Jon Fosse i et sjøsamisk Twin Peaks

Med Bohtos dál dat beana har det samiske nasjonalteateret Beaivvaš tatt Jon Fosses tekst Og så kan hunden komme med til Sápmi. Regissør Leif Stinnerbom, fra Västanå Teater i Sverige, står selv for omarbeidelsen. Han har flyttet vestlandseksistensialisme fra fjordene i vest til et sjøsamisk kystsamfunn som kan minne om Storfjord i Troms eller Hellmobotn i Tysfjord. Oppsetningen har denne vinteren vært på turné, som avsluttes med to forestillinger ved Det Norske Teatret.

Hundedrap og bygdesnakk Vi følger den ikke navngitte fortelleren, spilt av Egil Keskitalo, gjennom et dramatisk døgn fylt med sære naboer, blodhevn og en død hund. Iŋgor Ántte Áilu Gaup og Nils Henrik Buljo spiller fortellerens to heller ikke navngitte naboer, som gjennom sladder og bygdesnakk er med på å drive handlingen videre.

På vei inn på Scene 3 på Det Norske Teater blir publikum tatt imot av de to naboene, som står ved siden av scenen og hilser oss velkommen. Fortelleren sitter sovende i en lenestol på scenen mens publikum finner sine seter. Han er en gammel mann, som bor alene i en sjøsamisk fjordbygd med kun sin kjære hund som selskap. Scenografien, laget av Ole Thomas D. Nilut, er lun og enkel. Fortellerens stue har tømmervegger og er innredet med en seng, et fiskegarn på veggen og en gyngestol. Vi ser aldri hunden hans, bare en matskål og en pose hundefôr.

I starten av forestillingen forsvinner hunden etter å han blitt sluppet ut. Kort tid etter kommer den ene naboen (Gaup) syklende for å fortelle at hunden er blitt skutt av en tredje nabo – omtalt som «han litt lenger ut i fjorden». I resten av forestillingen følger vi fortelleren mens han planlegger og gjennomfører sin hevn ­– å stikke i hjel med høygaffel nabodjevelen som drepte hunden hans – og etterspillet av drapet.

Tekstdrevet handling Teksten stykket er basert på, ble publisert i To forteljingar i 1993. Den er tidligere satt opp ved blant annet Trøndelag Teater. I denne oppsetninga er teksten oversatt til nordsamisk av Britt-Inga Vars. For oss som ikke er så stødig i nordsamisk, er dialogen tekstet på en tekstboks som henger over scenen.

Som i Fosses tekst er det fortellerens indre monolog og dialog med naboene som fører hevnhistorien fremover. Selv om historien har flere dramatiske vendinger, føles det aldri som om stykket er fylt til randen av action. Aktørene henvender seg også mer ut mot publikum enn til hverandre. Jeg føler derfor at jeg blir fortalt en historie, heller enn at jeg er vitne til et drama som skjer i sanntid.

Alt dette krever gode skuespillerprestasjoner for å fungere. Heldigvis kler manuset de tre skuespillerne. Samtlige bryter den tette Fosse-teksten opp i en mer muntlig form og spiller med en underholdende letthet. Keskitalo spiller fortelleren som en lun og trivelig gammelungkar, mer som en bestefar enn en truende einstøing og bygdeoriginal. Jeg føler kjærligheten og ømheten mellom mannen og hunden, og tror på det når han koser med den, selv om den er usynlig. Gaup og Buljo sine nabo-karakterer er nysgjerrige, snurrige og eksentriske. De kommer stadig innom på verst tenkelig tidspunkt og snuser og graver, noe som jo selvfølgelig er berettiget etter at det er begått drap på både hunder og hundemordere i nærområdet, men like fullt gjenkjennelig fra omgangsformen «på bygda», der man følger nøye med gjennom kjøkkenvinduet og diskuterer observasjoner og oppdagelser med naboen.

Forbrytelse, straff og Twin Peaks Oppsetningen beskrives i programmet som en psykologisk thriller, men enten evner den ikke, eller så vil den ikke, grave ned i det dypeste i menneskesinnet. Fortelleren kjenner på sinne og tap etter drapet på hans firbente venn og en nervøsitet for å bli fersket i hevnen, men plages aldri nevneverdig av de eksistensielle dilemmaene stykket setter opp rundt hevn, konsekvenser og moral. Han bekymrer seg mer for de praktiske problemene ved å planlegge og utføre et drap, enn de moralske problemene ved å ta et menneskes liv. «Det er bare å lage en plan, og holde seg til den» som han sier i stykket. Keskitalo spiller ingen plaget Raskolnikov, men heller en hevngjerrig bestefar.

Snarere enn de eksistensielle spenningene er det selve dramaet i historien og spørsmålene jeg stiller meg underveis som holder på min oppmerksomhet gjennom forestillinga: Har naboen faktisk tatt livet av hunden? Kommer fortelleren til å gjennomføre hevnen sin? Og etter hvert – vil han bli tatt?

Oppsetningen fungerer best når det spenningskurven er på topp. Keskitalo spiller ut dramaet svært kroppslig – han løper, ror, hopper opp på sengebenker og stikker med høygaffel, mens munnen og den indre monologen går i ett, til Magnus Stinnerboms jagende og pulserende lydspor. Gjennom hele stykket er musikken med å bygge stemningene og scenene. I starten av forestillingen settes utkantscenen med varm «bygdicana», der toner fra norsk folkemusikk møter sveipende countrygitar. Når spenningen stiger, blir musikken mer intens og heseblesende.

I de mer dvelende partiene er forestillingen på sitt svakeste. Deler av tiden handler det mest om det å vente – på at en hund skal komme hjem, på bedre tider, eller på at politiet skal komme til bygda. Denne utforskinga av ventinga fører egentlig verken til så mye undring eller innsikt, og det er hevnhistorien og fortellerens savn av en firebent venn som berører mest.

De eksistensielle og psykologiske premissene som legges i forhåndsomtalen blir ikke innfridd, og universet som tegnes opp har mer til felles med Twin Peaks enn med Forbrytelse og straff. Bohtos dál dat beana er likevel en spennende og artig time, i et originalt og godt skildret sjøsamisk miljø.