Kommer Elon Musk i forkjøpet

«Kroppen rapporterer når språket lukker seg», erklæres det med pedagogisk og psykologisk innsikt fra oven. Meldingen er adressert til forskeren Kall som, iført en elegant hvit uniform, ber om grønt lys for å ta i bruk sin nye oppfinnelse, et sannhetsserum som skal avsløre menneskets innerste tanker og følelser. Meldingen favner mye av det grunnleggende budskapet både i den originale og De Utvalgtes nye versjon av Karin Boyes legendariske dystopihistorie Kallocain. Boka ble til i skyggen av 1930-tallets dominerende autoritære prosjekter, nazismen og stalinismen, men var også en slags psykoanalytisk allegori, med sin graving i det som beveger seg under overflaten i menneskesinnet. Psykoanalysen var populær blant kulturradikale intellektuelle og inntok langt på vei en posisjon som en terapeutisk, filosofisk og kunstnerisk søster av marxismen. I denne sammenhengen passer den godt inn i helheten i De Utvalgtes kunstneriske prosjekt: det assosiative, ekstremt visuelle og langt på vei «psykoanalytiske» scenespråket og de flytende, drømmeaktige landskapene som beveger seg i grenselandet mellom det bevisste og det u- og underbevisste.

Det formfullendte diktaturet

Kallocain kom ut i 1940 som del av en bølge av visjonær litteratur om det moderne, autoritære kontrollsamfunnet; det formfullendte diktaturet, med sitt ønske om det totale sammenfall mellom makthaver, kollektiv og individ (som vel også må sies å ofte bli forvekslet med framveksten av det moderne industrisamfunnets masseproduksjon). Aldous Huxleys Fagre nye verden (1932) og George Orwells 1984 (1949) var del av den samme bølgen. For egen regning vil jeg også ta med Astrid Lindgrens Mio min Mio og JRR Tolkiens Ringenes herre fra 1954, som begge tok den litterære dystopien inn i den kalde krigen. Kallocain er en dagboksroman, skrevet av kjemikeren Leo Kall i fengselscellen i Verdensstaten i år 2000. Der bor menneskene under jordoverflaten i forskjellige «celler», på grunn av trusselen fra Universalstaten. For å unngå spionasje får ikke innbyggerne i de forskjellige cellene besøke hverandre. Kall har selv begynt å tvile på staten og stiller spørsmål ved sin rolle som en lojal «medsoldat». Vidundermedisinen hans viste seg kanskje å avsløre og stimulere mer enn makthaverne ønsket av lengsel, kjærlighet og direkte og indirekte motstand. I sin versjon av Kallocain kommer De Utvalgte Elon Musk i forkjøpet ved å løfte fortellingen fra sin opprinnelig underjordiske lokasjon opp til verdensrommet i 2040. Der utsettes, og utsetter, en gruppe utvalgte(!) forsøkspersoner, alle kledd i elegante hvite uniformer, seg for ulike eksperimenter for å finne ut av hvem som egner seg i oppbyggingen av et «multiplanetarisk imperium». Privatliv er det ingen som har. Toalettbesøk, kopulering og gynekologtimer filmes og overføres live på storskjerm. Kjernen i det er hovedpersonen Kalls (Ole Johan Skjelbred) sannhetsserum, som settes i årene til forsøkspersonene. Med det som utgangspunkt sklir fortellingen framover i en rekke scener der forsøkspersonene avslører hva som foregår under den grenseløse lojaliteten de ellers går omkring og uttrykker. I det ene øyeblikket elsker Togo (Torbjørn Davidsen) «verdensstaten og vil gi mitt liv for den, hvis det er nødvendig». Etter injeksjonen stoler han «ikke et sekund» på den samme staten.

Paralleller

De umiddelbare parallellene til det som foregår i verden for øyeblikket er nesten litt for åpenbare. Det kunne for eksempel vært uhyre interessant å utsette tidligere kritikere, nå betinge lsesløse Trump-lojalister, som JD Vance og Lindsey Graham, for det samme eksperimentet. Ministrene og medarbeiderne skal til og med ha latt seg tvinge til å gå med like sko valgt av Trump for å overbevise presidenten om sin lojalitet. Utenriksminister Rubio ble i den sammenhengen fotografert med sko som var minst to nummer for store. I øyeblikket følger jeg åndeløst med på TV-serien The Capture, hvis skapere har talt seg fram til mer enn sju millioner overvåkingskameraer i Storbritannia, en million bare i London! Vi får det med andre ord inn med både teskje og store bokstaver i resten av den nåtidige hverdagen. Det er derfor interessant å gå inn i De Utvalgtes sceniske univers, på egne premisser, mer enn i historien i seg selv er. Og kanskje er nettopp denne spesifikke historien, og dens umiddelbare nærhet til gruppas særegne scenespråk, grunnen til at de lykkes så godt denne gangen. Det som foregår på scenen interagerer ofte, via videooverføring, med det som skjer i et mer «privat» rom under scenen. Dette er langt fra noe nytt grep i seg selv, men det er gjort påfallende enkelt og upretensiøst, nærmest selvfølgelig, som en integrert del av den historien som fortelles. Det bidrar til å skape en mangfoldighet i samspillet og en dynamikk med en iboende flertydighet som holder meg påkoplet hele veien.

Brannen

Deres forrige prosjekt med Nationaltheatret, basert på Tarjei Vesaas´ roman Brannen, var også, som alt De Utvalgte lager, fascinerende, visuelt og scenisk gjennomarbeidet og ikke minst stort tenkt. Kanskje for stort for en gruppe som er vant til et mindre, «billigere» og mer håndterbart format? Uansett hadde jeg en opplevelse av at skuespillerarbeidet tidvis ble fortrengt av det ekstremt forseggjorte estetiske og teknologisk finurlige håndverket, som til tider kunne se ut som det var hele poenget. Dermed forsvant også litt av den potensielle kraften i forestillingen. Det visuelle er ikke mindre essensielt og intrikat denne gangen, men her er det halvparten så store ensemblet med hele veien, både som markante enkeltstående karakterer og som kollektiv med fine, til dels absurde koreograferte opptrinn og fysiske kommentarer til noe som foregår et annet sted på scenen. I en fornøyelig scene entrer ensemblet scenen, som en slags Nerdrum-sekt alle iført kjortler og parykk, med Torbjørn Davidsen som foreleser i kunsthistorie. Absurditetene og humoren er både direkte og indirekte til stede hele veien og tilfører det hele en deilig letthet, som aktørene ser ut til å gripe med begge hender uten at noe som helst er i nærheten av å bli undergravd. Vi lever i mørke, alvorlige tider og her påtar De Utvalgte seg oppgaven som en slags hoffnarrer eller sannsigere som holder et trollspeil opp foran oss.