoset. Når de store, brede mediene i årevis signaliserer til leserne og lytterne sine at kunst og kultur (utover den populærkulturelle) ikke er viktig nok til å prioriteres, er det ikke så rart om de til slutt tar det til etterretning.

Negativ spiral

Det kan se ut som kulturjournalistikken havner i en selvforsterkende negativ spiral. Kulturstoffet blir altså så dårlig lest at det ikke får ligge på nettavisenes forsider. Men hvis «ingen» klikker seg inn på fanen «kultur», hvordan kan dette stoffet noen gang få klikktall nok til å få være på forsiden? Hvis alt kulturstoffet er gjemt der ingen leser, blir vel sitasjonen bare verre og verre, og de dårlige tallene kan gang på gang brukes som argument for at stoffet ikke trengs. Her er en sprø tanke: Kanskje verdien av at kunst og kultur synes i offentligheten, ikke fanges opp av gjeldende målemetoder? Mylderet og mangfoldet av teater, opera, dans, performance-kunst, visuell kunst, lyrikk, folkemusikk, jazz, korps, kor og så videre er enormt, og det er åpenbart haugevis av mennesker driver med, oppsøker, ser og hører på og er opptatt av det. Hvor mange som ville lest det stoffet man ikke lager, kan uansett ikke måles med klikk.