Innerst inne

Det er ikke tilfeldig at allehelgensdag, kirkens feiring av de døde, sammenfaller med at bladene faller fra trærne og nettene blir lengre. Når det kjennes som om naturen dør en sakte midlertidig død, passer det godt å feire de som ikke vil stå opp fra de døde neste vår. Høsten er tiden vi søker mot mørket, inn i oss selv og mot det forgagne. Det er en passende mørk, kald og klar høstkveld jeg drar til Bøler hovedgård for å se Langt ute og lengst inne av scenekunstkollektivet Bananaz og koreografert av Marie Bergby Handeland, Kristin Ryg Helgebostad og Ingeleiv Berstad. Det er ikke en forestilling for de mørkredde, men det er en opplevelse for de som vil omfavne mørket og høstens eget estetiske rom.

Det er bare plass til to tilskuere av gangen. På tunet på gården på Bøler blir vi gitt en kopp varm te mens vi venter på å bli hentet inn. Når det begynner, får jeg en hånd å holde i og beskjed om å lukke øynene mens jeg blir ført inn i et rom i låven. Omsorgsfullt blir jeg ført fremover og innover, ned en liten trapp og bortover gresset. Jeg ser ingenting, og jeg tenker over at jeg selv må velge å være med på premisset om ikke å se, men det føles samtidig helt uaktuelt å åpne øynene før tillatelsen blir gitt. Vel inne i rommet blir jeg hjulpet av med jakken. Øynene mine er fremdeles lukket, og jeg får beskjed om å legge meg ned på en benk og føle meg frem til en hodepute og et hull jeg skal legge ansiktet mitt inntil.

Jeg ligger på siden og ser fremover, ansiktet mitt treffer noe mykt og lett kløende, kanskje noe pelsaktig, som jeg også holder meg fast i. Med hodet mot hullet får jeg lov til å åpne øynene. Jeg ser fremdeles ingenting fordi det er helt mørkt, og jeg har ikke helt skjønt hvor stort dette hullet er eller hva det er meningen at jeg skal se på. Rundt meg spilles et abstrakt lyddesign laget av Martin Langlie, noe som høres ut som en dynamisk flydur. Jeg ser ingenting før det dukker opp en lysstrime tilsynelatende langt unna inni rommet jeg forsøker å få oversikt over. Det ser ut som det er fylt av puter og ulike andre tekstilmaterialer, og plutselig virker det veldig stort. Jeg har ingen målestokker å forholde meg til, og lys og skygger lager sitt eget spill.

Mens jeg ligger der og observerer dette spillet av lys og skygger, ser jeg plutselig en hånd. Jeg skvetter. Jeg er helt uforberedt på å se noe levende og menneskelig, og fordi det har tatt tid før jeg har klart å dechiffrere hva som befinner seg foran meg, blir denne hånden både skremmende og overraskende. Den dynamiske lyden som veksler i styrke og abstraksjonsnivå underbygger det spennings- og stemningsskapende. Musikken gir verket kvaliteter av skrekkfilm, folklore og en ritualistisk estetikk.

Fingrene foran meg gir meg også en inngang til å tolke resten av det jeg ser på. Fremdeles ligner det mest noe utenom- og underjordisk, og jeg føler meg som Alice på kanten av kaninhullet. Jeg blir nesten litt redd for at noe i meg selv som jeg ikke har helt kontroll over, et plutselig begjær eller noen uante krefter, plutselig skal trekke meg inn i det ukjente. Jeg ser for meg at jeg, som Alice, skal dette ned i en eventyrverden. Fordi jeg ikke har sett rommet rundt meg, føler jeg meg på sett og vis avsondret fra kroppen min. Jeg vet at den er der, og jeg blir bevisst at jeg kan kjenne tærne mine, men når jeg ikke vet hvordan benken bena mine ligger på ser ut eller hvordan rommet rundt meg er utformet, blir bevisstheten min konsentrert rundt det jeg kan se. At jeg opplever å være frakoblet min egen kropp, gjør at det på sett og vis blir som å befinne seg i en drømmeverden. Det jeg erfarer er helt konkret, men det er som om det eksisterer på et eget bevissthetsnivå. Det gjelder også for hvordan jeg i ettertid tenker tilbake på det jeg opplevde. Refleksjonsrommet jeg åpner for meg selv blir viktigere enn de kroppslige erfaringene. Langt ute og lengst inne er en individuell scenekunstopplevelse. Det at jeg hverken ser aktørenes ansikter eller andre publikummere mens forestillingen pågår, gjør at jeg opplever det som noe som nesten bare foregår i hodet mitt. Men når jeg begynner å tenke over at jeg ikke vet hvordan det ser ut der bena mine befinner seg, blir jeg også veldig bevisst at jeg har en kropp som sitter fast i meg og at den henger uløselig sammen med både hjernen og rasjonaliteten.

Forestillingen varer bare en halvtimes tid, og når den er slutt, blir jeg prikket på ryggen og bedt med lav stemme om å lukke øynene igjen. Litt ustødig prøver jeg å sette meg opp og få kontakt med kroppen. Jeg tar på meg jakke i blinde og tar godt tak i ledsageren min, som forsiktig og omsorgsfullt fører meg ut i høstmørket igjen. Fordi jeg fremdeles ikke vet hvordan det ser ut i rommet og er usikker på hva det egentlig var jeg så inni hullet, er det opplevelsen av den individuelle bevissthetserfaringen jeg tar med meg.

Etter en lang kritikerhøst som, med flere svært hederlige unntak, har inneholdt mye fjas og en rekke produksjoner som etter mitt syn mangler kunstnerisk vilje og utferds- og utforskertrang, var det ekstra befriende å bli ført inn i det bølerske mørket. Jeg har aldri opplevd kunst fra dette tilskuerperspektivet, og jeg setter pris på et verk som ønsker å utfordre måten jeg som tilskuer skal se og erfare. Langt ute og lengst inne er et vakkert og spennende prosjekt som stiller spørsmål ved selve kunstpersepsjonen og belyser hvordan vi bruker sanser og kropp til å tolke og forstå det vi ser. Når det kombineres med en vilje til rom- og verdensbygging, blir resultatet spenningssøkende, utfordrende og behagelig forvirrende på samme tid.