Hvordan gå i dialog med koreografisk arv?

Forestillingen Dancing er en trio av og med dansekunstnerne Ingrid Haakstad, Gry Kipperberg og Geir Hytten, signert den amerikanske, postmoderne danseren og koreografen Deborah Hay. Hay er kjent for å utvikle såkalte scores. Kort fortalt er scores instruksjoner for dansere som brukes til å generere koreografi (og dans) fra et utøvende ståsted. Instruksjonene består både av konkrete oppgaver og av mer filosofiske formuleringer som benyttes til å improvisere over. Denne tilnærmingen til koreografi kan spores tilbake til Hays tid i kunstnerkollektivet Judson Dance Theatre på 1960-tallet i New York. Sammen med ikoner som Yvonne Rainer, Trisha Brown og Steve Paxton bidro Hay til å skape metoder og arbeidsformer basert på demokratiske prinsipper om at alle kropper kan danse, inspirert av samtidige anti-autoritære frigjøringsbevegelser. Så godt som all vestlig samtidsdans kan spores tilbake til den postmoderne dansen. Hay, nå i 80-årene, er fortsatt aktiv. Etter å ha fordypet seg i soloarbeid gjennom konseptet Solo Performance Commissioning Projects, der dansere kan kjøpe scores som de forplikter seg til å jobbe med daglig over en periode, har hun de siste årene gått over til trio-formatet der hun bruker scores utviklet for soloarbeid. Ifølge Dansens Hus sine nettsider er scoret til Dancing en adapsjon av soloen I’ll crane for you (2008).

Indre mantraer

Inne på Studioscenen sitter publikum i et tradisjonelt scene-sal oppsett. Haakstad, Kipperberg og Hytten går inn på scenen og stiller seg med ryggen til oss. De er kledt i litt pyntede, hverdagslige klær og sko. Lyset går ned og opp igjen, som om rommet er et øye som blunker sakte. Utøverne beveger nakkene sine sakte og lenge, som om de speider etter noe, og jeg tenker av en eller annen grunn på Theodor Kittelsens maleri av Askeladden som ser Soria Moria slott i det fjerne – kanskje er det symbolet på framtidshåp som presser seg på. Brått faller Haakstad ned til gulvet mens de andre fortsetter som om ingenting har skjedd. Etter hvert går Hytten til en annen kant av rommet mens Kipperberg snur seg mot publikum og ser på oss med et lurt smil. Hay har jobbet mye med bruk av mantraer som fungerer som språklige verktøy for utøvere i en improvisasjonspraksis. Som danseteoretiker Hilde Rustad fortalte om i forestillingsintroduksjonen er setninger som “what if where I am is what I need” eller “what if every cell in my body invites to being seen” eksempler på mantraer hun gjentar. Sistnevnte mantra dreier seg om å jobbe mentalt med å invitere tilskueren inn heller enn å vise frem noe. Det kan ses på som en øvelse i å vise sårbarhet og etablere nær kontakt mellom utøverne og publikum. Jeg merker at noe i kroppen min slipper i møte med Kipperbergs stødige, men milde blikk.

Dans og tekst

Haakstad og Kipperberg begynner etter hvert å bevege hoftene sine rytmisk, og jeg våkner til. Hytten blir med i dansen, og de tre svinger seg hurtig rundt i rommet med små og store utslag i bena. De ser rare ut på en leken måte og minner meg om ulike langbeinte dyr i faunaen. De beveger seg presist, er oppmerksomme på hverandre og danser på en måte som gjør at det synes at de har danset mye sammen. Det er fint å se og gjør at det rykker i improfoten min. Hytten begynner plutselig å fortelle den ene absurde historien etter den andre om seg selv. I begynnelsen er det morsomt fordi han tydelig leter etter poengene med historiene han forteller slik at jeg forstår at det er en oppgave han løser. Scenen varer lenge, og jeg blir etter hvert usikker på hvorfor de to andre (kvinnelige) utøverne ikke også sier noe. Imidlertid setter jeg pris på bruken av tekst i en score-basert forestilling som dette, noe jeg har savnet tidligere i andre tilsvarende forestillinger, fordi det gir mening konseptuelt med tanke på at det er det tekstbaserte scoret utøverne til enhver tid drives av.

Hvor er scoret?

Flere koreografer jobber med å iscenesette scores i tradisjonen etter Hay. Danser, koreograf og forfatter Janne-Camilla Lyster skriver egne scores og lager grafiske partiturer av dem. Underveis i forestillingen kjenner jeg på et ønske om å få et innblikk i scoret danserne jobber med. Det er noe med at et score ikke bare består av konkrete oppgaver, men det består også av holdninger, tilnærminger og ting å fundere over og har et poetisk element i seg som er viktig for utøverne. I dagens koreografiske landskap der tekst også kan ses på som koreografi, er scoret en vel så interessant del av det koreografiske materialet som bevegelsene det genererer hos utøverne. Jeg tenker at dette tekstmaterialet kunne egnet seg godt som en større del av forestillingen, i programteksten eller det kunne gis til publikum i etterkant av forestillingen. Etter Hyttens historiefortellingsscene er det bare én setning til som blir uttalt av Kipperberg mot slutten av forestillingen, og som høres ut som et klassisk Hay-mantra.

Signering og koreografisk eierskap

Utøverne er dyktige og jobber hardt med å produsere bevegelser og koreografiske strukturer gjennom den siste delen av forestillingen. Jeg undrer meg noe over hvordan jeg skal lese det. Er forestillingen kun et ønske om å være utøver i Hays nyeste produksjon, et bidrag til kunnskapsformidling av vestlig dansehistorie eller et reelt møte mellom fire ulike kunstneriske stemmer på tvers av generasjoner og landegrenser? Ifølge et intervju med Hytten/Haakstad/Kipperberg på Dansens Hus’ nettsider ble de kontaktet av Hay i etterkant av en workshop hun holdt på Kunsthøgskolen i Oslo, på initiativ fra Skuda (skuespiller- og dansealliansen) og Proda (profesjonell dansetrening). For å bli med måtte de søke Kulturrådet om honorar til Hay for to ukers arbeid med henne i Austin, Texas, der hun bor, mot at de får eie produksjonen og selv står ansvarlig for formatet på forestillingen. Jeg kjenner på at det finnes noen etiske betenkeligheter med Hays forretningsmodell og jeg er usikker på om det gagner forestillingen som helhet. Dancing er et forsøk på å bevege dansehistorie og arv inn i fremtiden, ikke som noe fastlagt, men som en foranderlig form. Jeg blir nysgjerrig på dynamikken mellom Hay, Hytten, Haakstad og Kipperberg når det kommer til de koreografiske valgene rundt iscenesettelsen. Hay ønsket seg en ramme som skulle være mer enn en studiovisning, og hun hintet om at hun likte kostymer. Iscenesettelsen er nøktern og nedstrippet med mye stillhet. Subtile skiftninger i lyset skaper bevegelse i rommet i begynnelsen, og lyden av det som høres ut som et fossefall tilfører ny energi mot slutten av forestillingen. Det tradisjonelle scene-sal oppsettet inviterer til en mer analytisk distanse til dansen enn om publikum hadde sittet nede på scenen sammen med utøverne. Hays score forblir usett og virker som en slags koreografisk elefant i rommet. Jeg opplever iscenesettelsen som noe tilbakeholden og lurer på om det finnes noen ubesvarte spørsmål her. For jeg finner ikke helt ut av om forestillingen kun er en videreføring av Hays arv eller en utvidelse av den, der yngre generasjoner dansekunstnere bidrar med sine perspektiver på hva et score kan være i dag.