Samtid med framtid?

Begrepet samtidsdans er lite diskutert og vanskelig å definere. Slik begrepet brukes i dag, dekker det en epoke, men også en dansestil, samt dens undervisningsmetoder og koreografiske prinsipper. Det har gått inflasjon i å snakke om ”samtidsdans”.

Når CODA-festivalen i år fyller ti år og feirer med en minifestival, opptrer begrepet uten unntak i denne altomfattende betydningen. Det kommer også til uttrykk i programmeringen, som synes å dekke flere forskjellige dansestiler som (gjen)oppsettes i vår tid.

CODA er opptatt av å formidle at de befestet seg som en viktig formidler av samtidsdans med åpningsforestillingen i 2002. Da gjestet Merce Cunningham Dance Company festivalen med ”Event”, en koreografiserie som ble startet på 1980-tallet. Den amerikanske danseren, koreografen og pedagogen Merce Cunningham (1919-2009), var retningsgivende for utviklingen av den moderne dansen, skriver CODA i sitt program. Men hvordan forklarer CODA at de formidler samtidsdans gjennom Cunninghams moderne dans? Hva slags forståelse av samtidsdans anlegger CODA?

Inkonsistent identitet Navnet CODA spiller på det engelske ”contemporary dance”. Mange vil hevde at det kan oversettes med ”samtidsdans”, men på engelsk dekker begrepet "contemporary dance" en pågående dansehistorisk epoke med utgangspunkt ”den moderne dansens mor”, Isadora Duncan (1877-1927). I ”contemporary dance” inngår både det vi kaller moderne dans og samtidsdans på norsk. I lys av eksempelet Cunningham synes det engelske begrepet å ligge nærmere det CODA legger til grunn for programmeringen av festivalen.

Dansehistoriker Margrete Kvalbein foreslår en annen lesning av CODAs ”samtidsdans”. I sin artikkel ”10 års utvidet samtidsdans”, skriver hun: ”Det slår meg at [ ] paradokset er en del av CODAs identitet: Å gjøre samtidsdans ved hjelp av levende historie.” Det er en velvillig tolkning av CODAs profil som forutsetter at all dans vist på en scene i dag er samtidsdans. Bør man kunne forvente en mindre relativistisk og mer konsistent identitet av Nordens største dansefestival? Skal tidspunktet forestillinger settes opp definere dansestilen?

Kjønnsdelt Årets åpningsforestilling bekrefter at CODA ser dans satt på scenen i dag som samtidsdans. Den elleville sceniske hendelsen på Rommen scene 17. oktober var sterkt preget av den oppvoksende slekt som er sosialisert inn i hip hop-kulturen. Den tradisjonelle teatersituasjonen scene versus sal var i full oppløsning ved at de unge tilskuerne opptrådte selv, kom med bifallende tilrop og danset ved stolen når de ikke selv sto på scenen. Attityden virket forfriskende og fornyende på sceniske situasjoner.

Årets festival har fokus på CODAUng, et program under CODA som tilbyr unge potensielle publikummere danseforestillinger og -kurs. I år har et norsk og et engelsk dansekompani kurset barn og ungdom i tre bydeler i Oslo.
Arbeidet munnet ut i hendelsen på Rommen som virket bemektigende for barna, særlig for guttene. En ikke like banebrytende side ved hip hop-kulturen er nemlig den kjønnssegregerte dansen som oppfordrer mannlig virtuositet og kvinnelig posering. Rommen rekrutterte sannsynligvis noen nye publikummere til dansekunst, men mest av alt befestet den hip hops sjenerøse delingskultur og kjedelige heteronormativitet.

Samværsdans, ikke samtidsdans Samtidsdansen sett som epoke kom med 1960-tallets demokratiseringsbølge og gjorde blant annet opprør mot kjønnsstereotypier. Cunninghams aseksuelle bevegelser i kjønnsnøytrale trikot har slikt sett trekk av samtidsdans. Hip hops break som reproduserer tradisjonelle kjønnsroller er først og fremst en type sosial samværsdans, sporadisk satt på scenen, men da gjerne paret med andre dansestiler.

Dette var tilfellet i åpningsforestillingens profesjonelle innslag, In the dust. Koreografen, Tamsin Fitzgerald, presenterte sin dynamiske stil som et møtepunkt mellom hip hop, break, moderne dans og ballett. Kveldens syv mannlige dansere var fra 2Faced Dance Company i en forestilling teppelagt av kritt, røyk og rap. Om kompaniet definerer sin dans som ”contemporary” vites ikke, men hvis de er ledende i Storbritannia, må det være på å rekruttere mannsdansere.

Fordøyelig fornøyelse Den støvete feiringen av maskulinitet fikk sitt motsvar i avslutningsforestillingen på Dansens Hus den 21. oktober. Fire kvinnelige dansere fra Panta Rei Danseteater hyllet kvinneliv i urpremieren ”I wish her well”. Aftenposten burde heller brukt sin tosiders billedserie med bokstaver på å anmelde denne kunstneriske begivenheten samt festforestillingen ”La Commedia”.

Tragikomedien koreografert av Emio Greco og Pieter C. Scholten bruker fantastiske dansekunstnere til å sirkusunderholde folk flest i krisetider. At CODA programmerer den tilsynelatende barnevennlige og lettfordøyde forestillingen som festivalens høydepunkt, understreker CODAs om ikke akkurat formål, så faktiske funksjon: Å gjøre ”samtidsdans” stueren.

Vellykket kulturutveksling CODA har hentet inn svært anerkjente dansekunstnere de siste ti årene. Deborah Hay, Yvonne Rainer, Susanne Linke, Carolyn Carlson, Christina Caprioli og Louise Lecavalier, for ikke å nevne Sasha Waltz, er bare noen eksempler. Det var selvsagt en bragd av CODA å bringe gamle Cunningham til Oslo og la ham kaste glans over festivalen, men det var kanskje også det viktigste?

At CODA programmerer et mangfold av scenisk dans er sikkert, men alt kan ikke kalles samtidsdans. Det mest konsistente prosjektet til CODA er å hente internasjonale dansestjerner til Norge som ledd i en kulturutveksling. Denne tilgjengeliggjøring av dansekunst er et glamorøst og sjenerøst prosjekt som festivalen bør feires for.

La samtidsdans fare Tidligere kritiker i Aftenposten, Inger-Margrethe Lunde, har foreslått at CODA bygger kompetanse som er av uvurderlig verdi for dansekunsten. Ja, CODAs tradisjon for å tematisere dansefaglige problemstillinger gjennom faglig fora og kritikersalonger er forbilledlig. Dette året har CODA knyttet til seg tre dansekritikere og gitt dem stor spalteplass i et leseverdig program. Margrete Kvalbein burde vært den fjerde.

I programmet stiller danseviter Diane Oatley spørsmålet: ”Hva ligger foran festivalen i fremtiden?” Coda betyr hale, festivalens navn peker mot slutten. CODA har flere ganger vært på felgen, men nå har Norsk kulturråd gitt treårig støtte som sikrer fortsettelsen. Arbeidet framover bør være å føre sammen festivalens formål og innhold, å faglig fundere og definere samtidsdans, eller la begrepet fare.

Mer info: www.codadancefest.no