Intetsigende Strindberg

August Strindbergs skuespill Frøken Julie fra1888 er en av teaterhistoriens store klassikere. Stykket forteller om hva som skjer når den adelige grevedatteren Julie og tjeneren Jean i løpet av en intens midtsommernatt tiltrekkes av hverandre og går til sengs med hverandre. Strindbergs drama er intenst og klaustrofobisk, og maktkampen mellom Julie og Jean synliggjør motsetningene og spenningene knyttet til klasse, kjønn, moral og samfunnsnormer. Ikke minst er frøken Julie en kompleks og interessant kvinnerolle: Hun viser begjæret sitt åpenlyst og ønsker seg et liv med frihet uten å være styrt og bundet av menn, men til slutt blir møtet med Jean og egen skjebne så uutholdelig at hun tar sitt eget liv. Når Den Nationale Scene setter opp Frøken Julie i regi av Svein Sturla Hungnes, sitter jeg i auditoriet i Litteraturhuset i Bergen og får en snikende følelse av at til tross for at det er Bergenspremiere, har jeg allerede gått glipp av noe vesentlig. Forestillingen er nemlig et samarbeid mellom Baroniet i Rosendal og Den Nationale Scene. Før skuespillerne og scenografien ble skviset inn i lokalene til Litteraturhuset, ble forestillingen spilt i omgivelsene til Baroniet Rosendal, henholdsvis i borggården til det gamle slottet fra 1665 og i Riddersalen, en nyere konsertsal i en gammel gårdsbygning som hører til Baroniet. Jeg har aldri besøkt stedet ved Hardangerfjorden selv, men det er ikke vanskelig å se for seg at slike omgivelser gir et eget historisk sus til iscenesettelsen som et trangt auditorium vanskelig kan matche.

På kjøkkenet

Kanskje er det også derfor den scenografiske løsningen på Litteraturhuset fremstår som visuelt kronglete og uelegant. Det er ingen scenograf som er kreditert i programmet, i stedet står regissør Svein Sturla Hungnes oppført som ansvarlig for idé og konsept i samarbeid med teatret selv. Scenen er innredet som kjøkkenet der tjenerskapet oppholder seg samtidig som scenerommet er forsøkt inndelt i ulike nivåer gjennom en stor, svart trapp med gelender som står på midten av scenen og skrår sidelengs nedover. Øverst i trappen er det en lyssatt, dørformet portal. Ellers er det møbler rundt omkring på scenen som forteller oss at her er det et oppholdsrom: Til venstre står en brun hylle full av gamle gjenstander sammen med en vaskeservant og en kommode, og på midten av scenen står et kjøkkenbord i mørkt tre. Helt til høyre står det enda et bord. Det hele begynner med et anslag som rent kunstnerisk virker lovende: En ung jente som representerer en barneutgave av Julie dukker opp i den lysende portalen mens hun sier det frøken Julie senere forteller tjeneren Jean: «Jeg drømmer at jeg står høyt oppe og blir svimmel når jeg ser ned/Jeg vet at jeg må ned/ men jeg er ikke modig nok til å kaste meg utfor/ jeg klarer nesten ikke å holde meg fast, og jeg lengter etter å falle/Men jeg faller ikke/det er som om alt ting står stille/ Jeg vil så gjerne ned/ Ned på marken/ Men kommer jeg ned på marken så vil jeg ned i jorden». Svak fiolinmusikk høres bak stemmen hennes og gir scenen et drømmeaktig preg, som et øyeblikk som beveger seg på tvers av tid og rom.

Skuespillerteater

På mange måter har Frøken Julie mye til felles med andre skuespill i Strindbergs forfatterskap, slik som for eksempel Dødsdansen fra 1900. I Dødsdansen får den destruktive dynamikken mellom ektefellene Edgar og Alice enda flere nyanser, sjatteringer og dybde når Alices fetter Kurt banker på døren. I Frøken Julie oppstår mange ekstra lag i handlingen og i de intense scenene mellom grevens datter Julie og tjeneren Jean av at Jeans forlovede, kjøkkenjenta Kristin, entrer scenen flere ganger. Strindberg skriver oppslukende replikker der rollefigurenes indre verden vrenges og trer fram ufiltrert igjen og igjen. Ikke minst ligger det mye i selve nyansene i teksten og i den stadig fram-og-tilbake dynamikken mellom Jean og Julie. Den gjør at det aldri er sikkert hvem som har overtaket i relasjonen. Med andre ord er Strindbergs Frøken Julie skikkelig skuespillerteater der skuespillerne står i sentrum. Dermed må regien være stringent og presis for at vi skal tro på det som fortelles. I Hungnes’ regi er det flere ting som fungerer godt. Spesielt er rommets ulike nivåer gjennomgående brukt på en fin måte. Det spilles både på scenegulvet og i trappen, og skuespillerne veksler effektivt mellom fysisk avstand og nærhet. Slik skapes en fin variasjon i scenebildet. Når frøken Julie (Susann Bugge Kambestad) kommer inn på scenen, er det med en flørtende, verdensvant, gnistrende og fremadstormende energi som har et snev av noe bortskjemt i seg. Hun snakker høyt og tar stor plass fra første stund og fremstår som naivt uvitende om klasse og egne privilegier. Tjeneren Jean (Hugo Mikal Skår) er i aller høyeste grad på bølgelengde med hennes energinivå: Han har en nonchalant og overlegen holdning full av selvtillit og tar ofte like mye plass som henne i rommet med både stemme og kropp. Skår får godt frem i spillet sitt hvordan Jean har en varme ved seg utenpå, men under overflaten er han preget av kalkulert kynisme og opportunisme fordi han så gjerne vil komme seg opp og frem. I stor kontrast til både Jean og frøken Julie, står tjenestejenta Kristin, som har en innbitt og urokkelig moralisme og gudfryktighet ved seg. Reny M. Gaassand Folgerø spiller dette ut på en lavmælt og overbevisende måte.

Ujevn dynamikk

Dessverre strever oppsetningen med ujevn dynamikk i scenene og dialogene. Det er som om regissøren hele tiden glemmer hvilket uunngåelig endepunkt alle dialogene og scenene er på vei mot – nemlig frøken Julies selvmord. Det er mange måter å regissere det pågående maktspillet mellom frøken Julie og Jean på, både i ord og kroppsspråk. Fremfor å utnytte og dyrke alle de nyansene som finnes i maktkampen mellom frøken Julie og Jean, det være seg gester, bittesmå fortrekninger og endringer i ansiktene, kontrastene mellom å si noe, men å uttrykke noe annet, så velger regien i stedet å skru opp volumet i mange av scenene. Skuespillerne spytter ofte ut dialogen i et rasende og raskt tempo som gir dem for lite å spille på i lengden. Spenningen i at hvem som har overtaket når som helst kan snu, forsvinner.  Så er det også noe som skurrer med hvordan denne iscenesettelsen er stemt. Selv om jeg alltid synes det er vanskelig å fatte hele dybden i hvordan klassedimensjonen er så gjennomgripende for livene til frøken Julie og Jean, er de indre konfliktene deres fylt med en eksistensiell nerve som er levende og lett å nærme seg selv i dag. For Julie står alt på spill etter hun har gått til sengs med Jean og de begynner å planlegge å rømme. Det handler om liv eller død. I Hungnes’ regi kommer ikke den mørke, giftige humoren og det eksistensielle alvoret ordentlig fram. I stedet er replikkene stadig for morsomme, og publikum humrer og ler. For eksempel får scenen der Jean river buret med kanarifuglen fra Julie når de skal flykte en utilsiktet komisk effekt som minner meg mer om en forvekslingskomedie enn et sørgespill. Julie virrer heseblesende og hysterisk rundt, og Jean skriker «Er du fullstendig gal, slipp buret!». Enda verre er det kanskje når de snakker om flukten helt på slutten. Her sier Julie at de skal komme seg vekk «(f)or å nyte noen dager, så lenge vi kan nyte, og så dø», mens Jean svarer på en underspilt måte som er altfor morsom: «Dø, noe så dumt. Da synes jeg det er bedre å åpne et hotell». Det er nesten så jeg strever med å tro at Strindberg kan ha skrevet disse replikkene i det hele tatt når jeg hører skuespillerne snakke – men det har han i aller høyeste grad gjort. Problemet er at fremføringen gjentatte ganger tilfører en mer eller mindre lett og festlig tone som gjør at flere lag med avmakt og stikkende forakt blir borte i denne oppsetningen.