Kammerkorona

Landets symfoniorkestre har for det meste holdt musikerne sine i arbeid under pandemien, for det å spille et instrument på høyt nivå krever daglig vedlikehold av teknikk. Etter at det ble mulig for mindre grupper å spille sammen med én meters avstand, har flere orkestre startet digitale konsertserier der et utvalg av musikerne spiller kammermusikk. I Bergen heter serien Close up at a distance, i Oslo Mellomspill, i Stavanger SSO Soaré – den siste strømmes – og KORK har digitalisert sin vanlige serie KORK kammer. Orkesteret i Kristiansand ser også ut til å ha valgt strømming i tillegg til appen de vanligvis har. Nylig har også Operaen, der de fleste ansatte er delvis permittert, startet en ukentlig strømmekonsert. De har også publisert en kort trio med de tre konsertmestrene i orkesteret.

Mange av orkestrene har kammerserier til vanlig også. De går ofte på administrativt lavbluss og utelukker dermed musikk som har større format eller krever mer innstudering enn det er mulig å rekke samtidig med at musikerne skal gjøre jobben sin i fullt orkester.

Men en konsekvens av den rare unntakstilstanden vi har, er at tid kan disponeres på nye måter – og de siste ukene har vi plutselig kunnet velge mellom sjeldnere framført kammermusikk på nett. Oslofilharmonien (OFO) har spilt canzonaer av Gabrieli (1557-1612), musikk av Toru Takemitsu og Folk Songs av Luciano Berio (1926). KORK har lagt ut en konsert med Kammermusikk nr. 1 (1922) av Hindemith og et verk av Tomasi, en korsikansk komponist jeg ikke kjenner. I mai sang Lise Davidsen Alban Bergs syv tidlige sanger (1905 – 1908) med OFO i en justert versjon der noen instrumenter manglet, samme dag som en gruppe fra SSO spilte musikk av Poulenc og Verklärte nacht (1899) av Arnold Schönberg i Stavanger.

Mye av dette repertoaret blir lite spilt til daglig, fordi det faller mellom etablerte institusjonelle eller finansielle stoler. Orkestre spiller symfonier og konserter. Frittstående kammerorkestre prioriterer musikk med mye stryk. Sinfoniettaer, som på papiret skal kunne inneholde alle slags instrumenter, spiller sjelden faste konsertserier og har ikke økonomi til å brette seg ut i større format ofte eller variere besetningen mye. Resultatet er at masse musikk mangler i offentligheten.

Kammermusikk med uvanlige kombinasjoner av instrumenter er altså ett slikt hull i repertoaret. Et annet hull er historisk, som kunstmusikk fra 1950 til i dag – for eksempel Berios Folk Songs. At et bredere publikum aldri hører dem, gjør at publikum mangler en musikalsk referanseramme når dagens nyskrevne musikk går i dialog med Berio – og dette hullet bare vokser ettersom tiden går. Det rammer i økende grad også publikum på festivalene for ny musikk, for å sette opp kammerkonserter med kanon fra det 20. århundre kan være dyrt, og festivalene prioriterer ofte nålevende musikere og komponister som trenger dem.

Et tredje hull i repertoaret, aktualisert av Norsk komponistforenings nylige repertoarundersøkelser, er musikk av kvinnelige komponister. Historisk er det flere menn enn kvinner som har hatt mulighet til å skrive musikk, men det finnes ennå masse historisk repertoar av kvinner som ikke er gravd fram og prøvd ut. Et fjerde hull er musikk fra før 1750, før symfoniorkestre så dagens lys. Oslo har supre konsertserier med barokkmusikk, men den blir fort et slags barokk ekkokammer og møter sjelden musikk fra andre tidsepoker eller formater.

Når det gjelder barokkmusikken er det litt rart å høre canzonaer av Gabrieli spilt med symfoniske instrumenter i stedet for originalinstrumenter og i Oslo konserthus i stedet for i en kirke, med skinnende intonasjon som svever noen gode hertz over orgelet som følger dem. Både dirigent og blåsere glemmer seg også innimellom og avfraserer med tydelig symfonisk schwung og delay. Men faktisk å få høre Gabrieli er viktigere enn disse stilistiske detaljene. Og hvis OFOs supre messingblåsere hadde spilt Gabrieli oftere, ville både stilforståelse og samspill ha utviklet seg, slik det gjør i det symfoniske repertoaret de bearbeider sammen med dirigent hver uke. Rett etterpå spilte de musikk av den japanske komponisten Toru Takemitsu (1930-1996) – som kunne høres på festivaler for ny musikk for 20-30 år siden og er relevant å kjenne til for et orkesterpublikum.

For den største bonusen er publikums. At det trengs en liten historietime i strømmevideoen om Gabrielis musikk sier mye om hvor sjelden canzonaene blir spilt i dag. Samtidig, når man hører dem på denne scenen, er det like tydelig hvordan Gabrielis arbeid med musikk og rom i Markuskatedralen i Venezia på 1500-tallet har masse å gjøre med hvordan romantiske symfonier setter forskjellige instrumentgrupper i et stort orkester opp mot hverandre.

Kammermusikk bringer publikum nærmere både utøverne og komponistene. Den er mer krevende og gjennomsiktig både å spille og å komponere – men derfor er repertoaret ofte av høy kvalitet når det først fungerer. Man er vant til å tenke at optimal ressursutnyttelse i et symfoniorkester er å sysselsette alle 70 til 100 musikere så mye som mulig på hver konsert. Kunne denne kabalen legges på andre måter så den ivaretok et mindre spilt repertoar for kammerbesetninger? Med litt planlegging kunne det også gagne historisk kammermusikk som krever mer tid til innstudering eller den store bunken med musikk fra vår egen tid som bare er spilt én gang.

Tanken er ikke ny, men det trengs flere slike serier. Om ikke ukentlig, så månedlig eller hvert kvartal. For det er så mye fin musikk som faller mellom stoler.