Kritisk sans i begeistringens tid

Onsdag 8. januar fremmet stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet, Silje Hjemdal, et forslag i Stortinget om å selge NRK. Forslaget møtte kritikk fra blant andre Hårek Elvenes fra Høyre, og i et innlegg i Aftenposten 16. januar kommenterte Hjemdal dette. Her skriver hun at Elvenes har sagt at NRK «er det eneste norske mediet som kan stå imot falske nyheter, desinformasjon og påvirkningsforsøk fra fremmede makter», noe Hjemdal mener undervurderer andre norske medier og nordmenns «kritiske sans». Da jeg leste innlegget, stoppet jeg opp ved begrepet «kritisk sans». Jeg har nemlig tenkt på dette begrepet en god stund og lurt på hvordan det står til med vår allmenne kritiske sans. Jeg har lurt på om vi er i ferd med å miste den og heller gi etter for begeistringen og bekreftelsen. Jeg har tenkt rundt hvordan jeg kan oppfordre til å opparbeide, bruke og utvikle den kritiske sansen som del av redaktørgjerningen og hvordan de kritiske tekstene vi skriver, tas imot i en offentlighet preget av hjerteemojier, emosjonell bekreftelse og generell begeistring. Hjemdal ser derimot ut til å mene at «kritisk sans» er en medfødt egenskap vi kan bruke for å stå imot desinformasjon. For Hjemdal er den kritiske sansen noe det er frekt å undervurdere. Men som kritiker og redaktør vet jeg at kritisk sans ikke er noe som kommer av seg selv. Den kritiske sansen handler nemlig ikke bare om å uttrykke uenigheter, gjenkjenne noe som falskt eller om å like noe bedre enn noe annet – det være seg politikk, kunst eller andre aktuelle problemstillinger. Det handler om å stille spørsmål og argumentere logisk for både spørsmål og svar. Det handler om å bygge kunnskap og legge til rette for veiing av argumentenes premisser. Dette gjelder både for de som skriver og de som leser.

Hjerteoffentligheten

En av grunnene til at jeg har undret meg over om vi er i ferd med å miste en offentlig kritisk sans, er det store tilfanget av likes, ros og hjerteemojier som følger nesten enhver kultursak på sosiale medier. Jeg har lurt på om det at vi søker et sosialt fellesskap på en offentlig arena har gjort at vi møter de offentlige ytringene med en større tilbøyelighet til å reagere emosjonelt enn reflekterende intellektuelt. Jeg har også lurt på om denne begeistrede offentligheten påvirker kunstkritikken. Positive anmeldelser kan deles med hjerter og oppfordrer til likes, omsorg og jubel. Kritikktekster med innvendinger mot verket blir i større grad stående i fred og blir sjeldnere klikkvinnere på nett. I 2023 reagerte NRKs kritikere på at de ble pålagt å begynne med terningkast. Det ble skrevet en felles uttalelse, og en kritiker sluttet i protest. Redaktørene argumenterte for at terningkastene ville øke engasjementet. For et år siden meldte NRK at engasjementet har økt som følge av terningene og at de hadde fått flere unge lesere av kritikk. Det høres jo veldig positivt ut. Men før jul skrev Ingunn Økland i Aftenposten at NRKs litteraturkritikere nå gir 70% av bøkene terningkast fem eller seks. Her er det ikke mulig å vite hva som kom først, om de høye terningkastene har ført til et større engasjement eller om ønsket om større engasjement har ført til høyere terningkast. Men jeg tror ikke jeg tar munnen for full når jeg antar at det henger sammen. Både algoritmene og brukerne prioriterer stoff i sosiale medier som vekker sterke følelser, og terningens ytterpunkter er best egnet til det. I 2021 skrev Klassekampen om en strategisk endring i Dagbladets litteraturanmeldelser. Fra nå av skulle kritikere skrive om bøker som var «oppsiktsvekkende gode, oppsiktsvekkende dårlige (…) eller handle om noe oppsiktsvekkende». Kort sagt skulle de skrive tekster om bøker som var egnet til å vekke følelser og nysgjerrighet og som kunne gå godt i sosiale medier. De skulle ikke skrive tekster som skulle bygge opp en kritisk sans hos leseren. Men det er ikke bare redaktørstyrte medier som gir etter for hvordan følelser skaper oppmerksomhet. En av grunnene til at innlegg som uttrykker eller vekker begeistring går bedre i sosiale medier, er at begeistring er kapital som kan brukes og omsettes i et marked. I kommentaren «Skamros og skumgummi» fra mai 2024 skriver kulturkommentator og kritiker i Klassekampen Mariken Lauvstad om markedsføring som etterligner kritikken. Hun bruker Nationaltheatrets markedsføring av forestillingen Alle våre sønner av Arthur Miller som eksempel, men dette gjøres ved flere oppsetninger. På vei ut fra premieren blir publikum, gjerne kjendiser, stoppet og spurt hva de synes om forestillingen. Når de svarer at de likte forestillingen veldig godt, blir dette brukt videre i teatrets markedsføring i sosiale medier. At disse publikummerne blir spurt av teatret rett etter applausen og muligens er til stede nettopp på premieren fordi de kjenner noen som har vært involvert i produksjonen, spiller ingen rolle, siden det er markedsføring og ikke journalistikk. Disse markedsføringsvideoene passer godt i sosiale medier der ros og støtteerklæringer er normen. Ansatte i alle Norges informasjons- og kommunikasjonsavdelinger jobber med strategier for sosiale medier fordi det er billig og effektivt. Det er legitimt å jobbe for at publikum skal komme til teatret, og det er naturlig å ville gratulere noen og si at det de har laget, er bra. Men siden sosiale medier er en arena for både den offentlige og den private samtalen, blandes det private sosiale ønsket om å støtte folk man liker med den offentlige arenaen som tidligere har vært den kritiske sansens domene. Når det som for mange oppleves som en privat, sosial arena også blir sted for markedsøkonomi, og det dras nytte av det personlige behovet for å rose og støtte, står den kritiske sansen i fare for å miste verdi til fordel for mindre reflekterte, men positive reaksjoner.

Den mediale utviklingen og den kritiske offentligheten

I 2020 hadde vi en debatt på Scenekunst.no om NRKs kulturdekning. Vår musikkredaktør Hilde Halvorsrød kritiserte NRK for å snevre inn sin kulturdekning «slik at den etter hvert omtrent bare rommer TV-serier, bestselgerlitteratur, populærmusikk og kjendisstoff.» Hovedpoenget hennes er at NRK i sin hunger etter å nå lyttere, seere og lesere overser hva «bredde» i kulturdekningen faktisk betyr. Tidligere har NRK laget stoff om et bredt tilfang av ulike kulturuttrykk og på den måten dekket det mange ulike mennesker er interessert i. Nå fokuserer de i større grad på det flest mennesker er interessert i, noe som avtegner seg på den måten Halvorsrød beskriver over. I fjor høst oppstod det en debatt om en reklamekampanje fra TV2 Play. «Mindre sær kunstfilm, mer av det du egentlig vil se» stod det på reklameplakater over hele byen. Smalere kunstuttrykk er under press på mange arenaer om dagen, og reklamekampanjen ble derfor lest som enda et angrep. Mange som setter pris på både bredde i kulturen og «sær» kunstfilm reagerte. I en medial virkelighet der kunst og kvalitetsjournalistikk om kunst fremstilles som noe teit som blir dratt nedover hodene til folk når de egentlig har lyst til å se på reality-tv, undervurderes publikum samtidig som man går glipp av muligheten til samfunnsopplysning og refleksjon. Bortsett fra at jeg undres over at vi ikke snart har nådd et metningspunkt og at det virker som ekstremt billig tv, har jeg ikke noe i mot reality og konkurransedrevet underholdning i seg selv. Men ønsker vi oss virkelig et samfunn hvor det er den viktigste referanserammen? Hvordan står det til med den kritiske sansen i et samfunn der hvem som har ryddet mest på kjøkkenet i Farmen Kjendis er det som vekker det største kulturelle engasjementet? For samtidig som reality er i ferd med å bli enerådende når det kommer til tv-underholdning og den klikkvinnende kulturjournalistikken ser ut til å melke det så godt de kan, har kunstkritikken utfordringer. Vi gjentar ofte at kritikken er under press, men sannheten er at det fremdeles skrives mye god kunstkritikk i Norge. Den vinner imidlertid ikke konkurransen om klikk. En undersøkelse utført Norsk kritikerlag i 2023, av tidligere kritiker i Scenekunst.no og sosiolog Andrea Csaszni Rygh, viser et kraftig fall i antall kritikktekster i norske papiraviser fra 2007 til 2022. Samtidig kan man se en økning i tidsskriftskritikker. Det er påfallende at kunstkritikken lever best enten i det Kulturrådsfinansierte tidsskriftfeltet eller i de pressestøttede avisene. Vi trenger derfor sterke, store, uavhengige medier som kan utfordre befolkningen og oppfordre til kritisk tenkning. Alle som deltar i offentligheten har et ansvar for den. Men i tillegg er det et politisk spørsmål hvilken offentlighet vi vil ha og hvordan det skal legges til rette for at det er mulig å ta ansvar. Mye av norsk mediepolitikk drives ut fra premisset om å sikre mangfold og meningsbrytning og for at de kommersielle kreftene ikke skal bli enerådende. NRK er heleid av staten, men mange aviser eksisterer fordi de mottar pressestøtte og bidrar på den måten til at vi har et medie- og meningsmangfold. NRK har en jobb å gjøre når det gjelder å være en medieinstitusjon som løfter og utvikler den kritiske sansen og virkelig bygger kunnskap også utenfor nyhets- og aktualitetsjournalistikken, men den mediepolitikken Fremskrittspartiet ønsker, der de vil selge NRK og kutte i pressestøtten, vil gjøre at vi mister den uavhengige, kritiske pressen. Uten en mediepolitikk som tar hensyn til at begeistring er kapital og at kritisk sans ikke er en medfødt egenskap, vil vi få en offentlighet der vinnerne er de som får flest hjerter.