Elle Sofe Company har nettopp vært i Canada. I dette debattinnlegget reflekterer produsent og daglig leder Maiken Garder over hvor lite hjelp og støtte norske kompanier som skal turnere i utlandet får.
Vi fremmer norsk scenekunst
Elle Sofe Company er nå vel hjemme i Ivguvuonbahta, Romsa, Hárstták, Deatnu, Hammerfeasta, Tråanten, Guovdageaidnu og Oslo etter en lang og fin uke i Montréal, Canada. Forestillingen vástádus eana – the answer is land ble presentert som åpningen på festivalen FTA – Festival TransAmériques som varte fra 24. til 26. mai. Vi spilte tre fullsatte forestillinger. Blant publikum var det internasjonale gjester, canadiere og representanter for urfolk. Det har vært overveldende og veldig, veldig fint! For et scenekunstkompani fra Sápmi er det spesielt ærefult å samtale med andre urfolk og spille på scener som anerkjenner at de er etablert på stjålet land.
Invitasjonen til FTA kom etter Ice Hot Nordic Dance Platform i Helsinki i 2022 der vi ble gitt muligheten til å vise forestillingen for et bredt internasjonalt arrangørnettverk. Dette skjedde fordi det fra nordisk hold satses på å invitere internasjonale arrangører til Ice Hot. Det er vi evig takknemlige for. Jessie Mills og Martine Dennewald, kuraterende duo på FTA, ville kanskje ikke booket oss om ikke Ice Hot hadde vært den visningsarenaen den er.
I etterkant av Ice Hot Helsinki 2022 har vi samarbeidet med Nordberg Movement i Sverige. Åpningen av FTA er én av mange internasjonale spillinger vi har realisert som et direkte resultat av dette samarbeidet. Sammen har vi også lagt en strategi og jobbet intenst for å selge, samkjøre og bekrefte en stor, kompleks – og så vidt vi vet – unik turné i Canada i 2024. Det har tatt mye tid og krefter, og arbeidet er langt fra ferdig. Det gjenstår mange arbeidstimer før vi setter teamet på et nytt fly i februar 2024 til Edmonton, Calgary, Vancouver, Ottawa, Peterborough og Toronto.
For oss i Elle Sofe Company har det at vi fikk tilslag på søknad om kunstnerskapsstøtte vært avgjørende, for denne planleggingen uten en grunnfinansiering kunne betydd en administrativ kollaps for kompaniet. Å sende scenekunst ut av landet er en ekstrem øvelse i logistikk, kommunikasjon og økonomi. Et arbeid man som kompani står ganske alene i.
Ice Hot har vært en ice breaker i å komme i gang med dialogene, men i etterkant er arbeidet på godt og vondt overlatt til kompaniet. Hvordan man best skulle kunne støttet opp om kompanier som brått skal ut i verden er det nok ingen fasit på, men i refleksjon på vei hjem fra Montreal er det påtagende at det mangler et støttesystem eller hjelpeapparat for scenekunst når den faktisk når det internasjonale markedet. Man kan se for seg at en støtte kunne kommet i en enkel form gjennom publisering i media, nyhetsbrev eller sosiale medier, eller mer konkret og direkte med hjelp og veiledning til papirarbeid knyttet til skattepapirer og visum. Kanskje kunne man hatt et arbeidende kontor som aktivt tok kontakt med andre samarbeidspartnere, arrangører, ambassader og relevante aktører. En finansieringsmodell der bidrag til administrasjon for alle de timene det tar å organisere internasjonale spillinger kunne kommet godt med. Vi vet ikke hva som ville vært best, og heller ikke hva vi helst skulle benyttet oss av. Det vi vet er at det er ingen som har strukket ut den hånden og sagt at hjelp finnes. Det resonnerer dårlig med det uttalte målet til Danse- og teatersentrum om å fremme norsk scenekunst internasjonalt. For når den norske scenekunsten først er der ute – hvordan fremmes det da?
I 2024 blir det på nytt Ice Hot. Kanskje Ice Hot-teamet også skal fokusere på post-Ice Hot-støtte og veiledning til de kompaniene som oppnår positive resultater og får konkrete spillinger. Hvordan det kan støttes, veiledes, guides for å oppnå gode ringvirkninger av norsk scenekunst ute i verden er en samtale som må tas. Det vil skape forutsigbarhet, trygghet og ha en høy markedsføringsverdi for oss alle.
Samtidig med at vi rigger ned etter tre fulle forestillinger i Canada, feirer Danse- og teatersentrum at de har hatt fine dager i Stamsund. Der har de snakket med internasjonale delegater om hvordan de skal jobbe med å synliggjøre norske scenekunstkompanier ute i verden. Der finnes det et potensial, og vi deler gjerne våre erfaringer.