Kompaniene må selv bære frem internasjonale muligheter

På bakgrunn av kompaniets nylig gjennomførte turné til Canada stiller Elle Sofe Company spørsmål om ordningene for å fremme norsk scenekunst er gode nok og påpeker at det mangler et støttesystem for kompanier som legger ut på internasjonal turné. Danse- og teatersentrum (DTS) får kritikk for ikke å oppfylle sitt uttalte mål om å fremme norsk scenekunst internasjonalt, og det ønsker vi å svare på.

Den internasjonale oppmerksomheten som Elle Sofe Company får er imponerende, og kompaniet har lagt ned en utrolig innsats. Som Maiken Garder skriver i sin kronikk er den nylige turneen langt på vei kommet i stand etter kompaniets deltakelse på Ice Hot Nordic Dance Platform i Helsinki, der DTS arbeidet aktivt med å invitere sentrale internasjonale kuratorer i samarbeid med for eksempel den norske ambassaden i Ottawa. Dette arbeidet muliggjorde turneen Elle Sofe Company har gjennomført. Gjennom slike arenaer legger DTS opp til mobilitetsmuligheter, men å realisere mulighetene er, som Garder påpeker, opp til kompaniene selv.

Internasjonalt samarbeid og møter DTS har, som myndighetenes virkemiddelapparat, ansvar for å fremme scenekunst, blant annet gjennom nettverket Norwegian Arts Abroad (NAA). Organisasjonene i NAA er av ulik størrelse, det samme gjelder markedene, men vi har alle utviklet de samme metodene for å fremme norsk kunst internasjonalt. Arbeidet DTS gjør med å fremme norsk scenekunst internasjonalt skjer i hovedsak gjennom internasjonale møter, spesielt gjennom samarbeid med ambassader i hele verden. Som Garder skriver er vi til stede på festivaler slik som Stamsund Teaterfestival da de er en av våre nasjonale samarbeidspartnere. Dit hadde vi invitert flere internasjonale kuratorer – ikke for å løfte frem vårt eget arbeid, men for å skape internasjonale muligheter for norske scenekunstnere.

Videre forvalter DTS i likhet med de andre organisasjonene i NAA Utenriksdepartementets reisestøtte, en støtteordning Elle Sofe Company har fått tilslag på. Utover å jobbe for synlighet og visninger av norsk scenekunst internasjonalt gjennom møter og kontaktpunkter og samarbeid med norske ambassader, arbeider vi kontinuerlig for å bygge mer kompetanse om internasjonal virksomhet for norske kompanier. I løpet av høsten skal vi blant annet arrangere kurs om å bygge kompetanse for internasjonalt arbeid i samarbeid med Norsk skuespillersenter. Vi informerer stadig om for eksempel støtteordninger, kurs, relevante arenaer for å utvikle og bygge kompetanse om turnévirksomhet internasjonalt, og vi gir råd når scenekunstnere tar kontakt med oss.

DTS har ikke mandat til å være agentur Garder mener vårt faktiske arbeid resonnerer dårlig med vårt mål om å fremme norsk scenekunst internasjonalt. Dette stiller vi oss undrende til. Ønsker Garder at DTS skal opptrå som «agentur» for norske scenekunstkompanier og legge opp til praktisk arbeid med internasjonale turneer? Dette ville medføre en enorm habilitetskonflikt da DTS skal være en nøytral aktør i sitt arbeid for all norsk scenekunst på den internasjonale scenen. Ingen andre av organisasjonene i NAA-nettverket opererer som agentur/salgsledd for sine kunstfelt, og vi kuraterer heller ikke. Norsk scenekunst er etterspurt internasjonalt, det er et stort antall kompanier som reiser ut på turneer, og DTS har verken mandat eller kapasitet til å være en nyhetskanal for alle disse, om det er dette Garder etterspør.

Svak finansiering – svake produsentledd Det er ingen tvil om at scenekunstfeltet har et svakt agent- og produsentledd sett i forhold til andre kunstbransjer, og vi har stor forståelse for at det er sårbart både økonomisk og administrativt å reise på turné utenlands. Det er heller ingen tvil om at det trengs et bedre støtteapparat og bedre grunnfinansiering for å hjelpe norske kompanier som skal ut i verden. Det er store svakheter når det kommer til finansering av feltet, og i lengre tid har DTS påpekt at det frie feltet ikke lenger har gode nok ordninger for langsiktig og forutsigbar driftstøtte. Dette går i særlig grad utover produsentleddet og muligheten for å profesjonalisere dette. Forutsigbar driftstøtte skaper mulighet for å bygge opp profesjonelle produsentleddet i kompaniene, som kanskje kan være det Garder etterspør.

Basisordningen var vesentlig for å bygge internasjonal kompetanse. For å få innvilget basisstøtte, måtte man vise til en viss internasjonal erfaring. Scenekunstkompaniene som ble finansiert over basisordningen bygget derfor opp erfaring og kunnskap om internasjonale turneer. Da basisordningen opphørte, og kompaniene ikke lenger fikk finansiert denne delen av virksomheten, medførte det en stor svekkelse i kompetanse om internasjonalt arbeid for scenekunstkompanier. At det i dag ikke stilles krav til internasjonal erfaring i kunsterskapsstøtten, medfører at læringskurven kan bli bratt selv om man har forutsigbar støtte. Vi jobber iherdig for å få på plass forutsigbare støtteordninger som også finansierer drift- og produsentleddet, noe som i sin tur vil bidra til økt kompetanse og større muligheter for å planlegge og reise på turné internasjonalt.

DTS vil fortsette sitt arbeid med å fremme norsk scenekunst internasjonalt gjennom å skape møteplasser og internasjonale muligheter for norske kompanier. Slik Garder skriver er det faktisk opp til kompaniene selv å realisere mulighetene, og vi mener dette må styrkes gjennom økt finansiering til drift, ikke ved at DTS opptrer som agent og markedsføringspartner for kompanier. Gjennom å jobbe generelt for økt kompetanse og bedre og mer forutsigbar finansiering vil vi bidra til dette arbeidet. Å ikke oppfylle vårt mandat kan vi ikke anklages for.